Lille Smule

Fødselshistorie – Kory-Evander

Født: Kory-Evander
Dato: 04.05.16
Klokkeslett: 18:15
Vekt: 3650 gram
Lengde: 50 Cm
Hodemål: 36 Cm

*

2016-05-04 18.58.19

Et av de første bildene av lille Smule!

For-historien:

Hadde svangerskapsforgiftning første svangerskap, og svangerskapsrelatert høyt blodtrykk fra uke 35 i andre svangerskap. Derfor tidlig oppfølging fra føden/gynekologisk poliklinikk dette svangerskapet, og medisin fra uke 7 – grunnet høyt blodtrykk alt fra starten, samt for å redusere risikoen for svangerskapsforgiftning. Ble også tatt en glukosebelastningstest, som viste at jeg hadde svangerskapsdiabetes. Derfor har dette vært et risikosvangerskap, med tett oppfølging av føden/gyn.

Blodtrykket har vært vanskelig å regulere, spesielt etter uke 30. Og babyen har, i følge vekstestimering på ultralyd, vist seg å være litt større enn gjennomsnittet. Etter uke 36 har det også vist seg at han var en ubestemt herremann, som ikke helt visste hvordan han skulle ligge i magen. Var derfor inne for å skulle forsøke å vende han den 25. april, da han hadde ligget i seteleie uken før, og også delvis i tverrleie siste tiden. Møtte opp fastende til vendingsforsøket, og var rimelig spent. Så viste det seg at babyen lå med hodet ned. Men gynekologen ville sette meg opp til planlagt igangsetting 2. mai, grunnet risikosvangerskap og ustabilt leie. Hadde høyt blodtrykk denne mandagen, så skulle komme tilbake på en sjekk på onsdag. På onsdagen tok de UL for å se hvordan babyen lå, og da hadde han jammen snudd seg og lagt seg med rumpa nede – i løpet av de to dagene. Men gynekologen sa at vi skulle følge planen, og møte opp 2.mai – så fikk de se hvordan han lå da, og evt forsøke å vende han før igangsetting.

2. mai

Møtte opp på føden kl. 09, og fikk tildelt rom. Noe venting ble det i starten, før det ble gjort undersøkelser som blodtrykksmåling og CTG. Så ble det gjort en UL som viste at hodet lå nede (igjen :p ). Dermed ble sjekket hvor moden jeg var, og det ble satt inn et ballongkateter like før kl. 11. Dette kan være der i 24-36 timer, hos mange faller det ut før den tid – og da tyder det på at det har gjort jobben sin og blitt åpning. Vi kunne være på sykehuset denne tiden, eller vi kunne velge å dra hjem å vente. Så vi dro hjem. Etter 2-3 timer begynte jeg å få noen tak i magen som var litt vonde, og tenkte at NÅ skjer det noe. Men etter å ha sovet en dupp, så roet det seg. Så forsøkte å gå litt rundt, hjelpe til med å få babyen godt ned i bekkenet. Men skjedde lite i grunn. Men like før kl. 17 kjente jeg at det var noe rart nedentil, så gikk på do – og akkurat som jeg trodde, ballongen kom ut. Avtalen var at om den datt ut, skulle vi bare avvente til neste dag, og møte opp på føden kl. 09. Men komme inn før dette om det ble rier eller noe. Og ringe inn og få ambulanse om vannet gikk. Skjedde ikke så mye den kvelden, annet enn at slimproppen gikk. Noen få tak av og til, men ikke noe å rope hurra for.

3. mai

Møtte opp på føden igjen kl. 09. Ble litt venting før undersøkelse. Viste seg at jeg hadde 3cm åpning, men fortsatt lang livmorhals. Hodet var fortsatt nede – hurra for det. Men ingen rieaktivitet. Ca kl. 10:30 fikk jeg en modningstablett som heter Angusta, og det skulle være ny vurdering to timer etter denne. Eventuelt før, om jeg skulle få rier eller vannet gikk. De håpet også at dette skulle hjelpe til i modningsprosessen, slik at de etterhvert kunne ta vannet. Kl. 12:30 fikk jeg ny tablett, da det ikke hadde skjedd så mye siden den forrige – og nye to timer å vente. Fikk koblet på en CTG litt før kl. 15 – og denne viste noe rieaktivtet, derfor fikk jeg ingen ny Angusta ved denne vurderingen. Gynekologen sa vi skulle «skynde oss sakte» – så jeg ikke får riestorm. Ny vurdering kl. 16:30 – hvor gynekologen er inne og informerer, og gjentar dette med å skynde oss sakte, la riene jobbe og forsøke å få hodet godt ned i bekkenet. Så lenge både jeg og babyen har det bra, trenger vi ikke pushe på. Like før klokken 20 ble det koblet på CTG, og denne viser at jeg har noen rier med skikkelig tak i, med OK mellomrom. Jeg hadde tre rier på 10 minutter blant annet. Så håpet om at det holdt på å komme i gang steg veldig. Men etter denne CTG’en, så dabbet det av igjen. Hadde noen rier av og til, men de var ikke så lange, og de var ikke regelmessige. Varierte på både lengde, styrke og tid i mellom dem. Fikk en ny Angusta før natten, ca kl 22:30. Etter midnatt gir de ikke tabletter.

4. mai

Skjedde ingenting i løpet av natten, men fikk da i det minste en god natt med søvn. Eneste forandringen er at det er blitt mer slim. Hadde en undersøkelse ca kl. 09:30 av gynekolog. Nå var hodet så langt oppe at han ikke nådde det, så ville ta en UL for å være sikker på at hodet fortsatt lå ned. Det gjorde det, men alt for langt oppe til at de kunne ta vannet. Undersøkelsen var langt i fra behagelig, i tillegg mente gynekologen at han kjente noe som ikke skulle være der (navlestreng eller morkake) – så han brukte litt tid på UL for å se etter dette. Han fant ikke ut hva det var han kjente/ikke kjente, men morkaka lå godt plassert på bakre vegg iallefall, og navlestrengen lå ikke nede ved bekkenåpningen. Det ble vurdert at jeg skulle få en ny Angusta. Fikk pratet litt med jordmor etterpå, og det er godt å få litt forståelse. Han hadde iallefall forståelse for at jeg ble sliten eller deppa av at det tok så lang tid uten noe særlig framgang.

Ble langdrygt for oss å vente, så vi gikk og kjøpte oss en is – og tuslet rundt halve sykehuset i det gode været. I håp om å hjelpe kroppen i gang. Var sliten når vi kom inn igjen, men fortsatt ingen endring. Fikk derfor ny tablett kl. 12, og vente på ny vurdering kl. 14 – da med CTG igjen. Denne CTG’en viste noenn gå tak av og til, men langt i fra sterke nok. Derfor ny tablett kl. 14. Spurte litt om hvor mange tabletter man kan få, før de vurderer andre ting, og hvor lenge man forsøker med igangsetting. Fikk beskjed om at de på dag fire begynner å vurdere keisersnitt om det ikke skjer noe. Men i og med at både jeg og baby har det bra, så er vi ikke helt der enda. Det er mye som spiller inn, blant annet årsaken til igangsetting (feks svangerskapsforgiftning osv).

Klokken 16 kom jordmor inn med ny tablett, og vi belaget oss på mer venting.

Like før halv fem kom gynekolog innom. Men alt for mye informasjon, på alt for kort tid. I vaktskifte hadde hun og han andre legen diskutert meg, og blitt enig om at hun skulle forsøke å ta vannet for å få fortgang i sakene, ettersom jeg var langt ut i dag to med angusta. Hun snakket om hva hun ville gjøre, hvorfor det ble gjort, risikoen, mulighetene for keisersnitt, om jeg hadde vurdert sterilisering – for ved et evt planlagt keisersnitt kunne det gjøres samtidig. Jeg og Even satt igjen etter at hun gikk, og tårene mine bare trilla – ble så overveldet av alt sammen. Det ble så mye. Men vi skjønne at nå skjer det noe. Så jeg gikk på do, og når jeg kom tilbake kom jordmor og barnepleier for å henta oss, og det bar inn på fødestue. Plutselig skjedde det ting! Opp i fødeseng og fikk på CTG. Så kom legen for å undersøke. Hun kjente selvfølgelig ikke hodet, og måtte ta UL. Denne viste at hodet lå litt til høyre for åpningen, og at skulderen lå ved åpningen. Legen kunne ta på skulderen hans. Hun forsøkte å få hodet til åpningen, men det var ikke mulig. Derfor ble det beordret keisersnitt. Vi kunne ta hastekeisersnitt med en gang, eller avvente til dagen etter. Men legen var ikke komfortabel med å vente, med tanke på at jeg hadde fått så mye modningstabletter, og hadde vannet gått eller jeg hadde gått i aktiv fødsel slik han lå da – kunne det fort blitt kritisk for oss. Derfor ble det hastekeisersnitt. Måtte vente ca 40 min før vi fikk inn på operasjonsstue, så den ble brukt til å få veneflon og kateter. Og jeg ringte mamma for å fortelle.

Når første beskjeden om keisersnitt kom, begynte jeg å gråte masse! Jeg forsto hvorfor det ble keisersnitt og jeg skjønte at det var det beste. Men reaksjonen min var helt uventet og ekkel.. Hadde ikke sjans å gjøre noe med det.. Var lei meg, skuffet, redd.. Gynekologen forsøkte som best hun kunne å trøste, forklare og beroliget meg med at hun kom til å sy pent – ikke akkurat det som engstet meg mest, men.. :p Var mer skuffelsen over å ikke få føde vaginalt, som jeg hadde gledet meg til. Redselen for hvordan det kom til å gå underveis. Bekymringer for tiden etterpå, når jeg kom til å bli alene med alle ungene – og ikke kunne løfte Mats-Oliver og slike ting.

Nede på operasjonsstua ble det satt spinalbedøvelse. Denne var vanskelig å sette, og de måtte stikke mange ganger.. Det var utrolig vondt! Anestesisykepleierne forsøke å trøste meg, og sa jeg måtte se på det som ei rie og puste meg gjennom det. Tror de stakk 5-6 ganger før de traff. Men heldigvis traff de, slik at jeg slapp narkose. Når de hadde ordna meg klar og legene var klare og egentlig alt hadde begynt å åpne, fikk Even komme inn. Var litt ubehagelig å ligge og ikke føle beina og sånn. Og følte jeg hadde tungt for å puste.. Men anestesisykepleirne og anestesilegen ga god informasjon om hvordan det kom til å føles, og hva som var normalt og sånn – så følte meg i trygge hender. Jeg kjente at de holdt på med magen, selv om det ikke var vondt – så var det ganske merkelig og litt ubehagelig.

Når de var inne begynte jobben, og det var utrolig mye draing og sliting og pressing og alt mulig. Helt merkelig å kjenne på.. Fikk beskjed fra anestesisykepleier om at de kom til å ta han med seg ut når han var ute. Så jeg skulle være forberdt på det. Så sier plutselig hun kvinnelige gynekologen at de må gi meg nitroglyserin! Jeg blir kjemperedd, for jeg er jo sykepleier og vet at det er anginamedisin blant annet. Så jeg tenkte at nå så de at jeg var i ferd med å forsvinne for dem eller fikk hjerteinfarkt eller noe sånn. Fikk spray av nitroglyserin under tunga. Kort tid etter var baby ute, og anestesisykepleier sa at nå tar de han med ut, fordi han er litt slapp, fordi de måtte jobbe litt for å få han ut. Med alt som hadde skjedd var jeg veldig redd, og spurte masse om det gikk bra med han og om det kom til å gå bra, men de kunne liksom ikke svare annet enn at han var slapp og at de måtte bruke litt tid på å jobbe med han.. Etter alt for mange minutter hører vi de første små skrik. Som etterhvert blir skikkelig babygråt. Og Even fikk være med ut å hilse på. Baby var ute 1815, pappaen tok første bilde 1836. Så tok nesten 20 minutter før han fikk se han. Og nye nesten 10 Minutter før de kom inn så jeg fikk se han. 18:43 første bilde med meg og baby, det var bare lite minutt etter at han var kommet ut til meg. Der var herlig å se han, og han tok tommelen sin med en gang! <3

2016-05-04 18.43.51

Så fikk Even være med opp på fødeavdelingen og se når de stelte han og veide han og sånn. Så skulle de komme til intensiven etter en stund. Når legene var ferdig kom hun kvinnelige gynekologen og snakket med meg, og jeg spurte om nitroglyserinen. Hun fortalte at den gjør slik at livmor slapper av. Fordi når de skulle ha han ut, fikk jeg sammentrekning, og gjorde det vanskelig for dem å få tak i han. Med nitroglyserin slappet livmor av, og de fikk han fort ut. Etterhvert ble jeg flytta over til intensiven og kom meg mer og mer. Fikk ha baby hos meg hele tiden! <3 Var oppe på føden igjen i 23-tiden tror jeg det var.

2016-05-04 19.38.13

5. mai

En av gynekologene fra keisersnittet kom inn og snakket med oss. Forklarte detaljert om keisersnittet og hva som hadde skjedd og hvorfor. Han sa at ved vanlig keisersnitt åpner de magen, vipper opp hodet eller rumpa og presser på magen og baby er ute på 15 sek. Til oss brukte de tre minutter på å få han ut etter de hadde åpnet. Fordi de klarte ikke få tak i hodet. De forsøkte med lyktes ikke. De forsøkte med tang også, uten å lykkes. Så måtte over på plan B, få tak i beina hans. Det ene beinet var litt trukket opp, så de fikk bare tak i det ene. Når de forsøkte på å nå det andre fikk jeg den rien, og det var da de ga meg nitroglyserin.

Legen sier at de tok prøver fra navlestrengen med en gang, og den viser at baby var litt stressa, men at det aldri var kritisk for han. Og at friske babyer kan tåle opp mot 10 minutter. Men dramatikk var det iallfall, og det er mye for meg og Even å fordøye. Alt skjedde så fort. Fikk jo modningstablett kl. 16, og var forberdt på mer venting. Kvarteret etterpå ble det snakk om vannavgang, 45 minutter senere snakk om keisersnitt og bare to timer etter – kl 1815 – var babyen vår ute!  Men alt gikk bra, og takk for det! Han scoret 5 på apgar etter 1 min, etter 5 min var han på 8 og etter 10 minutter oppe på 10. Så han var slapp med det samme, men kom seg fort.

Min hB sank fra litt over 10 til 8,8 dagen etter og 8,3 på dag 2. Så da måtte jeg få litt jern intravenøst. På dag 4 reiste vi hjem, for da begynte baby å legge på seg, og jeg begynte å komme meg litt mer.

2016-05-06 16.29.48
I ettertid har jeg hatt en del tanker og følelser omkring hele hendelsen. Jeg føler på en slags sorg, for å ha gått glipp av den fødselsopplevelsen som jeg hadde gledet meg til. Å dele den opplevelsen med Even, at han skulle klippe navlestrengen. I steden ble det en dramatisk opplevelse, som var veldig skremmende. Siden Mats-Oliver ble født, så har jeg sett frem til og gledet meg til den gangen jeg eventuelt skulle oppleve en fødsel igjen. Siden testen viste to streker, så har jeg gledet meg til fødselen. Jeg synes den opplevelsen omkring fødsel er så magisk, så det er veldig sårt å ha gått glipp av den «vanlige» fødselsopplevelsen. I tillegg ble hele opplevelsen ganske skremmende, var ganske redd hele veien. I tillegg følte jeg meg «ubrukan» første tiden etter keisersnittet. Første dagen kom jeg meg ikke ut av senga en gang, forsøkte å opp å stå et par ganger – men ble bare svimmel og hadde vondt.

2016-05-07 15.46.44Fine Kory-Evander vår <3

Nå over en uke etter fødsel har vi kommet oss bra. Kory-Evander har tatt igjen fødselsvekten sin, fra hjemreisedag og fire dager fram i tid – la han på seg 180 gram, da hadde han gått ned 200 gram fra fødselsvekten. Såret mitt ser bra ut i følge jordmor. Så alt i alt går ting veldig bra med oss! Nå er det bare å nyte barseltiden!

 

Avslutningsvis vil jeg virkelig takke gynekologisk poliklinikk, føde poliklinikk og barselavdeling på Sykehuset Namsos – alle leger (Var vel såvidt borti de fleste av dem, men spesielt de to som utførte keisersnittet – også de to som jeg hadde mest med å gjøre gjennom svangerskapet), alle jordmødre (alle som fulgte meg opp med kontroller gjennom svangerskapet, alle som hadde ansvar under igangsettingen og tiden etter fødsel). Jeg følte meg tatt godt vare på, alt fra uke 7 da jeg hadde første kontroll der oppe. Det ble mange kontroller der oppe gjennom svangerskapet, og ble alltid tatt godt i mot. Følte meg trygg hele veien, det var veldig betryggende å bli fulgt opp så tett i et risikosvangerskap. Enkelte gav også mye omsorg og forståelse under innleggelsen mellom 2. mai og 8. mai – så det satt jeg enormt pris på! Så tusen tusen takk, alle ansatte på føden i Namsos! <3

Den lange veien til Mai tjueseksten!

Begynte på dette innlegget i januar, men kom aldri langt på det – det er travle dager.

 

Siden jeg og Even ble sammen igjen, har vi snakket en del om at vi ønsket fler barn. Men at vi måtte gi det tid, i og med at vi akkurat hadde blitt sammen igjen, jeg sto med bare vikariat, og vi ikke bodde sammen. Men utover sommeren ble jeg veldig plaget av brokk i magen, etter at jeg fikk splitta magemuskler etter forrige svangerskap. Denne brokken ble veldig plagsom, veldig vond, og jeg var i kontakt med fastlegen, var på ultralyd og skulle også på CT. Fikk paralgin forte, mot smertene. Jeg tåler litt smerte, så når jeg tyr til paralgin forte, da er det ille. Fikk beskjed om at det kunne opereres, magemusklene kunne sys sammen igjen – men da måtte man være ferdig med svangerskap. For å bli gravid etter å ha sydd sammen magemusklene er ikke særlig gunstig, da de da blir splittet igjen. Ettersom vi begge ville ha barn sammen igjen, måtte vi ta et valg. For meg var det NÅ eller ALDRI, og aldri var egentlig ikke noe alternativ. Likevel var det ikke meningen det skulle gå så fort, for ble gravid egentlig før vi faktisk begynte å prøve på å bli gravid.
I september fikk jeg positiv test 3 dager etter forventet mens. Selvfølgelig mens Even var på HV-øvelse, og umulig å få tak i. Så gikk tre dager og følte jeg ikke hadde noen å snakke med! Men reaksjonen til Even var god, og vi var begge veldig glade!

Bestilte tidlig time til lege, i og med at jeg hadde svangerskapsforgiftning med Em – noe som resulterte i tettere oppfølging med Mo, og jeg måtte gå på blodfortynnende, for å forbygge svangerskapsforgiftning med han også. På slutten med Mo fikk jeg høyt blodtrykk etter at jeg slutta med den blodfortynnende medisinen. Så fastlegen min henviste meg til gynekologisk poliklinikk, hvor jeg var i uke 7. Da fikk jeg en tidlig ultralyd, og fikk se den bittelille bønna med et hjerte som slo! Helt fantastisk! Hadde ganske høyt blodtrykk allerede da, og måtte sitte å måle blodtrykk annen hver halvtime x 3. Blodtrykket var såpass høyt at jeg ble satt på blodtrykkssenkende medisin og blodfortynnende medisin (Trandate 100mg x 2 og Albyl-E 160mg), pga svangerskapsrelatert hypertensjon. I og med at jeg er overvektig fra før, mente gynekologen at jeg måtte ta en glukosebelastningstest også, da jeg er i risiko for svangerskapsdiabetes. Denne tok jeg dagen etter.

Siden uke 7 har jeg da hatt tett oppfølging på føden/gyn, med hyppige kontroller for å følge med på blodtrykket. På en av disse kontrollene fikk jeg beskjed om at verdien på bloduskkeret etter glukosebelastningstesten var litt forhøyet, og at det var sendt henvisning til medisinsk poliklinikk.

Så det har vært MYE bekymringer. Svangerskapsdiabetes øker risikoen for spontanabort, svangerskapsforgifnting og masse annet. Jeg var alt i en risiko, pga blodtrykket – så det var veldig vanskelig å glede seg over svangerskapet. Endte med at jeg ble sykemeldt for å komme inn i rutiner og bli vant med tanken på alt.

På medisinsk poliklinikk ble det sagt at jeg har svangerskapsdiabetes, og jeg fikk egen måler. Og tett oppfølging der også. Så i starten sprang jeg på kontroller hele tiden, og det fortsatte utover svangerskapet. På medisinisk poliklinikk ble det litt sjeldnere etterhvert – når målingene var stabile. Svangerskapskontroll på føden har jeg hatt annenhver uke hele veien, noen ganger oftere også.

I tillegg ble jeg tidlig plaget av bekkenproblemer, og hos fysio ble det sagt at jeg hadde bekkenlåsning bak i bekkenet, bekkenløsning foran i bekkenet – samt at alle muskler inn til bekkenet var ømme og spente. Derfor tok jeg også kontakt med kiropraktor, for å få løsnet låsningen. Har gått kombinert til kiropraktor og fysio hver uke en periode i svangerskapet, men nå er det bare fysio ca hver 7-10 dag. Bekkenproblemene gjorde at jeg ble 100% sykemeldt, og vært det siden.

Det har med andre ord vært mange utfordringer i svangerskapet, og mye bekymringer. Tiden mot mai har føltes så uendelig lang, samtidig som tiden har gått veldig fort. Nå er jeg i uke 31, og jordmor sier at det er meget mulig jeg blir satt i gang før termin denne gangen også, ettersom det er et risikosvangerskap.

Nå på lørdagen som var, fikk vi oss en liten støkk. Jeg fikk mye vann i beina på kvelden, og følte meg veldig uvel og rar i kroppen. Vi tok turen på føden en tur, og blodtrykket var ganske høyt. Men etter en ultralyd på tirsdag, etterfulgt av kontroll av blodtrykket, så ser alt veldig bra ut enda! Fikk en prat med gynekolog, og vi forsøker øking av blodtrykksmedisinen – så tar nå x3. Men tettere oppfølging av blodtrykket framover. Han sier det er nå jeg er inne i en kritisk fase, hvor blodtrykket kan komme til å øke og bli mer ustabilt. Så vi må vel forberede oss på noen fler besøk der oppe, og kanskje etterhvert innleggelse også.

Det er kanskje bare litt over 6 uker til lille Smule er her. Og vi har alt for mye som skal ordnes, det stresser meg – og gjør ikke situasjonen min bedre. Per nå føler jeg meg enormt alene om alt, da jeg og Even ikke har fått flytta sammen enda. Og jeg føler jeg ikke har noe klart her enda. Men i og med at det ser ut til at det ikke blir flytting før babyen kommer, må jeg vel snart ordne klart til han her i huset. Det er sårt og vondt, fordi det betyr at Even ikke kommer til å være sammen med oss når vi reiser hjem fra sykehuset. Jeg vet jeg kommer til å klare meg fint, jeg har jo gjort dette alene før. Men jeg tenker mer på alt han går glipp av. Og tanken på at vi egentlig er sammen om dette, men likevel ikke – fordi det er ca 8 mil mellom oss. Tanken på at han kanskje bare får til å komme til oss en og annen dag i friuken sin, annenhver helg når Øystein er hos mammaen sin – det gjør vondt, veldig vondt! Jeg har forsøkt alt snart, og ser ingen løsning på dette.

Det positive er at lille Smule har det bra, og det er det viktigste! Bekymringene er lagt litt mer til side, etter å ha sett han på ultralyd en gang i mnd siden uke 18. Han har iallefall to storesøsken som gleder seg masse, han tredje kan jeg ikke snakke for. Men både Em og Mo er veldig spent, og gleder seg mye. De har kjent han sparke, og snakker mye om hvordan det blir når lillebror kommer.

Planen fremover nå er å fortsette med kontroller hos jordmor i kommunen, som jeg har gått til to ganger siste mnd nå. Og kontroll på føden i tillegg, for å følge med blodtrykket. Fortsetter hos fysio, for å holde bekkenet stabilt. Vekstkontroll på ultralyd i uke 36.
Og forsøke å få ordnet klart til han her i huset, og bare innstille seg på å være alene etter fødselen.

60 dager til termin, og til tross for alt – så gledes det utrolig mye til lille Smule kommer til oss! ♡

Når vi går fra å være tre til å bli seks!

Jeg og ungene har jo vært alene så lenge. Det skjærte seg jo tidlig med meg og pappaen til Mo, som jeg har skrevet om tidligere – pga min helse. Nå har jo dette ordnet seg igjen, 6 år etter er vi endelig sammen igjen – og har det fantastisk fint sammen! Så snart vi finner et hus som er stort nok for oss alle, så flytter vi sammen. Det er ikke så enkelt, vi er tre og de er to. Ungene er i slik alder at de trenger rom for seg selv, Em er jo snart tenåring – hun trenger privatlivet sitt. Øystein (sønnen til Even) begynner jo å nærme seg tenårene han også. Å finne noe som er stort nok, og ikke så alt for dyrt – det er ikke enkelt. Men vi håper det dukker opp noe snart.

Det blir rart å plutselig skulle få to gutter til i hus. Samtidig som jeg tror det blir veldig fint. Hver dag savner jeg Even, hver dag savner Mo sin pappa. Enkelte dager er det veldig sårt å være så langt fra hverandre.

Dere som er god i matte – haha, eller man trenger ikke være det en gang for å se at regnestykket i overskriften er feil – når vi er tre og de er to. Men saken er at i Mai 2016 så blir vi seks! Så da dobles plutselig den lille familien min. Vi blir en voksen til, og vi blir to barn til. Og jeg og Even skal sammen starte en familie, med mine, dine og våre barn! Jeg gleder meg – livet har falt på plass! Ikke minst gleder jeg meg til å bære fram et barn igjen, og denne gangen et ordentlig kjærlighetsbarn! Jeg og Even er sammen om dette. O lykke! <3

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Photobucket
33 år gammel sykepleier som blogger om livet som mamma til mine tre skjønne barn - Emma-Isabelle (Em), Mats-Oliver (Mo) og Kory-Evander. Em er født 17.11.03. Mo er født 16.01.11. Og Kory-Evander ble født 04.05.16. Bloggen handler i hovedsak om livet vårt, og alle de som er rundt oss. Jeg er glad i å ta bilder, så det blir delt en del bilder her inne også. Og har oppdaget en ny hobby - nemlig strikking. Bloggen er mitt sted for å dele tanker og følelser, samt å ytre meninger.

Photobucket
Lilypie First Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Daisypath Happy Birthday tickers
Daisypath Anniversary tickers
Photobucket
På 3hjerter.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Photobucket