Månedlig arkiv: januar 2011

Første trilletur!

I dag har vi vært ute å trilla for første gang! Trodde været var ganske greit, men når vi hadde kommet oss ned bakken blåste det en del og etterhvert kom også en skikkelig haglskur. Jeg ble litt kald, men tror Mats-Oliver hadde det godt der han lå – innpakket i saueullsposen neddi vogna.

Photobucket

Så det ble egentlig en kort tur da. Tenkte å gå helt til skolen var ferdig, men det ble så vi tok en kort tur, og stakk innom skolen i stedet. Så fikk vi komme inn i klasserommet til Em, og hun fikk vise fram lillebror – stolt som en hane! De er jo samlet 1.-4. klasse, så de fikk komme fram å hilse på oss, en og en klasse. Så fikk de se nøye på Mats-Oliver, og stryke litt på han. Alle syntes at han var kjempesøt :)

Photobucket

Fødselshistorie – Emma-Isabelle!

Noen etterlyste fødselshistorie på Em, så her kommer den også.
Skrevet da Em var noen måender gammel.
~~~~
Født: Emma-Isabelle
Dato: 17.11.03
Klokkeslett: 00:53
Vekt: 3130 gram
Lengde: 49 Cm
Hodemål:34 Cm
Tirsdag 28. Oktober – uke 35

Var på kontroll til jordmor på Namdalseid. Jeg hadde lagt på meg 5 kg på to uker, BT var 130/90, hadde spor av eggehvite i urinen, ødem på 1-2. Noe som er tegn på svangerskapsforgiftning. Men jeg hadde ingen subjektive symptomer. Målte BT en halvtime etter, og da var det 137-95. Jordmor snakket med en doktor/gynekolog på fødeavdelingen, og jeg ble innlagt dagen etter. Var til ultralyd, og tok mange tester. Alt så bra ut, og jeg ble utskrivd etter to dager på fødeavdelingen. Da var BT 134/84, hadde 2+ på proteiner i urinen, men hadde gått ned pittelitt i vekt.

Tirsdag 4. November – uke 36+1

På kontroll til jordmor igjen. Nå hadde jeg lagt på meg litt igjen, BT var 159/91 første gang, og 160/98 etter en halvtime. 2+ med proteiner i urinen og ødem på 2. Jordmor tok kontakt med føden og en gynekolog, og jeg fikk beskjed om å sjekke BT en gang hver dag i en uke, og ta det helt med ro. Babyen hadde det helt fint enda, med 139 i puls og lå med hode nede! Sjekket BT i en uke på alderspensjonatet her på Statland, og alle resultatene ble sendt til jordmor. BT var enda litt høyt, men ikke så mye som det hadde vært.

Tirsdag 11. November – uke 37+1

Ny kontroll. Lagt på meg mer, BT var oppe i 150/100 og 156/100, hadde 3+ med proteiner i urinen, og ødem på 2. Hadde fremdeles ingen subjektive symptomer. Jordmor tok kontakt med fødeavdelinga igjen, og jeg ble innlagt dagen etter.

Photobucket
Siste magebilde

Onsdag 12. November – uke 37+2

Innlagt på føden i Namsos. Tok så mange blodprøver at jeg ble helt blå der de stakk. Og all urinen ble sjekket. BT ble målt flere ganger om dagen. Og jeg fikk nesten ikke ut av senga. Var også på to ultralyder, og så om babyen hadde det fint, og det hadde den. Mange av jordmødrene og sykepleierene snakket med meg, og forklarte hvordan det var. Det var godt. Jeg var kjemperedd, og gråt mye. Svangerskapsforgiftning høres jo så skummelt ut. Etter hvert ble det mer og mer snakk om å sette i gang fødselen. Jeg ble verre, selv om jeg ikke hadde noen subjektive symptomer. En av jordmødrene (Atle) snakket litt med meg om det å sette i gang fødselen og sånt. Snakket om at den eneste måten å bli kvitt svangerskapsforgiftningen, var å avslutte svangerskapet.

Jeg hadde mye besøk når jeg lå på sykehuset. Søster mi var innom nesten daglig. Og bestevenninna mi var innom også. Og for første gang traff jeg farmor til babyen. Hun kom inn med blomster til meg. Ene tanten min var også innom med blomster til meg. Først trodde jeg at jeg skulle på hjem til helgen, men når jeg ikke fikk det, ble jeg kjempelei meg. Var mye lei meg, og sykepleierne og jordmødrene snakket mye med meg om svangerskapsforgiftning og fødselen og sånn.

Søndag 16. November – uke 37+6

I tolvtiden fikk jeg vite at de skulle sette i gang fødselen for meg. Det var så alvorlig nå, at det var best å gjøre det. Da var det en gynekolog der, og noen sykepleiere. Gynekologen sprøytet inn noen modningskrem, det var litt ubehagelig, men var fort gjort. Nå måtte jeg ligge i ro i minst to timer, slik at kremen ikke rant ut igjen.

I 15-tiden trodde jeg at jeg hadde kynnere, for jeg var mye plaget med det den siste tiden. Jeg snakket med mamma i telefonen da, og klaget over disse kynnerene. De kom regelmessige, og jeg sa i fra til mamma hver gang de kom. Da sa hun til meg «Kristel, du har nok ria«. Men jeg trodde ikke helt på det, det var jo ikke noe vondt. Jeg trodde ikke det kom til å bli noe mer. Jeg lå i sengen og slappet av, så på TV.

Ca klokken 16:30 skjedde det noe veldig rart. Jeg la meg over på siden i sengen, og det kjentes ut som det var noe inni meg som sprakk, og vannet bare fosset ut av meg. Det er det rareste jeg noen gang har kjent. Utrolig merkelig følelse. Fikk ringt på og varslet fra, og da jordmor kom inn til meg var jeg nesten litt flau og sa bare «Æ trur vatne gikk». Hun hjalp meg ut av senga, og inn på do, vannet rant og rant. Og det kom sykepleiere som byttet på sengen min. En stund trodde jeg det aldri skulle slutte å renne, men det gjorde det da. Så måtte jeg ringe hjem. Mamma skulle jo være med meg på fødselen, og det tar ei time å kjøre derfra. De startet å kjøre nesten med engang. Mamma, pappa, lillesøster og lillebror.

Jordmor Anne Judith tok vare på meg, og mellom 17:00-17:30 ble jeg flyttet til fødestua og satt på registrering. Riene var der av og til, men kjentes ikke verre ut en kynnere. Da familien min kom, sendte Marianne en mld til Vilhelm, og han kom faktisk med en gang nesten. Var rart å se han igjen. Hadde ikke sett han siden jeg fortalte jeg var gravid. Mamma gikk ut i gangen sammen med resten av familien min, så jeg og Vilhelm fikk være i fred. Snakket litt sammen, men ikke så mye. Var så rart for oss begge tror jeg.

Jordmor mente jeg måtte gå mye, og få litt fort gang i sakene. Så jeg gikk frem og tilbake ute i gangen. Og riene kjente jeg mer og mer. Fikk en sånn «gåstol» som jeg gikk med. Og jordmor viste meg hvordan jeg kunne stå å svaie for å hjelpe babyen lenger ned i bekkenet, og for at smertene skulle bli litt mindre vonde. Mamma og Vilhelm var sammen med meg nesten hele tiden. Og mamma var veldig flink til å massere meg nedederst i ryggen, og det hjalp veldig. Jeg fikk også akupunktur, som visstnok skulle hjelpe. Det ble satt to nåler i ene øret og en midt oppi hodet. Men om de virket vet jeg ikke. Jeg syntes ikke riene var så vonde egentlig, og ble egentlig ganske positivt overrasket.

I løpet av kvelden fikk jeg litt mat, en brødskive med bringebær, og et glass saft. Men jeg fikk ikke i meg så mye mat.

Riene ble verre, og etterhvert fikk jeg prøve lystgassen. Først var det litt ekkelt å bruke den, men jeg ble fort vant til det. Og synes den hjalp. Men jeg ble litt «full» av den. Og da mamma skulle holde frem et glass med saft til meg, med sugerør, så fikk jeg skikkelig latterkrampe. Jeg klarte nemlig ikke å fange sugerøret. Jeg sa visstnok en del artige ting også, men jeg husker ikke hva det var.

Anne Judith snakket mye med meg i løpet av kvelden om det med Vilhelm, om jeg syntes det var greit at han var der, og at jeg måtte si i fra når/om jeg ville han skulle gå ut. Men jeg syntes det var greit at han var der. Men tenkte hele tiden på at han måtte gå ut, når fødselen var skikkelig i gang.

Ved 22-tiden gikk Anne Judith av vakt, og jeg fikk jordmor Therese i steden. Først var jeg veldig lei meg for det, fordi jeg likte Anne Judith. Men Therese var kjempe grei hun også!

Åpningen og sånn ble sjekket med jevne mellomrom. Og det gikk framover. Pulsen til babyen hadde hele dagen ligget lavt, og var en såkalt «guttepuls». Så vi omtalte babyen som han! Etterhvert havnet jeg i sengen, og ble liggende der. Riene ble sterkere, men enda lå babyen litt langt oppe. Så etter en stund bestemte de seg for å sette drypp på meg, for å hjelpe til litt. Jeg har alltid sagt at jeg aldri skulle ha noe drypp og nål inni hånda mi på den måten, men det tenkte jeg ikke på da, og merket ikke noe til dryppet jeg. Jeg brukte fremdeles lystgassen for å ta toppen av riene, og følte at den hjalp. Men jeg ble ganske kvalm av den, og kastet nesten opp, men jeg gjorde det heldigvis ikke. Vilhelm var flink og tørket panna mi med en kald klut, og mamma var der hun også. Men jeg merket jo ikke så mye til hvem som var der og ikke jeg da.

Men så ble riene sterkere, det var enda ikke pressrier. Men dette var de sterkeste reiene før pressriene kom, og de var det aller verste med fødselen. Husket ikke hvor mange slike rier det var, men de var utrolig vonde, og jeg klarte ikke bruke lystgassen på dem heller. Jeg sa flere ganger at jeg ikke orket mer, og at «han» måtte komme snart. Mamma og Vilhelm og Therese var flink til å gi meg nytt mot for hver rie.

Litt over 12 på natten kom pressriene endelig, og de var ikke så vonde som de jeg akkurat hadde hatt, for nå kunne jeg konsentrere meg om å presse. Det tok litt tid før de så hodet. Men når jeg hørte at Therese og mamma sa de så hodet, da ga jeg ALT på neste pressrie og da kom babyen ut på en pressrie. Klokken var 00:53. Det føltes utrolig rart å kjenne det «ploppet» da babyen gled ut av meg. Jeg var lettet husker jeg. Og da mamma sa «Kristel, det e ei jente«, gråt jeg av glede, og bare smilte og gråt. Og jenta gråt litt hun og, men ikke mye, tror jeg. Jeg fikk henne lagt oppå magen med engang, og der lå hun og tittet opp på meg og pappaen sin med store vakre øyne. Jeg strøk henne forsiktig over den lille hånden hennes. Mamma tok noen bilder av oss, og Vilhelm strøk meg på armen.

Photobucket

Jeg så bare på jenta mi jeg. Så liten og fin hun var. Så fikk Vilhelm klippe navlestrengen. Mamma tok bilder av det og. Tror Vilhelm syntes det var stas å få gjøre det.

Photobucket

Jeg lå bare og betraktet jenta mi, mens Therese tok seg god tid til å sy igjen det jeg hadde revnet. Jeg merket ikke at hun holdt på der nede heller jeg, kjente ikke noe. Alt jeg brydde meg om var jenta mi.

Photobucket

Når hun var ferdig med å sy tok de vesla og vasket henne, målte henne og veide henne, og pakket henne inn. Og jeg fikk gå over i en annen seng. Når jeg ble trillet til rommet, fikk Vilhelm bære datteren sin. Da vi kom inn på rommet, satt vi å så litt på henne. Og Vilhelm hadde sagt til mamma at han var så glad han fikk være med på fødselen. Noe han også fortalte meg senere, at han var takknemlig for at jeg lot han være med. Etter at Vilhelm var dratt prøvde vi med litt amming, men gikk ikke så bra.

Så kom jordmor og sa at jeg kanskje skulle ta en dusj, iallefall komme meg på do en tur før jeg la meg. Jeg var veldig svimmel, og jordmor måtte støtte meg. Når jeg satt på do ble det verre. Jeg hørte de ropte på meg, og spurte om jeg kunne høre dem, men jeg fikk ikke til å svare. Så svartnet det for meg, og det ble tilkalt flere sykepleiere, og de fikk meg opp i senga, og løftet føttene mine og sånn. Og da kom jeg til meg selv igjen. Etter det ble jeg liggende i sengen resten av natten. Vesla ble trillet inn på det rommet med resten av babyene, og jeg og mamma sov på rommet mitt. Mamma overnattet sammen med meg.

Photobucket

Mandag 17. November

Dagen etter ble det prøving på amming igjen, men det gikk ikke så greit. Fikk en del besøk, og det var så koselig. Prøvde mer på ammingen, men fikk det ikke helt til.

Photobucket

Fikk mye hjelp fra både jordmor og syke-/barnepleiere. Vesla fikk litt tillegg, men la ikke noe særlig på seg. Så vi måtte være noen dager ekstra, og hun fikk også litt gulsot. Gikk litt ned i vekt de første dagene, og ammingen fikk vi ikke til. Jeg ble motløs. Jeg ville hjem. Jeg gråt litt for meg selv, og en gang kom Therese og så det. Da snakket vi litt sammen, og hun skjønte meg så godt. Det gjorde også jordmor Atle. Det var godt å snakke med de, og etter en sjekk til Therese, og samtale, så fikk vi reise hjem lørdag 22. november. Mamma og pappa kom og hentet oss. Og vesla fikk ha på seg det samme settet som jeg hadde på meg da jeg reiste hjem fra sykehuset som baby. *stas*

Photobucket

Minstehjertet ♥

Photobucket
Photobucket

No need for words… ♥

Photobucket

Magevondt… Og vann!

I kveld har nok Mats-Oliver vondt i magen, stakkar. For plutselig skriker han til så fryktelig . . .  Håper det ikke er tacoen han reagerte på, men det kan jo være det – ettersom det er det siste jeg spiste, og nesten det eneste jeg har spist i dag. (Foruten rundstykke med egg i formiddag og kaker på bursdagsfeiring til storebror).

Akkurat nå ligger han ved siden av meg her i sofaen og sover, og det er godt.  Håper han sover fram til han skal ha mat neste gang nå, og at vi får ei rolig natt.

Photobucket

Også må jeg bare skrive litt om min dilla på vann! Det sies jo at man blir ekstra tørst av å amme, og jeg tror virkelig det må være noe i det. For så mye vann som jeg har drukket de to siste ukene, er jeg sikker på at jeg ikke har drukket tilsammen på et par måneder tidligere. Jeg er veldig mye tørst, og da er det vann det går i. Glass på glass med iskaldt vann! NAM!! ♥

~~~~

I dag har vi vært i Namsos på bursdagsfeiring til min kjære storebror, Kris Even, som fyller 30 år i dag – 30. januar 2011! Hipp hurra for han!! Der var vi samlet nesten alle sammen, og det var skikkelig koselig :) Mangla noen da, men vi var en fin gjeng av den fiiine slekta mi som var samlet. Gode kaker og godt selskap, kan man be om mer?

♥ Slekta mi ♥

Photobucket

Photobucket

Vi vokser og krymper..

Jeg er frisk igjen, og i fin form. Nå ser jeg bare fram til trilleturer. Ikke turt å ta turen enda, for det er så glatt utenfor her. Men så snart det er bart i bakken her, skal vi ta oss en tur. Gleder meg til å komme litt i form igjen. Er overraskende sprek i forhold til på slutten av svangerskapet, og det føles så deilig. Selv om jeg er VELDIG dårlig trent. Men det er så godt å kunne gå normalt, uten vondt og uten vagging. Og faktisk ha PUST! (Selv om den er litt dårlig fortsatt..)

I går var jeg og Mo med når Em skulle på svømmetrening. Godt å kunne gjøre mine moderlige plikter der igjen. Selv om jeg innimellom har syntes det var vært pyton og vært med dit, fordi det blir så sykt varmt å sitte der på bassengkanten å se på – så var det deilig å være tilbake. Stas for Em å ha oss med også. Det passet inn med matingen på Mo, så da gjorde vi det slik. Var hyggelig å vise han fram litt også  Fikk truffet en av mine beste venninner, og prata en del med henne – savner henne veldig, så det var koselig.
Kjente også at jeg gleder meg til å kunne ta han med på svømming. Noen som vet hvor lenge jeg må vente før vi drar i svømmehallen?

I dag hadde vi besøk av helsesøster. Og jeg var kjempespent. Hun er ei trivelig dame, gikk jo til henne med Em også.

Mo har jo verka fra det ene øyet siden like etter fødselen. De tok til og med prøve av det på sykehuset. Så jeg spurte henne om dette. Men hun sa det er helt vanlig, for tårekanalene deres er så små og trange at det lett kan bli slik. Var bare å dryppe på morsmelk og vaske rent, i tillegg kunne jeg massere litt lett over neserota og under øynene -der hvor tårekanalene er. Så det hørtes greit ut da.

I tillegg så har jeg jo vært litt småbekymra for navlen. Den stumpen ramla jo av omtrent på lørdagen etter vi kom hjem (?), og etter det så har det blødd litt fra navlen, og jeg synes det har sett så åpent ut. Men har rensa med pyrisept og q-tips et par ganger om dagen – helt til jeg leste her inne at en gang var nok. Så jeg nevnte jo dette til HS også, og hun tok en titt. Hun sier at det ser kjempebra ut. Bare å ike være redd for å rense godt nok. Det er IKKE for åpnet i navlen, og jeg må bare åpne opp litt, og få rensa godt nedi navlehullet, og få bort alt størkna blod – det kan jeg myke opp med vann. Bakterier liker seg i gammel blod, så det var viktig. Ellers var det viktig å holde det tørt og rent. Så mente hun at dette kom til å se helt bra ut om noen dager!

Prata også litt om min form, både fysisk og psykisk. Når det kom til den psykiske biten, så er jeg overraska over hvor lett det var å prate om det med henne. Det står jo i papirene at jeg har en fortid som psykisk syk, men ikke mer enn det. Hun likte at jeg kunne snakke så åpent om det, og mente at jeg har god kontroll på livet mitt. Før har jeg vært redd for å snakke om det, ettersom jeg er mamma. Redd for å bli dømt som en dårlig mor, fordi jeg sliter. Men nå vet jeg bedre, jeg vet jo at jeg er en god mor likevel – og at folk ser det de også.

Fikk også masse brosjyrer og greier, og fikk fin informasjon om de ulike. Mye vet jeg jo fra før, og noe var også det samme jeg fikk på sykehuset – men greit å få en gjennomgang på det likevel.Så har vi fått perm og helsekort og greier. Og Mo fikk vaskeklut fra sjiraffen Georg, og jeg fikk prøver på truseinnlegg og ammeinnlegg.

Så veide vi Mats-Oliver, hun spurte jo sist om jeg ville hun skulle ha med vekta, og det sa jeg ja til. Og gjett hva, han har gått opp 345 gram siden forrige fredag. Så nå veier han 3925 gram, noe som er 125 gram mer enn ved fødselen. Så nå føler jeg meg helt trygg på at ammingen går bra og at han får i seg akkurat så mye som han skal.

Ble også betrygget angående det at han er så urolig om kveldene. At han skal spise, så spiser han i fem-ti minutter, før han sovner og er «umulig» å vekke. Og at han våkner til og vil ha mer, sånn en halvtime etter at jeg har lagt han bort. Og at det fortsetter slik utover kvelden. HS sa at dette var veldig vanlig, og at det var flere ting som kunne være årsaken. Men at det ikke var noe farlig eller dumt, og at det kunne være grunnen til at vi hadde så fin rutine om natta.

Så det var et kjempefint besøk av helsesøster!! Så nå er jeg bare kjempeletta og glad, alt ser jo ut til å gå som smurt!!!

Livet er jammen herlig noen ganger altså! 

I tillegg går vekta mi nedover, og jeg har alt gått ned 13 kg -eller mer- siden fødselen. Jeg skriver  -eller mer- fordi jeg ikke veide meg noe de siste 2-3 ukene av svangerskapet, og derfor ikke vet eksakt hva jeg veide da. Men det er minus 13 kg minst! Og det er flott, med tanke på at jeg gikk opp bare 11 kg evnt et par kg mer… *GLISE* Og enda har det gått bare to uker, og jeg har ikke vært ute å trilla en gang. Så håper det går greit å gå ned enda litt mer :)

Bøker jeg har lest i 2011

~Liste over bøker jeg har lest i 2011~
(oppdateres jevnlig)

Romaner og annet:
~ Ild og is – Julie Garwood
~ Jeg forbanner tidens elv – Per Petterson
~ La meg synge deg stille sanger – Linda Olsson
~ Vindens Skygge – Carlos Ruiz Zafón
~ Percy Jackson/ Lyntyven - Rick Riordan
~ 3096 dager – Natascha Kampusch
~ Saras nøkkel – Tatiana de Rosnay
~ Jeg tenker nok du skjønner det sjøl –  Jon Gangdal
~ Water for elephants – Sara Gruen
~ Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt – Jamie Ford

Bokserier:

Polarnetter - Ellinor  Rafaelsen:
~ Tidens tann (Bok nr. 18 i serien – og den siste!)

Kobberhjerte - Elisabeth Havnsund:
~ Bekjennelser (Bok nr. 13 i serien)
~ Vinterlandet (Bok nr. 14 i serien)
~ Størst av alt (Bok nr. 15 i serien – og den siste!)

Solfrid Bernsdatter - Inger-Lise Lyngmo:
~ Kjærlighetskamp (Bok nr. 7 i serien)
~ De troløse (Bok nr. 8 i serien)
~ Oppgjør (Bok nr. 9 i serien)
~ Skjebnemøte (Bok nr. 10 i serien)
~ Valget (Bok nr. 11 i serien)
~ Favntak (Bok nr. 12 i serien- og den siste!)

Flammedans - Jane Mysen:
~ Uskyldig dømt (Bok nr. 38 i serien)
~ I sorg og glede (Bok nr. 39 i serien)
~ Oppklaringer (Bok nr. 40 i serien)
~ Dans i måneskinn (Bok nr. 41 i serien)
~ Nådeløs plan (Bok nr. 42 i serien)
~ Svikefullt vennskap (Bok nr. 43 i serien)

Morshjerte - Anne-Lise Boge:
~ Det skjøre livet (Bok nr. 10 i serien)
~ Sannhetens øyeblikk (Bok nr. 11 i serien)
~ Hjertebrist (Bok nr. 12. i serien)
~ Gyllen lykke, svart hevn (Bok nr. 13 i serien)
~ Blomstringstid (Bok nr. 14 i serien)

Sagaen om Sunniva - Liv Almendingen:
~ Veiene møtes (Bok nr. 13 i serien)
~ Dødelig pakt (Bok nr. 14 i serien)
~ Hildringstimen (Bok nr. 15 i serien)
~ Bøddelens arv (Bok nr. 16 i serien)
~ Ved kongens bord (Bok nr. 17 i serien)
~ Barn til låns (Bok nr. 18 i serien)

Sønnavind – Frid Ingulstad:
~ Trusselen (Bok nr. 43 i serien)
~ På skyggesiden (Bok nr. 44 i serien)
~ Sporløst forsvunnet (Bok nr. 45 i serien)
~ Avsløringen (Bok nr. 46 i serien)
~ Intriger (Bok nr. 47 i serien)
~ Sagenerampen (Bok nr. 48 i serien)
~ Vonde tanker (Bok nr. 49 i serien)

Annas skjebne – Ellinor Rafaelsen:
~ Gjøkungen (Bok nr.1 i serien)
~ Rød sand (Bok nr. 2 i serien)
~ Engelen (Bok nr. 3 i serien)
~ Cherie (Bok nr. 4 i serien)
~ Brevet (Bok nr. 5 i serien)
~ En ny tid (Bok nr. 6 i serien)
~ Tornefulle drømmer (Bok nr. 7 i serien)
~ Møte med fortiden (Bok nr. 8 i serien)

4 Venninner –  Kjetil Johnsen:

Skal lese snart:

~ Den røde drage – Thomas Harris
~ Nattsvermeren – Thomas Harris
~ Hannibal – Thomas Harris
~ Eat, Pray, Love – Elizabeth Gilbert
~ Morshjerte ~ Det som ikke er ditt (Bok nr. 15 i serien)
~ Flammedans ~ Tapte minner (Bok nr. 44 i serien)
~ Sagaen om Sunniva ~ Troll i ord (Bok nr. 19 i serien)
~ Tatiana de Rosnay – Huset du elsket

Fødselshistorie – Mats-Oliver!

Født: Mats-Oliver
Dato: 16. januar 2011
Klokkeslett: 18:50
Vekt: 3800 gram
Lengde: 51 cm
Hodemål: 35 cm

Dette blir nok en lang historie, da det hele egentlig startet leeenge før fødsel – og jeg gjerne vil fortelle forhistorien også.

Forhistorien starter jo egentlig med svangerskapet med Emma-Isabelle. Da fikk jeg svangerskapsforgiftning på slutten, og ble derfor satt i gang 2 uker før termin.

Derfor begynte de allerede tidlig i dette svangerskapet å følge meg opp litt ekstra. Fikk en telefon fra Dr. Lars Derås på føden i Namsos i uke 8 eller noe, han ville ha meg inn for en ultralyd i uke 12. Etter den ultralyden ble jeg satt på en blodfortynnende medisin (Albyl-E, eller acetyratio som jeg fikk på apoteket – som er en billigere versjon av den). Den skulle jeg gå på til uke 35.

Gikk til oftere kontroll hos jordmor, ettersom blodtrykket var litt høyt alt fra starten av svangerskapet. Og hadde også en prat med Dr. Heiko på føden i uke 17 – men alt så bra ut, og det ble ikke satt i gang noen annen behandling.

Alt forholdt seg egentlig ganske rolig fram til slutten av svangerskapet. Hadde noen ekstra ultralyder for å sjekke vekst og blodtilførsel og slik – og alt så bra ut hele veien. Ved en av ultralydene ble det dog målt blodtrykk og sjekket urinen, og da var blodtrykket litt høyt – dette var i starten av desember. Da måtte jeg sitte igjen og målte BT på nytt, og det ble vurdert blodprøver i tillegg. Men etter å ha sittet rolig litt, så var ikke blodtrykket så høyt likevel.

Etter det gikk ting bra helt til nyttår. Blodtrykket var litt høyt innimellom hjemme, men da tok jeg bare en pause og hvilte litt. Var jo midt i julestria. Men på nyttårsaften, når vi var hos storebror, ble føttene mine skikkelig hovne og blodtrykket var ganske høyt. Vi bestemte oss for å se det an til dagen etter, og da var blodtrykket like høyt – så jeg ringte føden. De ville ha meg inn for sjekk, og jeg fikk ikke reise hjem igjen før 4 dager senere. Da skulle jeg komme tilbake på sjekk igjen 3 dager senere, og den sjekken gikk fint. Men i løpet av ettermiddagen, og på tur hjem ble jeg dårlig – og ringte føden igjen. Nok en gang fikk jeg ikke reise hjem, og denne gangen ble jeg der i 5 dager, før jeg fikk reise hjem. Da skulle jeg sjekke blodtrykket hver dag på alderspensjonatet, fram til neste jordmorkontroll – og ringe føden om blodtrykket steg over 150/100 eller om jeg fikk noen symptomer. Alt dagen etter var jeg på pensjonatet og målte BT, og da var det 182/108 – etter å ha sittet å venta og hvila i sikkert et kvarter. Så når jeg kom hjem derfra, ringte jeg føden og fikk snakke med Dr. Lars Derås. Vi ble enige om at jeg skulle komme inn på kontroll dagen etter, ettersom jeg ikke hadde noen symptomer.

Torsdag 13. Januar 2011

Da kom jeg inn torsdag 13. januar, og ble møtt av jordmor Atle Sitter. Ble satt på registrering, målt blodtrykk og sjekket urinen. +1 på eggehvite og litt høyt blodtrykk, men ikke faretruende. Fikk snakket med en damelege, som jeg ikke husker hva heter – og hun ville det skulle tas blodprøver og ultralyd, og det kunne ikke gjøres med en gang fordi det var travelt på føden – så derfor ble jeg innlagt til dagen etter. Atle mente jeg burde forhandle om igangsetting, men legen var ikke helt med på det, gitt.. Følte meg ganske motløs når jeg var innlosjert på nok et barselrom. Innlagt igjen, men bare til dagen etter – og da skulle jeg bli sendt hjem igjen. Nok en gang uten baby, nok en gang hjem til mer bekymringer og stress. Måtte også samle urin på et bekken i et døgn… *crap*

Photobucket

Blodprøvene var fine, og ultralyden var fin – heldigvis.

Den ettermiddagen fikk jeg plutselig noen streke kynnere, og de kom ganske regelmessige et par timer – så jeg trodde virkelig at noe var på gang. Men så snart registreringa kom på, så dabba det av. Ble også undersøkt, og det var noe mer modent siden sist jeg ble undersøkt, men ikke noe fødsel på gang. Så det var nok bare modningsrier eller noe.

Fredag 14. Januar 2011

Dagen etter fikk jeg beskjed om at de ville holde meg der til babyen var kommet, men når det ble var enda usikkert. Men Dr. Helge Brobakk sa at om blodtrykket steg noe igjen, så ble det nok igangsetting, fordi de likte ikke helt at BT var så ustabilt. Endelig en lege jeg likte ;P

Fredagskveld 14. januar hadde jeg litt hodepine, og blodtrykket hadde vært litt ustabilt i løpet av dagen. Startet med helt normalt på morgenen, for så å stige på ettermiddagen. Så var spent på hva legen kom til å si angående det.

Lørdag 15. Januar 2011

Lørdag 15. januar ble jeg satt på registrering på formiddagen, og mens jeg satt med den kom Dr. Helge Brobakk innom – han sa at de ikke likte at blodtrykket var ustabilt, og lurte på om vi skulle gjøre en avtale om igangsetting til kvelden. *PANIKK* ! Selvfølgelig sa jeg ja til den avtalen, og klarte ikke stoppe å gråte og le etter at han hadde gått. Endelig skulle det skje! Eneste som kunne stoppe det, var om det kom inn noen fødende – men legen sa det var veldig rolig, og de visste ikke om noen som skulle komme inn iallefall.
Ringte mamma, og det ble avtalt at hun skulle dra å overnatte til storebror, for å være i nærheten – i tilfelle det skulle komme i gang fort.

Utpå kvelden ble jeg satt på registrering, og litt før 22:45 kom jordmor Gro Roland inn – undersøkte meg, og satte inn en modningstablett. Så måtte jeg ligge rolig da, og la den få virke. En halvtime etter kom hun inn igjen, for å sette på registrering. Merket litt mensmurringer i magen, men ikke noe mer enn det – og det gav seg etterhvert. Men babyen var veldig urolig inni der under hele registreringa – men alt så bra ut.

Photobucket

Egentlig skal slike tabletter settes hver 4. time – men så er det en regel som sier at de ikke skal det mellom kl. 00 og 08 – så derfor fikk jeg ingen ny i løpet av natta.

Det skjedde ingenting i løpet av natta, og sånn alt i alt sov jeg greit natta gjennom.

Søndag 16. Januar 2011

Om morgenen søndag 16.januar kom jordmor Randi Hågensen, som jeg gikk til kontroll hos på Namdalseide, for å undersøke meg. Hun mente at det kanskje var en mulighet for å ta vannet i stedet for ny tablett, så hun skulle snakke med legen. Men legen mente det kunne settes en ny tablett, så da ble det gjort sånn omtrent 08:15. Denne gangen merket jeg noe med en gang, fikk mensmurringer, og disse tok seg opp egentlig ganske fort. Halv 10 hadde jeg rier, som begynte å gjøre litt vondt og det var vel omtrent 5 minutter mellom dem – men noen av de varte ikke så lenge da. Sov litt på formiddagen, mens jeg ventet på ny vurdering kl. 12 – ny tablett eller evnt å ta vannet, eller kanskje la ting gå sin gang om det ser ut til å være godt i gang av seg selv.

Etter registrering og undersøkelse i 12-tiden ble jeg flytta inn på fødestue, med en mulighet for å kanskje bli tatt vannet på. Men legen som undersøkte meg mente at hodet sto for langt oppe i bekkenet enda, og at de heller ville la riene jobbe litt. Hadde 3 cm åpning. Så på dette tidspunktet skulle vi la riene jobbe litt av seg selv, de var med noen minutters mellomrom og varte 30-40 sekunder. Så skulle det ny vurdering til om fire timer. Begynte å gjøre litt mer vondt, og bestemte meg nå for å si fra til mamma sånn at hun kunne komme.

I 15-tiden var det vaktskifte og ei ny Randi kom på jobb, denne gangen Randi Grande.

I 16-tiden hadde jeg 4-5 cm åpning, og det begynte å gjøre ganske vondt. De vurderte å ta vannet eller sette drypp, men nok en gang bestemte de seg for å avvente litt og la riene jobbe selv. Hyppige og vonde, men korte rier. Var godt å ha mamma der, hun masserte ryggen min under riene – og det var godt. Hadde vanskelig for å finne en god stilling, men det å stå hengende over senga var det som fungerte best på dette tidspunktet.

Photobucket

Jordmor ble opptatt med fødsel på den andre fødestua, og riene mine begynte å bli fryktelig vonde. Nesten uholdbare. Intense, hyppige rier. Så jeg ville ha noe smertestillende, ett eller annet. Men jeg måtte vente, for inne hos meg var det kun barnepleier – for jordmor var jo opptatt. Føltes som en evighet å vente på jordmor, og når jordmor endelig kom begynte jeg å kjenne pressetrang – dette var vel etter 17 en gang, kanskje nærmere 18. Jordmor undersøkte meg, og mente at det var egentlig for tidlig til å begynne å presse. Men jeg fikk lov til å presse litt likevel, følge naturen – men ikke presse for hardt. Jordmor var veldig flink til å fortelle meg når jeg skulle presse, og når jeg skulle puste. Samtidig ble det gjort klart for en type smertestillende som heter petidin, og det ble satt fire nåler akupunktur i øret mitt og en i hodet (som jeg forøvrig tror at hadde null virkning).

På dette tidspunktet var egentlig alt sammen uholdbart, og jeg skjønner ikke hvordan jeg fant krefter til å komme meg gjennom det. Det virket som en evighet, og han kom jo aldri ut. På ett eller annet tidspunkt her ble vannet tatt også, og det ble bestemt at det gikk så fort framover at petidin ville være nytteløst å sette, da den ikke kom til å virke før jeg var ferdig. Noe jeg ergra meg over, fordi det var så sykt vondt og jeg ville ha noe som lindra det litt!

Jeg pressa, og jordmor ba meg holde igjen litt. De ba meg puste, og ikke presse så hardt. Vel, lettere sagt enn gjort. Da jordmor plutselig ba barnepleieren om å stille seg på andre siden, så jeg kunne ha foten mot hofta hennes, og hun ba meg om å ta tak under lårene mine og presse haka mot brystet – da forsto jeg at NÅ nærma det seg, og jeg pressa som jeg aldri har pressa før. Så ble jeg ingen bedt om å vente litt. Når de da sa at de så hodet, og mamma utbrøt at det var masse svart hår å se – da pressa jeg bare mer og mer, og når jordmor ba meg holde igjen og vente på neste rie – var det utrolig vanskelig, for jeg visste jeg var SÅ nær! Da kjente jeg hodet stå i åpningen og det sprenga på, ganske syk følelse egentlig. På neste ri pressa jeg alt jeg hadde, og ut kom lillegutt og enda mer fostervann på et press – så fostervann spruta all over jordmor :p Kl. 18:50!

Etter at jeg fikk Em, sa jeg alltid at det var da virkelig ikke nødvendig å driver å skrike sånn når man fødte – vel denne gangen fikk jeg erfart at noen ganger ER det nødvendig.. :P

Det tok en stund før jeg fikk han opp på brystet, så jeg ble bekymra og spurte om han hadde det bra, og det kunne jordmor bekrefte – og ba meg knappe opp skjorta, så skulle jeg få han opp til meg. Og når hun løfta han opp til meg gråt han, og det var den fineste lyden! Og han hadde virkelig utrolig masse svart hår, og veldig sterke lunger. Jeg bare gråt, og jeg husker jeg gråt «mamma» .. :p Og mamma tok bilder. Og lillegutt tok fingeren min og holdt hardt fast i den.

Photobucket

Så fikk mamma/mormor klippe navlestrengen, ettersom pappaen ikke var med på fødselen. Det tror jeg hun synes var stas. Og barnepleieren tok bilde – derfor ikke helt bra bilde.. :p

Photobucket

Mitt første spørsmål til jordmor var «revna jeg mye?» … Haha, alt man skal bekymre seg over.. Ble fortalt at det var veldig lite revning, og ble senere fortalt at det kun ble sydd to sting – og det er jo fint! Syinga gikk greit, og morkaka kom ut veldig greit også – og den så fin ut. Så ble lillegutt vaska, og jeg ordna litt. Han ble også målt og veid – 3800 gram og 51 cm, og med et hodemål på 35 cm. Helt passe størrelse med andre ord, og jeg som var så redd for en sværing!

Photobucket

Ble trilla til rommet, og mamma ble der en stund sammen med oss. Og vi forsøkte med litt amming. Så plutselig ble lillegutt helt blå i ansiktet, nesten svart! Det var skikkelig ekkelt, og jeg ble veldig redd. Plinga på, og barnepleieren kom og tok han brått med seg – og jeg og mamma ble sittende å vente og vente. Virka som en evighet før hun kom og fortalte hvordan det gikk. Da fortalte hun at grunnen til at hun tok han så brått, var fordi han hadde litt problemer når han kom ut, og de hadde måttet gni han på brystet for å få i gang pustingen – og de var redd han hadde svelga fostervann eller noe. Men nå hadde han fått igjen pusten veldig fort, og de hadde undersøkt han og alt så bra ut. Men han lå litt i kuvøsen, og de ville holde et lite øye med han en stund – bare for å være sikker. Og de kunne også ta han om natta, så jeg fikk slappe av og slippe å bekymre meg for han. Det var et en gangs tilfelle, heldigvis.

Slet litt med etterrier i dagene etter, men var egentlig bare verdens lykkeligste. Endelig var lillegutt ute, etter et langt og innimellom plagsomt svangerskap. Endelig skulle jeg kunne dra hjem fra føden MED baby, og ikke måtte komme tilbake igjen bare dager etter.

Det skumle er at jeg siden fødselen har tatt meg selv i å tenke «Det var da ikke SÅ ille!» – selv om jeg VET at det var j**** vondt denne gangen. Så når tiden er rett, og jeg har funnet en fin og god og snill mann – så håper jeg at jeg en gang kan få muligheten til å gjøre dette igjen. Det å føde er jo en så fin opplevelse egentlig, vond – men fantastisk!

Photobucket

Vil sende en stooor takk til alle på fødeavdelinga på Sykehuset Namsos. Både leger, pleiere og jordmødre. Følte meg godt tatt vare på, og følte meg veldig trygg der oppe. Noen vil jeg sende en ekstra hilsen til, for det var noen jeg fikk bedre kontakt med og som jeg likte bedre enn andre – ingen nevnt, ingen glemt ;) Men TAKK for 2 lange, slitsomme – men trygge uker ;)
Photobucket

Fine fine gutten min

Photobucket

Slik har vi det!

Det blir lite tid til nett om dagen. Lille Mats-Oliver krever sitt, og det samme gjør Em. Og det er jo bare fint det, har ikke noe i mot å nedprioritere PC’en til fordel for de to jeg  nei! ♥

Det var så deilig å endelig komme hjem i går. Jeg har jo vært på sykehuset mer eller mindre hele 2011, så det å endelig komme hjem, og vite at her blir jeg – det er deilig. Men en ting skal være sagt, de er kjempeflinke på Føden i Namsos, og de som jobber der er kjempetrivelige. Noen av dem kommer jeg til å savne litt, tenker jeg. Var jo noen man fikk bedre kontakt med enn andre, noen som var mer trivelig enn andre. All kred til de ansatte på Føden i Namsos, følte meg godt ivaretatt og trygg.
Photobucket
(Meg og Mats-Oliver, like før hjemreise)

Det var mamma og Em som kom å henta oss i går, sånn omtrent i 14-tiden. Gjorde noen korte stopp i byen, måtte handle litt – før vi kjørte utover. Mats-Oliver likte nok å kjøre bil, for han var stille så lenge bilen var i fart :)

Ved avreise fra sykehuset veide han 3460 gram, noe som er 340 gram mindre enn ved fødsel, og bare 40 gram unna en nedgang på 10% fra fødselsvekta. Han begynte ikke å gå opp før vi reiste hjem, derfor ble det avtalt at vi skal til helsestasjonen etter helga å veie. Men i dag ringte helsesøster, og hun har noen ærender her i bygda i morgen, og kunne derfor komme innom oss for en prat og veiing.

Etter at vi kom hjem, så har vi begynt å komme skikkelig i gang med ammingen. Mats-Oliver er kjempeflink til å ta puppen, og produksjonen har virkelig tatt seg opp. Sitter med veldig melkespreng i skrivende stund – ettersom jeg venter på at han skal våkner hvert minutt her nå. Vi har ikke kommet inn i noen faste rutiner på ammingen enda, det får vi ta etterhvert. Det viktige nå er at vi får til å amme i utgangspunktet. At han tar puppen greit, at melkeproduksjonen blir toppers og at han legger på seg. Så det blir spennende å se i morgen om han har lagt på seg siden onsdag.

Em er kjempestolt storesøster, men er litt eiesyk. Det er HENNES lillebror, og ingen andre får holde han eller se på han uten at hun har sagt det er greit. Vi har tatt en liten prat på det da, så det går seg vel til. Er jo veldig stas nå i begynnelsen, så vi lar henne bestemme litt. Samtidig som hun har fått beskjed om at de andre må få lov til å låne han litt de også. Har gått veldig greit til nå, synes jeg. Ingen sjalusi eller noe. Hun er veldig hjelpsom.
Photobucket
(Første møte med storesøster)

De to kveldene vi har hatt hjemme nå, så har jeg vært ferdig med amming akkurat tidsnok til at det er kveldmat-tid for Em. Så da har vi kosa oss med en god kveldsmat sammen, jeg og henne. Det har vært veldig koselig. Har jo vært så mye borte fra henne i år, så godt å ta igjen det tapte litt – samtidig vise henne at selv om lillebror er her nå, så har jeg tid og lyst til å gjøre ting bare med henne også. Håper vi kan fortsette med dette, at ammingen passer inn slik. For etter ammingen er Mats-Oliver så trett og sover, så da kan han ligge i kurven sin mens jeg og Em lager mat, og spiser og koser oss.

Vi har det kjempebra, alle tre. Tusen takk for alle gratulasjoner og fine ord!♥ Kommer vel en liten fødselshistorie etterhvert, samt litt mer om dagene på sykehuset både før og etter fødsel – besøk, gaver osv. Og bilder, selvfølgelig!

Photobucket

Verdens fineste lille Mats-Oliver ♥

Photobucket

16. januar 2011 kl. 18:50 kom fineste lille Mats-Oliver til verden ved Sykehuset Namsos. Han var 3800 gram og 51 cm ved fødselen, og har masse svart hår :)

Navnet er etter oldefedrene sine. Ole Oliver og Magnar (min morfar og farfar) – på samme måte som Em er etter oldemødrene sine :)

Em er verdens stolteste storesøster :’)

Photobucket

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Photobucket
33 år gammel sykepleier som blogger om livet som mamma til mine tre skjønne barn - Emma-Isabelle (Em), Mats-Oliver (Mo) og Kory-Evander. Em er født 17.11.03. Mo er født 16.01.11. Og Kory-Evander ble født 04.05.16. Bloggen handler i hovedsak om livet vårt, og alle de som er rundt oss. Jeg er glad i å ta bilder, så det blir delt en del bilder her inne også. Og har oppdaget en ny hobby - nemlig strikking. Bloggen er mitt sted for å dele tanker og følelser, samt å ytre meninger.

Photobucket
Lilypie First Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Daisypath Happy Birthday tickers
Daisypath Anniversary tickers
Photobucket
På 3hjerter.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Photobucket