Månedlig arkiv: januar 2013

Mats-Oliver 2 år!

Onsdag 16. januar fylte Mats-Oliver 2 år! Og det er helt utrolig rart å tenke på! Han fikk krone for første gang, som de hadde laget i barnehagen. Han ville ikke ha den på seg i barnehagen, så de hadde ikke fått tatt bilde av han med den. Men når vi skulle dra fra barnehagen, prøvde jeg og Em den – og da var det greit for han å prøve den etterpå også. Og etter det ville han ikke ta den av igjen!

Når vi kom hjem fikk han gaven sin fra meg og Em, og han ble SÅÅÅ fornøyd!! Og dere kan vel forstå hvorfor!?! Han er jo så glad i biler, traktorer, gravemaskiner og slike store maskiner. Så gaven var midt i blinken!

IMG_4798

IMG_4803

 

Vi hadde en liten feiring den ettermiddagen, hvor de fra Rønningåsen kom på besøk. Kris Even, Line, Sarah og Filip. Vi spiste litt kaker, og kosa oss. Fra dem fikk han en tøff genser og bukse, samt tre bøker med Cars med lyd. Og han var – som dere kan forstå – veldig begeistret for bøkene! Boys will be boys!

En mer ordentlig feiring av dagen hadde vi til helgen. Da reiste vi til Statland, og hadde invitert familie fra både min side og pappaen sin side. Var bare de fra min side som dukket opp da. Marianne, Richard og Nikolai kom fra Trondheim, de fra Rønningåsen kom og tante Brit kom.
Vi spiste kaker og kosa oss. Og jeg MÅ bare skryte av Emma-Isabelle, som baka sjokoladekaka! Den var KNALLGOD, og alle skrøt av den!

IMG_4848

Ser ut som jeg er klar til å blåse, men Mo blåste dem ut helt alene altså!

(dårlige mobilbilder, men..)

Slik gikk det på EEG-undersøkelsen!

Nå er det en stund siden vi var på EEG, og mange har lurt på hvordan det gikk der. Jeg har lovet en oppdatering, men pga at det har vært veldig travelt i det siste, så har jeg ikke hatt tid. Har nemlig begynt i praksis, og blir veldig sliten og føler jeg har nok å henge fingrene i.

Hvorfor EEG? Fordi Mats-Oliver hadde kramper i jula (Les mer). Og for å utelukke epilepsi, fikk vi henvisning til EEG.

Vi hadde fått time 18. januar, og var veldig spente. En slik undersøkelse krever jo at Mo er flink og rolig. Og med friskt i minne hvor krigersk han var da de på barneavdelingen skulle ta blodprøver, var jeg utrolig spent og nesten litt nervøs.

Vi ble tatt i mot av ei trivelig dame, som hadde et godt lag med barn. Hun fikk fort tillit hos Mats-Oliver. Når hun ville sette på den hetten, så ville ikke Mo være med på det. Så hun la den på sitt eget hode først, og da pekte Mo på mitt hodet – så jeg måtte også ha den på. Og når det da var hans tur etterpå, så gikk det kjempegreit.

Når den var kommet på, måtte vi fram med mobilen for å vise han hvordan han så ut – og tok da også noen bilder av han. Tror han syntes det var litt rart.
IMG_4823

 

Når alle de blå var festet i hetten, flyttet vi han over i ei seng, og sykepleieren begynte å koble til. Han hadde fått låne en traktor og kosa seg med den. Så det gikk veldig greit å koble til ledningene også.

Ettersom jeg hadde fortalt at jeg selv gikk sykepleien, forklarte hun veldig grundig alt som ble gjort – og mer til. Og det var veldig kjekt.

Når ledningene var festet, skulle han helst sitte i 20 minutter – men vi skulle ta til takke med det vi fikk til. Til små barn, bruker de ofte ikke den hyperventilere-øvelsen, så den sto vi over. Men den lys-øvelsen prøvde vi, så på skjermen at de «bølgene» endret seg – men jeg kan jo ikke avlese slik, så aner ikke om det betydde noe.

IMG_4829

 

Undersøkelsen gikk over all forventning, og Mo satt rolig i 20 minutter! Og han fikk så masse skryt! For sykepleieren sa at det var utrolig sjeldent å se unger sitte så rolig på slike undersøkelser. Og jeg er helt overraska, så aktiv som han er til vanlig.

Det gikk også veldig greit å dusje håret hans etterpå. Og han fikk derfor TO premier av sykepleieren. Flinke gode Moliven min!

Når jeg la ut bilde på facebook, fikk jeg kommentarer om at det så drastisk ut, og at det ikke var noe koselig bilde å se osv. Og det er jo ikke akkurat noe koselig, men det var ikke vondt eller noe for han. Kanskje bare litt ubehagelig. Men virket ikke som han syntes det var så veldig ubehagelig heller. Så det ser kanskje drastisk ut, men det er ikke det. Og det er jo viktig å finne ut om de anfallene hans var pga epilepsi.

Vi har fått time til barnelegen 20. februar, så det er en stund å vente. Men Mo er i god form, så det går jo bra med oss. Jeg er kanskje litt engstelig noen ganger, men prøver å slappe av og tenke på at det går bra med han. Og skulle han ha et anfall igjen, så har vi stesolid. Og jeg vet at et anfall ikke tar livet av han eller noe.

Spør gjerne om det er noe dere lurer på.

Forbedre eller ikke forbedre!

Har lekt litt med tanken på å ta opp eksamen i mars, forsøke å forbedre karakteren min. Jeg fikk jo, som tidligere nevnt, «bare» en E – og jeg VET jeg kan bedre! Skulle jeg mot all formodning stryke på neste forsøk, så blir E’en gjeldende – så sånn sett har jeg ingenting å tape på det. – Vel, bortsett fra tid kanskje? Tid som jeg kunne brukt med ungene, eller med å lese på andre ting – blir da brukt på å lese anatomi!?

Jeg spurte læreren litt om dette i dag. Og han sier at man i utgangspunktet skal være «fornøyd» med en E, man har bestått, man får gå videre. Han sier at man heller skal fokusere på å gjøre det bedre på de andre eksamenene vi har framover. Og jeg er delvis enig med han, for lesing til anatomien i tillegg til alt annet framover – kan jo gjøre at prestasjonen på f.eks psykologi-eksamen blir dårligere, fordi man ikke konsentrerer seg utelukkende om den.
Men samtidig, når jeg VET at jeg kan bedre – så hadde det vært litt gøy å prøve, og kanskje få en bedre karakter.

  • Noen med erfaringer her?
  • Noen med tanker om dette?
  • Noen som kan gi meg tips/råd?

Jeg har bestått Anatomi-eksamen!!

Jeg tror ikke jeg kunne vært mer glad og letta på dette tidspunkt! Anatomien som jeg føler jeg har slitt med i hele høst. Anatomi, fysiologi, mikrobiologi og ernæring. En ganske omfattende og stor eksamen. Mange nye ord og uttrykk. Latinske ord. Kroppens funksjoner og hormoner. 14. desember var den grusomme dagen! Og siden da har jeg hatt en blanda følelse. Noe klarte jeg greit, noe svarte jeg litt feil på, noe annet litt mer feil, og noe svarte jeg ikke på i det hele tatt. Jeg var usikker på om min besvarelse var nok.

Jo nærmere sensurdato – som i utgangspunktet var 11. januar – jo mer usikker ble jeg. Eller skal vi si, jo mer SIKKER ble jeg. Sikker på å stryke!

At sensurfristen ble flyttet til 14. januar gjorde ikke saken noe bedre. Ventetiden har vært lang, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært inn å sjekket – bare i tilfelle det skulle komme ut før.

14:20 i går fikk jeg SMS. Sensur var lagt ut. Måtte inn å se med en gang, via iPhone, selv om vi var på Elkjøp! Og jeg STO!! Og jeg kunne ikke slutte å smile resten av dagen! Jeg sto! Jeg er ferdig med anatomien! Slipper å ta den opp i mars!

Jeg er bare GLAD GLAD GLAD!!

Time til EEG!

Da har vi fått time til EEG. Det gikk mye fortere enn jeg hadde trodd, og det er jo kjempebra! Fikk time fredag 18. januar – og det passer egentlig utmerket, for jeg har studiedag den dagen.

 

IMG_4774
Kjenner jeg er veldig spent på dette. Når vi var på sykehuset i romjula, var ikke Mats-Oliver så veldig samarbeidsvillig. Det måtte 3 sykepleiere + meg til å holde han når de skulle ta blodprøver. De sa at han ble litt ekstra urolig av medisinen da, i tillegg til at han var sliten og redd stakkar. Så håper at det går bedre når vi skal på EEG, da er det sikkert roligere forhold og Mo er mer våken og klar.

Ååh, som jeg håper at undersøkelsen ikke viser noen ting! Jeg tror at den ikke viser noe, men jeg er ikke helt sikker da – for som legene på barneavdelinga sa, så syntes de det var litt merkelig at han skulle få kramper så mange ganger i løpet av så kort tid. Men vi får se, greit å ha det sjekket opp iallefall.

  • Er det noen som har erfaring med EEG på så små barn?

Jeg selv var på EEG når jeg var lita, men jeg var en del år eldre enn Mo er nå da. Dette var fordi jeg datt å slo meg en gang, etter å ha hoppa over en stol (faktisk!!). Jeg besvimte, og fikk noen kramper etterpå. Var innlagt et døgn på sykehuset, for observasjon – og var også på EEG. Jeg husker ikke så mye av dette selv, og EEG’en har jeg helt glemt. Husker deler av hendelsen, og husker når vi kom inn til sykehuset og at jeg var på røntgen.

Ønsk oss lykke til! ♡

 

Ønskeliste til 2årsdag!

6 dager til Mats-Oliver blir hele 2 år! Tiden går så utrolig fort, at det nesten er trist! Sitter å mimrer litt og tenker tilbake til 2011. Da lå jeg på sykehuset, – og var bekymra, sliten og lei (Sykehusliv 09.01.11). Der ble jeg bestevenn med søsterhjelpen, og kunne ikke klart meg uten, – slik jeg slet med bekkenet mitt. Jeg husker jeg sto å vugga fram og tilbake på sykerommet mitt, for å forsøke å få «Lissinj» lenger ned i bekkenet – etter tips fra mange av de flotte damene i termingruppa jeg var medlem i! 15. januar ble det bestemt igangsettelse, og 16. januar kl. 18:50 kom fineste Mats-Oliver til verden! Helt perfekt! ♡

Men dette skal ikke være et innlegg med mimring – det kan jeg gjøre senere. Noen lurer kanskje på hva de skal kjøpe i bursdagsgave til Mo, og derfor tenkte jeg å skrive et lite innlegg om det.

Han fikk utrolig masse leker til jul, så han trenger egentlig ikke leker. Han fikk masse biler, traktorer, duplobiler osv! Men noe leker står også på listen, ting som ikke kom til jul.

Her er ønskelisten

★ Klær

  • Langermet body
  • Myke dongeribukser
  • Joggebukser (fine!)
  • Langermet genser
  • Strømpebukser
  • Todelt pyjamas
  • Superundertøy/ull

Alt av klær i størrelse 92. Han er veldig glad i biler (Cars), så noe med det hadde falt i smak til han – ellers annet med biler/traktor/gravemaskin/tog/fly. Mammaen liker godt klær i nøytrale farger – f.eks brun, sort, grå. Gjerne uten for mye mønster og dill.

★ Til rommet

Her er han også veldig glad i biler, og sengesett/gardiner med dette hadde nok falt i smak! Mammaen liker noe roligere, i lyse farger med stjerner f.eks.

★ Leker og annet

  • Brio togbane m/tog
  • Lego Duplo klosser! Har masse biler, dyr og menn – men lite byggeklosser
  • Uteleker – typ bøtte, spade, store biler til sandkasse/snø
  • Solid lekekasse (som ikke går i stykker om ungene leker med den, slik alle våre i plast har gjort)

Kort sagt er biler (og da spesielt figurene fra Cars), gravemaskiner og andre store maskiner, traktorer, fly og tog VELDIG populært! Så han selv hadde blitt glad uansett hva det var, så lenge det var noe slikt!

Ellers vil jeg gjerne informere om at dere kan gratulere Mats-Oliver, ved å gi en ballong inne på lokalavisa! Det kan dere gjøre HER. Det hadde vi satt veldig stor pris på!

IMG_9054

MAM smokker i posten!

Kjente at jeg var så møkklei alle de kjedelige smokkene til Mats-Oliver, de har jo liksom INGEN kule i butikkene her. Så jeg tok en titt på eBay og jeg tok en titt på hjemmesidene til MAM – det er jo MAM som er favoritten her.

Fant mange kjempefine og kule, så var vanskelig å velge. Men vi valgte disse under her, og fikk de i posten i romjula – og hentet de ut på mandag! Mo er kjempefornøyd med sine nye «m-kka» :)

2ac9ccc2504a8160359a855690ab427f c68f83b885e92f0665369c81d5f76f3a f1395913c45e02792dd7ec2e9c6ffdc9

 

I tillegg til disse bestilte jeg også noen navnesmokker! Har nemlig savnet å kunne bestille det andre steder, så ble så glad når jeg så det var mulig her. Da kan vi sikre oss at Mo sine smokker ikke forsvinner i BHG, fordi de tar feil :) Litt kjedelige, men likevel gøy at det står navnet hans på dem! Bestilte 3 av dem!

IMG_4758

(Beklager dårlig bilde, hadde kun mobilen tilgjengelig og Photoshop er midlertidig ute av drift..)

Men tips til andre, som kanskje vil spare noen kroner, så selger de smokker på eBay også. Har handlet der noen ganger tidligere. Søk etter merke (MAM eller Avent feks) og pacifier. Et tips når man handler på eBay, er å sjekke hvor høy prosent positiv feedback selgeren har. Kan være greit å velge de som er «top-rated seller». Sjekk også siste feedback som selger har fått, om tidligere kunder har vært fornøyd eller ikke. Om noen er interessert, så kan jeg forsøke å lage en guide til hvordan å handle på eBay?!

Min tur..

Det var ikke til å unngå nei… Nå har jeg også blitt syk. Jeg er tett, hoster, nyser, kløe i hals og ører! Jeg har vondt i brystet av hostingen! Og jeg får ikke sove!

I dag sovna jeg (!!!!) i forelesninga, fordi jeg var så trett og sliten etter ei urolig natt med mye hoste, i går natt. Og det er full dag i morgen og, så det blir tungt.

La meg bare få bittelitt fri fra hostingen, då jeg får sovna!! Ikke for mye å be om det, vel?

20130108-014159.jpg

Stigende form!

Mats-Oliver har kommet seg veldig etter sist helg. Han har vært kjempeflink til å ta medisinen sin, og jeg er så stolt av han! Det har vært tydelig at han ikke har vært helt i form også denne uka, må hvile noen ganger og har hatt litt dårlig matlyst. Men det begynner å komme seg nå, og det er så godt. Han er i godt humør om dagen, han har begynt å spise bedre igjen. Han tuller rundt, og er den gode gamle Mo igjen! Sprer latter og glede i heimen!!

I dag har vi tatt siste dose med antibiotika, så håper at ha er helt frisk nå – og holder seg frisk. Så er det bare å sitte å vente på innkalling til EEG. Det blir spennende. Jeg håper og tror at den ikke kommer til å vise noe, men man vet jo egentlig aldri. Er greit å få det sjekket iallefall.

Men da vet dere iallefall at han har det bra nå! Og jeg slenger med et bilde av moroklumpen min, som har funnet seg ny «ua» – som er lua. Det er en av boxershortsene han fikk i julegave, og han er fast bestemt på at det er ei lue! Søtingen min!!

 

IMG_4748

Det verste jeg har opplevd!

(Obs: Langt innlegg)

4. juledag skulle jeg på juleball. Det tradisjonelle juleballet i bygda. Jeg gleda meg veldig, fordi jeg i fjor var nyoperert når juleballet var, og dermed dro hjem like etter maten. Men Mats-Oliver hadde hatt høy feber kvelden før, samt hele fredagen – så jeg var litt i tvil. Men mamma ba meg dra, og sa jeg måtte kose meg. Jeg hadde jo tross alt fortjent det, er ikke så ofte jeg er ute og har det gøy med venner. Så jeg dro, og det var kjempegøy!

Men utpå kvelden så jeg at jeg hadde fått melding fra de hjemme, om at Mo hadde kasta opp. Når jeg ringte dem, tok de ikke tlf – fordi de alt hadde rukket å legge seg. Men tok det ganske med ro, for regna med de hadde prøvd mer for å få tak i meg om det var nødvendig.

Em og Mo var innom hos meg en tur på morgenkvisten, hvor Em fortalte at Mo hadde kasta opp mer til morgenen – men han virka i god form. Så jeg sov videre. Rundt 10:30 tiden kom Em inn til meg, og sa at «Mo bare ligger sånn» – og viste meg hvordan han lå. Og jeg skjønte straks at det var noe galt, spesielt når jeg hørte mamma ropte noe om «legg han i stabilt sideleie». Så jeg hev på meg noe klær, og kom meg fort ut i stua. Der kom pappa med Mo i armene, og han var helt stiv og med ryggen spent i bue. Hodet hang og øynene var helt rulla oppover. Det kom rare lyder fra han, og jeg ble med en gang grepet av panikk. Men tenkte med en gang på feberkramper, og vet at barn da skal avkjøles – så jeg ropte at pappa måtte ta han med ut, men han valgte i stedet å sette seg ned på gulvet med han. Mens mamma sto å sa «hva skal vi gjøre?» – så jeg ropte til henne at hun måtte ringe! Hvor hun da spør «Hvor skal jeg ringe?», og jeg svarer ambulanse vel! Mamma måtte inn på kontoret og ringe fra hustelefonen, fordi hun i panikken ikke kom på hvordan man brukte mobiltelefonen.
Selv sto jeg å gråt ukontrollert, og var så utrolig redd – og ba pappa om å ta han med ut. Mens han satt rolig på gulvet, og sa at det kom til å gå bra. Hvor jeg svarte «Nei, det går ikke bra!».

På kontoret fikk mamma kontakt med AMK, og mens hun snakket med dem roet anfallet til Mo seg. Og pappa sa rolig at han nå pustet normalt, og at det gikk bra. Og jeg sa at det ikke gikk bra, og at han ikke pustet normalt. For meg var det der langt i fra normalt. Han var helt borte og sløv, og så ikke bra ut i det hele tatt. AMK ville ha oss inn til sjekk, og ba oss kjøre de 6 milene inn til sykehuset. Mamma sa det var greit, og de la på. Så sier pappa noe sånn «se på øynene hans nå» – og jeg går bort å forsøker å få kontakt med han. Jeg sier navnet hans, sier at «mamma er her», og klapper han på kinnene – men jeg får ingen reaksjon fra han. Han ser ikke på meg, blikket hans er helt tomt – og det ser ikke ut som han egentlig er der. Så jeg sier at vi kan ikke kjøre med han slik, og at mamma må ringe å be de sende ambulanse. Tror ingen av oss hadde vært i stand til å kjøre han heller, så grepet av panikk som vi var.

Tiden mellom dette og til ambulansen kommer, går veldig seint! Mo er helt slapp og sover i fanget til pappa, mens jeg går rundt og ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg er redd og bare gråter. Står å ser ut vinduet, og venter på ambulansen. Av og til ser jeg til Em, og snakker litt med henne. Hvor redd hun må ha vært stakkars. Hun er tapper, og sitter å ser på en Røde Kors App på iPaden sin. Hun har siden jeg kom opp, sittet i stresslessen til mormor og holdt på med iPaden – ikke sett så mye på alt som foregikk. Kanskje skjermet seg selv litt, kanskje for å ikke gå i veien – vanskelig å si. Mens mamma begynte å pakke ned noen saker til oss, i tilfelle det tok litt på sykehuset.

Like før ambulansen kommer tar jeg over Mo, og det virker som han holder på å våkne litt. Når ambulansefolkene kommer inn, sitter jeg med Mo i fanget i gangen – og han er halvveis våken. Han er slapp, sløv og ikke helt seg selv. Vi forsøker som best mulig å forklare episoden til dem, før jeg får på meg noen sko og bærer Mo ut til ambulansen.

I ambulansen fikk Mo ligge å sove i fanget mitt, mens en som var ambulanselærling målte puls, oksygennivå i blodet, temperatur og blodsukker underveis til sykehuset. Han spurte også om diverse ting, og jeg tror jeg klarte å svare greit.  Men personnummeret hans hadde jeg helt bakvendt.. Tallene var rett, men i feil rekkefølge. Men det er jo en filleting da. Pulsen hans var  fin, oksygennivået lå på 95-100%, temperaturen helt normal og blodsukkeret var på 5,7. Så akkurat det kunne ikke vært bedre. Mo sov omtrent hele veien inn til sykehuset, helt utmatta han stakkar.

Kom inn på mottakelsen, og ble tatt i mot av en helsesekretær, som tok oss med inn på et kontor. Der ble det målt CRP, og Mo fikk en premie for at han hadde vært så flink. Så fikk vi inn til legen, hvor hun sjekket ører og hals, samt lyttet på han. Hun mente han hadde en infeksjon i kroppen, med ørebetennelse og halsbetennelse – og at dette hadde forårsaket krampene. Infeksjon kan lage kramper, selv om det ikke er feber tilstede.  Vi fikk resept på antibiotika, og tips om å bruke paracet og ibux, samt hostesaft.

Gikk ut i venterommet og satte oss – klokka er nå omtrent 13:00, og jeg begynte å ringe til Line for å høre om vi kunne bli henta av dem, og være der til mamma eller pappa kunne komme fra Statland. Hun skulle høre med Kris Even, som alt var ute å kjørte. Mo hadde samtidig funnet en gåbil som han lekte med. Men plutselig ligger han over stolen ved siden av meg, så jeg tar han opp og ser da at han har kramper igjen. Jeg løfter han opp og begynner å rope etter hjelp, samtidig som jeg løper mot legekontoret igjen. Helsesekretæren kommer fort til, og legen er heldigvis ledig – så vi får komme rett inn. Hun tar over og legger Mo på benken, og jeg går tilbake i venterommet for å hente sakene våre. Der finner jeg mobilen min liggende midt på gulvet. Når jeg kommer inn på legekontoret igjen, sier legen at vi må gå inn på et annet rom. Da kommer vi inn på et undersøkelsesrom på akuttmottaket – hvor fler sykepleiere kommer til. De gir han stesolid, og han får oksygenmaske. Selv føler jeg at jeg står i et hjørne bare. Jeg var veldig redd! Og jeg klarer ikke helt å huske alt som skjer inne på dette rommet. Men de får iallefall stoppet anfallet til Mo, og han er igjen fullstendig utslitt og blir liggende helt rolig.

Ei jeg gikk i klassen med på barne- og ungdomsskolen kommer innom, hun jobber der. Og jeg husker at jeg syntes det var utrolig godt å se et kjent fjes, som var så rolig og trygg på at alt gikk bra. Hun var innom oss et par-tre ganger tror jeg, korte turer bare – ettersom hun var på jobb, men det betydde veldig mye for meg.
Samtidig følte jeg også at omtrent samtlige av de andre i rommet også så meg som mor, og spurte hvordan jeg hadde det. De var også veldig flinke til å forklare hva som skjedde og hva de gjorde. Jeg vet at det like etter anfallet ble ringt til barnelegen på Barneavdelinga på Levanger, og etter det fikk jeg vite at de ville ha oss dit – så det ble tilkalt ambulanse. De bestemmer seg også for å sette veneflon, i tilfelle det skulle skje noe i ambulansen underveis til Levanger. Ambulansemennene kommer inn og hilser, og sier de skal gå å gjøre klar ambulansen, mens vi venter på anestesilege som skal sette veneflon. Mo har fått emla-krem på begge armene, og jeg for første gang tar et bilde av godgutten min.

Veneflon blir satt i høyre fot, og Mo protesterer en del – han har det ikke godt stakkar. Men samtidig er han sløv av stesoliden og sliten etter anfallet. En stund etter at veneflonen er satt, kommer ambulansemennene tilbake, og Mo blir lagt på ei båre. Han protesterer når de vil ha på han selene, så jeg hjelper til med å roe han, og tilslutt får vi det gjort. Vi tar farvel med de på sykehuset, og kommer oss ut i ambulansen. Jeg får sitte bak med Mo, og får informasjon om at det er snakk om en akutt-tur, så det blir blålys og litt høy fart. Jeg føler jeg får god informasjon, og han som ikke er sjåfør forklarer meg godt om hva det vil si å kjøre akutt-tur, og at det kan være lyder i ambulansen og slik pga utstyret som er der, og han sier at jeg ikke må være redd, for vi skal fram alle fire. Han sier også at han setter seg fram, om det er greit for meg, og at han kommer til å se bak til oss av og til, og at jeg bare må si i fra om det er noe. Han skal også skrive journal.

Mo sover hele veien fra Namsos til Levanger, og turen går veldig greit. Jeg føler meg veldig trygg hele veien, og er trygg på at de kan jobben sin og ikke utsetter oss for noen fare.
Like før vi kjører inn til sykehuset på Levanger begynner Mo å våkne litt, men er fortsatt veldig sløv og slapp.


Kommer inn på akuttmottaket, og blir kjørt rett opp til Barneavdelinga. Det utveksles litt informasjon mellom ambulansemennene og de på barneavdelinga, før de tar farvel med meg og Mo og drar igjen. Jeg har nå fått Mo over i fanget mitt, og han er litt urolig, samtidig som han er veldig sløv. Barnelegen kommer inn, og undersøker Mo og finner ut det samme som hun i Namsos: Ørebetennelse og halsbetennelse. De vil ha oss der over natten, og det blir snakket om blodprøver i 18-tiden.

Vi får tildelt rom (froskerommet), og Mo begynner etterhvert å kvikne til – så vi går oss en tur inn på fellesstua og finner noen leker, nå er klokka nesten 17:00. Mo er i ganske god form, og leker med noen biler. Han virker som seg selv, bare litt medtatt. Plutselig legger han fra seg bilene, og segner litt sammen – ser veldig sliten ut. Så jeg løfter han opp, og sier til han «ble du sliten, skal vi gå på rommet å hvile» – og akkurat da begynner krampene igjen. Så jeg småløper bortover mot rommet, og ser legen og noen sykepleiere i gangen og roper til dem. De kommer meg i møte, og spør om jeg kan bære han inn på rommet. De virker så rolige, mens jeg har litt panikk. Men bærer han inn på rommet og legger han i senga mi. De setter stesolid, og krampene gir seg etterhvert. Han blir lagt over i egen seng, og er igjen fullstendig utslått. Jeg spør dem hvorfor dette skjer igjen, og de mener det er pga infeksjonen i kroppen. At det ikke er uvanlig at småbarn får kramper av feber og/eller infeksjon. Det blir beordret blodprøvetaking så fort som mulig, slik at man kan starte på antibiotika snarest. Når de fra labben kommer, får jeg sitte i stolen på rommet – med Mo i fanget. Han er nå våken og urolig, og for å få tatt blodprøvene er vi fire stykker som holder han – og likevel er det vanskelig. De må stikke fler ganger for å få nok blod, og likevel får de ikke nok. Til slutt stikker de i fingret, og bare håper de får presset ut nok til de to siste prøvene – og det gjør de, sånn akkurat. Legen kommer inn, og det blir snakk om å spinalpunkere for å sjekke spinalvæsken – «bare for å utelukke». Jeg tørr ikke spørre hva de vil utelukke. Legen sier også at de nok blir å måtte gi han noe beroligende, for å forsøke spinalpunksjon når han er så krigersk som han var ved blodprøvetakingen er nytteløst. Derfor blir det kontaktet anestesilege. Jeg forstår det slik at dette er en slags mild narkoselignende greie.

Vi blir tatt med inn i undersøkelsesrommet, og de gir Mo litt av dette som skal få han rolig. Men han er ganske urolig, og sier masse «nei!» – han liker seg ikke. Han blir ikke roligere, og de forsøker å gi han litt mer – men fortsatt blir han ikke rolig. Etter en vurdering, bestemmer de seg for å IKKE spinalpunktere på dette tidspunktet, ettersom Mo er veldig klar mellom anfallene. Vi har kontakt med han, og det er et godt tegn. Men om han får et fjerde anfall, så blir han lagt i en mer dypere narkose – slik at de får tatt denne prøven.

Tilbake på rommet blir Mo koblet til drypp, med antibiotika. Klokken er vel nå mellom 18-19 en gang.

 

Synes nå det er litt vanskelig å huske alt i rett rekkefølge. Men med det samme var han litt sliten etter all slossingen mot leger og sykepleiere, så han hvila litt. Men omtrent det jeg husker fra denne kvelden var at han var langt i fra rolig, og at mesteparten av kvelden gikk med å passe på så han holdt seg nogenlunde i ro, slik at han ikke skulle rive ut veneflon. Og det var utallige ganger at jeg måtte ringe på, fordi den drypp-maskina begynte å pipe. Til slutt viste sykepleieren meg hvordan jeg selv kunne slå den av og starte den på nytt, og sjekke om det var knekk på slangen. Det ble en veldig lang kveld, og jeg var utrolig sliten og lei. Klokka ble nærmere midnatt før han endelig falt til ro og sovna i senga si, da hadde de fjernet antibiotika-dryppet, og ga meg beskjed om at de skulle komme å gi han antibiotika intravenøst i 02-tiden om natta.

I løpet av ettermiddagen hadde jeg fått masse meldinger på telefon og facebook, i tillegg til noen som hadde forsøkt å ringe meg. Så jeg bestemte meg for å skrive et informasjonsinnlegg på facebook, så jeg slapp å sitte å svare en og en. Og jeg er så overveldet over responsen på dette innlegget. Det betydde mye for meg at så mange brydde seg om oss, det varmet et slitent og redd mammahjerte.

Selv hadde jeg veldig problemer med å sove. Jeg var bekymret og redd. Måtte liksom ligge å følge med på han hele tiden. Sykepleieren som var innom meg i 01-tiden hjalp meg å få senga til Mo helt inntil min, slik at det var lettere å merke om det skjedde noe.
I tillegg lå jeg og tenkte på Em, som var hjemme hos mormor og morfar, og hadde det veldig vondt. Hun tenkte så masse på oss, og ble så trist og redd når hun tenkte på oss.
Og etterhvert falt jeg i søvn. Men jeg våknet fler ganger i løpet av natta, sov veldig urolig. Når Mo våkna i 08-tiden var jeg langt fra uthvilt, men Mo virka heldigvis i bedre form.

Det blir fort tydelig at Mo er i mye bedre form, for han forsøker til og med å spise litt brødskrive. Riktignok ikke mye, men bare det at han prøver er et godt tegn. Han er også veldig rastløs, og vil helst leke mesteparten av tiden. Så vi er en del inne på fellesstua, i tillegg til at Mo løper rundt i gangene og utforsker.

Legevisitten går greit. De sier at vi må være der iallefall en natt til, fordi de må se om antibiotikaen funker. De vil også ta røntgen av lungene til Mo, fordi han hoster en del og det surkler i brystet hans.Dette blir gjort sånn midt på dagen omtrent, og Mo var veldig flink og lå helt i ro.

I og med at vi blir der til neste dag, så sender jeg melding til pappaen til Mo, og sier at han bare må komme om han ønsker det.

** i forhold til pappaen, så fikk jeg mamma til å ringe Even ganske snart etter første anfallet – for å fortelle han om hva som skjedde. Og hun fikk også i oppdrag å informere Even når vi måtte til Levanger. For meg var det viktig at noen ga han informasjon. 
Fikk melding fra han lørdagsettermiddagen, hvor han spurte om han skulle komme. Men da var det så mye som skjedde, og jeg hadde ikke sjanse til å svare på meldinger og telefon. Og for meg var det lettest å ringe mamma når det var noe nytt, så kunne hun informere videre til de som trengte informasjon. **

Even sier at han skal komme med en gang, og får i oppdrag å hente noen saker hjemme på Statland til oss. Ekstra skift og litt forskjellig. Mens vi venter på han, får vi servert lunch – og Mo gofler i seg tre halve pølser (skinnfrie kjøttpølser)!! Og det er utrolig godt for meg å se at han spiser igjen!

Når Even kommer, får jeg ordna meg litt, også går jeg meg en tur ned i Narvesen og en tur ut i frisk luft. Godt med litt alene tid midt i alt, samtidig som jeg gjerne vil fort opp igjen – «bare i tilfelle» … Når jeg kommer opp har vi fått servert middag, men Mo vil ikke ha noe mat. Han får tilbud om is, men skeptisk som han er til alt nå om dagen – så sier han nei. Men isen kommer likevel, og når han først får se isen – da er det greit!

Litt utpå ettermiddagen blir han sliten. Han er jo ikke helt i form enda, så da var det godt at vi hadde fått med iPaden! Blir litt sitting i senga med den, både å spille, legge puslespill og se film. Godt å ha noe å kunne roe ned med, uten at det blir for kjedelig å bare sitte i ro.

Til kvelden får Mo i seg en yoghurt, og han sovner like før 20:00. Noe som er godt for oss begge to. Jeg er ikke fullt så bekymret lenger, og føler jeg får slappet litt av nå når han sover. Samtidig blir jeg sittende å tenke en del, og plinger derfor på slik at sykepleier kommer innom oss. Da får jeg stilt en del spørsmål, og føler jeg får gode svar – iallefall i forhold til hva hun kan svare på der og da. Mitt første spørsmål var om hvor lenge vi måtte være der, om det var noen mulighet til å få hjem på nyttårsaften. Dette svarte hun at var helt avhengig av blodprøver som skulle bli tatt neste morgen. Dette fordi de måtte vite om antibiotikaen han fikk intravenøst funket, før de kunne gå over til mikstur. Hun informerer også om at det er trolig at veneflon blir fjernet, fordi den kanskje ikke funker lenger – og sier at de nesten er sjokkerte over hvor lenge den har holdt, med tanke på hvor aktiv han har vært. Men dette blir vurdert ved medisinsetting kommende natt. Hun forteller også at vi kommer til å få med oss resept på Stesolid, slik at jeg selv kan sette dette om han skulle få nye anfall i framtiden. Og resept på antibiotika, som visstnok skal være god på smak.

I forhold til røntgen, som jeg også spør om – forteller hun at så lenge de ikke har hørt noe om bildene, så hadde de nok ikke funnet noe på bildene. Så intet nytt, var godt nytt.

Hun informer også om at vi trolig blir innkalt til EEG-undersøkelse om noen uker. Slik at de kan utelukke/påvise epilepsi. De tror ikke at det er epilepsi, men de synes det er rart at han hadde 3 anfall på så kort tid – når han ikke hadde feber i det hele tatt. Så for å være på den sikre side, blir dette sjekket opp. Og spesielt også ettersom jeg har 3 stykker i min nærmeste slekt som har hatt epilepsi (farmor og to søskenbarn av meg).

Denne natta sover vi godt begge to, og vi våkner først like før 09. Tror Mo hadde ei god natt iallefall, selv har jeg sovet litt urolig – er ikke helt komfortabel med sykesenger. Blodprøvene ble tatt i 09-tiden, og Mo var KJEMPEFLINK! Vi spiste frokost, og Mo fikk medisinen 09:30 omtrent. Etter det var det bare å sitte å vente på visitten. Mo virket i god form, men samtidig sliten etter alle påkjenningene.

I 11-tiden kommer legene innom. De forteller at blodprøvene var kjempefine. CRP hadde sunket til 8 (normalt ligger den på 5-10 omtrent, så 8 er perfekt!), noe som betyr at antibiotikaen funker, og at det da ikke var noen infeksjon i hjernen eller nervesystemet (som de tenkte å utelukke ved å ta den spinalpunksjonen). Han har ingen feber i dag heller, og er i god form. Henvisning til EEG-undersøkelse blir sendt, og de sender det til Namsos, slik at vi kan få komme dit å få det gjort. Dette kan ta noen uker, så det er bare å vente.
De skulle ordne utskrivelsespapirer og resepter til oss så fort som mulig, og det var bare for meg å ringe hjem å be dem sende noen som kunne hente oss.

Apoteket stengte 12:00 denne dagen, og vi var der 20 minutter før stenge tid omtrent. Og Mo skulle absolutt bære medisinen sin selv!

Sykepleier kom inn og viste meg i forhold til Stesoliden, hvordan jeg skal gjøre det og litt annen informasjon. Får informasjon i forhold til om han skulle få nye anfall de nærmeste dagene, da var det bare å ringe rett til barneavdelinga – trengte ikke gå innom legevakta. Får han det senere, gir jeg stesolid ved anfall som varer 3 minutter eller mer, og jeg kan godt ringe legevakta – så får de vurdere om de vil ha han inn til sjekk.

Og etter denne informasjonen er det bare å pakke sammen sakene våre, og gjøre oss klar til å dra hjem. Like før 14:00 er de der for å hente oss, og vi tar farvel med sykepleierene! Endelig på tur hjem, slitne – men glade!

 

GODT Å VÆRE HJEMME

Fått vaska oss litt, pynta oss til nyttårsfeiring. Slitne, men glade.

Godt å se Em igjen

…og lillesøster!

Kosestund med Em før leggetid!

Jeg vil skryte masse av ambulansepersonellet og de på akuttmottaket! De var kjempeflinke, og det jeg merket meg mest – sånn etter at de tok seg av Mo – var at de tok seg så godt av meg også. Sørget for at jeg forsto hva som skjedde, at jeg fikk være nær Mo – og ikke ble holdt utenfor på en måte, ikke skubbet bak. De spurte meg hvordan jeg hadde det, ga meg omsorg. Og dette er erfaringer jeg tar med meg videre i utdanningen, hvor viktig det er å se pårørende, hvor viktig det er å informere dem om hva som skjer, hvorfor de gjør sånn og sånn, spørre dem hvordan de har det.

Jeg vil også takke MASSE for alle hilsninger! Jeg er helt overveldet over hvor mange som har tatt seg tid til å sende oss hilsen midt i romjula. Det varmet utrolig masse, så TUSEN TUSEN TAKK alle og en hver!

Helt på slutten her, så vil jeg gjerne si noe til «bygdatrollet» … Det er IKKE krupp han har hatt. Det har aldri vært snakk om at det ligna på krupp, eller kunne være krupp – ordet krupp ble faktisk ALDRI nevnt av hverken oss eller helsepersonellet. Så hvorfor det nå er snakk om dette på bygda, forstår ikke jeg. VIT FAKTA før dere går rundt å snakker, og vær så snill og la oss i familien informere andre i familien/slekta om dette her – i stedet for at «du» går rundt å snakker om ting som er HELT feil! Takk!

GODT NYTT ÅR TIL DERE ALLE!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Photobucket
33 år gammel sykepleier som blogger om livet som mamma til mine tre skjønne barn - Emma-Isabelle (Em), Mats-Oliver (Mo) og Kory-Evander. Em er født 17.11.03. Mo er født 16.01.11. Og Kory-Evander ble født 04.05.16. Bloggen handler i hovedsak om livet vårt, og alle de som er rundt oss. Jeg er glad i å ta bilder, så det blir delt en del bilder her inne også. Og har oppdaget en ny hobby - nemlig strikking. Bloggen er mitt sted for å dele tanker og følelser, samt å ytre meninger.

Photobucket
Lilypie First Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Daisypath Happy Birthday tickers
Daisypath Anniversary tickers
Photobucket
På 3hjerter.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Photobucket