The shit

Jeg er sykepleier.

Juni 2015 var jeg ferdig utdannet sykepleier. Jeg fullførte Bachelor i Sykepleie på de 3 ordinære årene. Hvem hadde trodd det? Helt ærlig, jeg hadde ikke trodd det selv. Og jeg vet også at nesten samtlige av de jeg kjenner tvilte på at jeg kunne klare det. Årsaken? Fortiden min. Hjemmeværende alenemamma til 2, bosatt hos mine foreldre – for redd til å bo alene. Hjemmeværende på grunn av psykiske problemer. Angst og depresjon. Mislyktes i det meste. Jeg var ikke i noen god situasjon. Men jeg tok grep om livet mitt. Jeg satset alt. Flyttet med ungene, alene til Namsos, for å studere. For et stort steg videre i livet!

Nå er jeg altså ferdig. Bor fortsatt i samme leilighet i Namsos. Trives veldig godt. Begynt å jobbe på sykehus, og stortrives. Fantastiske kollegaer, godt arbeidsmiljø. Jeg er sykepleier! STOLT sykepleier.

Det var en lang reise. Med utrolig mange utfordringer. Tap av familiemedlemmer (Savne dåkk Hege-Renate og mormor <3 ), som ga en utrolig stor sorg, midt i praksis og eksamenslesning. Det var ikke enkelt. Også vært en del personlige utfordringer, det har krevd mye av meg dette her. Å være heltidsstudent og alenemamma til to. Derfor er jeg evig takknemlig ovenfor familie og venner som har støttet og stilt opp hele veien. Spesielt de som har passet barna, så jeg har fått lest til eksamen eller kunnet ha aftenvakt eller nattevakt i praksis. Barnehagen til Mo, som har vært fleksible med åpningstid, så jeg fikk levert han der før jeg måtte være påplass på praksisplass før 07.

Et nytt kapittel har startet. Og jeg ser frem til fortsettelsen!

Travle dager!

Da har skolen begynt igjen, og vi opplever travle dager!

Mats-Oliver begynte barnehagen igjen første uken i august. Da var det rett inn til ny avdeling og nye voksne. Så vi måtte jo gjennom en ny innkjøring. En dag var det så ille å gå fra han, at jeg gråt i bilen på vei hjem. Fordi jeg hørte hvor sint og lei seg han var i gråtingen sin! Det var kjempefælt! Men det var den verste dagen, og etter den dagen ble det gradvis bedre. En stund ble han veldig avhengig av smokken, og hun ene av de ansatte kommenterte dette – men sa at de ikke ville ta fra han tryggheten hans heller. Jeg ble litt bekymra, fordi vi holder på å venne han av å ha smokken på dagtid. Men forhørte meg litt med andre, fikk litt erfaringer, tips og råd – og bestemte meg for at det var viktig for han å ha tryggheten sin, og at vi heller fikk ta kampen senere. Men nå har han helt naturlig, selv valgt å legge vekk smokken. Han er flink å legger dne fra seg hjemme før vi drar, eller han legger den fra seg i BHG. Det hender seg at han har den når jeg henter han, men da er det fordi han er sliten og lei. Så det var i grunn ingenting å bekymre seg for! Men jeg er jo som mammaer flest, som bekymrer seg for alt mulig rart.

En annen ting jeg har vært bekymret for, har vært språket hans. Han har ikke noe særlig ordforråd, og selv om han snakker MYE – så er det lite vi forstår. Han lager også merkelige lyder for ord, som er «ord» som bare vi nærmeste da skjønner – fordi vi har lært oss språket hans. Derfor skal vi på oppfølgningstime etter 2årskontrollen, en språkkontroll. Mye fordi han ikke sa et ord når vi var på kontrollen også, så helsesøster fikk ikke hørt han. Vi skal dit 4. sept. Nå har riktig nok språket hans forbedra seg mye den siste tiden. Han gjentar mer av ordene jeg forsøker å lære han, og han begynner å bli flink. Så kanskje trenger jeg ikke være så bekymret for språket heller.

Her kan dere se noe av ordene han kan og ikke kan: VINE – Mo snakker

«Gravemaskin – traktor – toget – fly»

Emma-Isabelle derimot begynte på skolen 19. august. Og allerede på tirsdagen hadde hun sykkelprøve. Den besto hun med glans, så nå får hun sykle alene til skolen. For å bestå testen, måtte hun ha seg ny sykkel. Den gamle var gammel og dårlig. Bremsene fungerte ikke ordentlig, kjea hoppa av stadigvekk og satte seg fast, bakskjermen bare ramla av en dag +++ Så hun fikk seg ny sykkel, som jeg og pappaen kjøpte sammen. (Iallefall etter avtalen, men jeg har betalt alt til nå da! Men får igjen penger fra han snart).
Virker som hun har hatt en god start på skolen.

IMG_6716

Forrige helg hadde vi jentene hotellhelg i Trondheim. Mo var hos pappaen sin, men etterom Em sin pappa fortsatt er i Nord-Norge var hun med meg og mamma til Trondheim. Det Em ikke visste, var at vi skulle på Kaizers konsert på lørdagen. Det ble en LANG dag, med MYE venting. Vi var uten for Borggården kanskje i halv 5 tiden, da var det allerede en del folk – enda det ikke var innslipp før 19:00. Så vi venta der i 2,5 time ca. Fyltes opp med folk ganske fort egentlig. Vi var heldige da, for vi kom fremst – litt på siden. Så ble det mer venting. Kaizers skulle ikke på før 21:30. Mellom 21-21:30, fikk vi beskjed om at Kaizers ikke kom på før 22:00. Em ble kjempesliten og utålmodig. Mens jeg og mamma syntes at oppvarmingsbandet faktisk var ganske gode (Peevish Penfriend fra Trondheim). Når Kaizers endelig kom på scenen, var det ei som sang med og virka veldig stolt og fornøyd! Hun har jo arvet de sterke følelsene for Kaizers! ♡
Etterhvert ble hun dessverre veldig sliten og trøtt – det ble jo seint. Så hun satte seg ned på bakken, foran beina mine. Vakta ble bekymret for henne, så hun ble løfta over gjerdet, og fikk sitte foran gjerdet – helt framme ved scenen. Så hun hadde det ganske greit på slutten av konserten, og jeg tror det ble en opplevelse for livet!
Selv synes jeg det var en kjempekonsert!! Og på slutten ble det veldig emosjonelt for min del, og under Drøm videre Violeta, begynte tårene å trille – og det fortsatte ut konserten (2 låter). Utrolig trist å tenke på at jeg aldri får oppleve å stå fremst på en Kaizers-konsert igjen. De legger opp om 2 uker, da er det slutt. Skal selvfølgelig ned til Stavanger på nest siste konsert (var det vi fikk billetter til, da siste konserten ble utsolgt på 8 minutter – eller hva det var). Men da har vi sitteplasser. Kjipt! Men gleder meg noe SYKT!! Selv om det er forferdelig trist å tenke på at det er slutt etter den konserten. :’(

IMG_6826 IMG_6828

IMG_6827

IMG_6829

♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡

Ellers har Emma-Isabelle vært på kontroll hos ørelegen igjen, og hun ble friskmeldt!! Trenger ingen sneller igjen, og ørene ser OK ut. Men om hun blir plaget i vinter, så fikk jeg beskjed om å ringe direkte til ØNH på sykehuset – trenger ikke gå innom fastlegen, og det var greit å vite!

Selv begynte også jeg på skolen 19. august. Og det rett i gang med tunge tema om psykisk helse. Uka som var nå, så startet vi med depresjon og schizofreni, fortsatte med bipolar lidelse, personlighetsforstyrrelser, demens og delirium, alkohol og rus, psyko-farmakologi, og avsluttet uken med selvskading og selvmord. Skrev i en gruppe jeg er med i på facebook, at jeg startet uka med depresjon og skulle avslutte den med selvmord – de så morsomheten i det, da de kjenner til galgenhumor! ;)
Jeg ble forresten skuffet over undervisningen om selvskading. Foreleser hadde satt av 5 minutter til temaet, fordi «det er noe dere som sykepleiere ikke kommer til å komme noe særlig borti» – fordi «selvskadere får poliklinisk behandling» og «det er fåtallet som skader seg så alvorlig at de trenger behandling på sykehus». Jeg kan vel helt ærlig si at mer eller mindre samtlige av de jeg kjenner som har vært/er selvskadere, har en eller fler ganger måttet oppsøke legevakt pga selvskading. Og de første de møter der er sykepleiere – hvor også ganske mange jeg vet om, blir møtt med veldig lite respekt og forståelse. Det er også mange selvskadere som har vært innlagt, en eller fler ganger. Og det er sykepleiere som arbeider på psykiatrisk avdeling også.
Faktum er at selvskading er veldig utbredt, det er så mange som driver med det eller har drevet med det. Både ungdom og voksne. Man kan finne dem overalt, og som sykepleier kommer vi garantert til å komme borti dem. Og da er det KJEMPEVIKTIG med nok kunnskap om temaet. Selv om dette med selvskading er noe man lærer best ved erfaringer i praksis, så trenger man å ha noe teori inn på forhånd – og det følte jeg ikke vi fikk på skolen på fredag. Dessverre! Selv er jeg heldig som har MYE kunnskap om temaet, både egne erfaringer og via gode venner og bekjente.

Men det er uansett godt å være tilbake på skolen igjen. Selv om det betyr travle dager. Mye spennende dette året, så gleder meg!

De to siste torsdagene har ungene deltatt på sykkelløp, og nå sist fikk de medalje og premie. Det var stor stas. Min lille Mats-Oliver ble omtalt som den som hadde syklet lengst forrige torsdag, da han løp rundt med balansesykkelen sin hele tiden! Han ble også omtalt som den som hadde vært innom alle sølepyttene! Nå på torsdag ble han også omtalt som den som syklet mest, men nå  var han mer rolig enn sist. Han var sliten tror jeg. Superstolt av ungene! Er også stolt over meg selv, som ikke lot meg trigge – av noe som tidligere hadde vært en veldig triggende situasjon. Begynner vel å bli «vant» med å se mennesker jeg ikke takler å se, og begynner å takle det bedre og bedre. Livet mitt skal ikke stoppes pga én person! At ungene mine får delta på sykkelløp, er mye viktigere! ♡ Ungene foran alt!

Ellers har vi det kjempebra! Stortrives i huset, og koser oss sammen! ♡ ♡ ♡ ♡

Min tur..

Det var ikke til å unngå nei… Nå har jeg også blitt syk. Jeg er tett, hoster, nyser, kløe i hals og ører! Jeg har vondt i brystet av hostingen! Og jeg får ikke sove!

I dag sovna jeg (!!!!) i forelesninga, fordi jeg var så trett og sliten etter ei urolig natt med mye hoste, i går natt. Og det er full dag i morgen og, så det blir tungt.

La meg bare få bittelitt fri fra hostingen, då jeg får sovna!! Ikke for mye å be om det, vel?

20130108-014159.jpg

2 måneder!

Nå har jeg bodd alene med ungene i Namsos i 2 måneder, og jeg må virkelig si det går over all forventning. Vi var så heldige å få leie et lite hus, hvor vi har hovedetasjen, også er det 3 hybler i kjelleren – hvor det bor 3 ganske rolige gutter, har iallefall ikke hørt noe særlig av dem enda *bank i bordet*. Vi har 3 soverom, så ungene har også vært sitt – noe som er kjempeflott! Vi har også god plass på både kjøkken og stue, bad og gang.

Både jeg og ungene fant oss fort til rette i huset, og etterhvert når vi fikk tømt eskene og kjøpt oss litt mer møbler – så ble det riktig så hjemmekoselig her. Er ikke alt som er helt på plass enda, og det står noen esker på soverommet mitt fortsatt – men det blir da etterhvert.

Som sagt så går det over all forventning. Jeg hadde ikke trodd at det skulle gå så greit å bo alene med ungene, når jeg har vært så avhengig av å ha flere rundt meg så lenge. Men den angsten jeg har vært redd for, har ikke vært tilstede. Jeg er ikke noe husredd, og føler meg faktisk ganske trygg her. Og det er veldig godt.

Ekstra godt var det å få byttet seng, fra 150 til 180! Så nå har det ingenting å si om begge ungene kommer og sover med meg om natta – noe de gjør av og til. Og det er jo så koselig, spesielt nå som vi alle tre kan sove godt og ha god plass!

En annen ting som er veldig godt, er å ENDELIG ha fått vaskemaskin i hus. Den første jeg hadde viste seg å være ødelagt, så alle klær med tatt med hjem til Statland for å vaskes. Pappa skulle ha med en liten vaskemaskin fra øya, men mens vi ventet på at han skulle komme hjem, fortalte min svigerinne Line at barnehagen hun er styrer i hadde en vaskemaskin stående hos Elkjøp, som de ikke hadde bruk for mer. Men selvfølgelig tok det et par uker før vi fikk den i hus. Men nå har vi den, og den fungerer kjempebra. Og denne uken har den virkelig fått kjørt seg, da vi har hatt omgangssyken i hus, og jeg på det meste har vasket fire maskiner med klær, sengetøy og håndklær i løpet av en dag!

Jeg har faktisk vært hjemme hele denne uka. Startet med Em som var kvalm mandagsmorgen, og like etter vi sto opp måtte hun kaste opp. Jeg ordna meg og gikk til barnehagen med Mo, før jeg dro hjem for å være sammen med Em. For å slippe å gå fra henne på ettermiddagen igjen, ba jeg mamma om å hente Mo i barnehagen når hun var ferdig på jobb kvart over 2. Når hun kom hit, var hun ganske stressa – og det er veldig forståelig! Hun hadde akkurat satt Mo inn i bilen, og såvidt begynt å kjøre – så kasta han opp i bilen. Vi bor såpass nært, så hun bare skyndte seg å kjøre hjem, mens han satt å kasta opp. Hele Mo og bilstolen var dekt! Rett i dusjen med han, og jeg hadde plutselig to syke barn.
Tirsdag var begge ungene i god form, men ble holdt hjemme likevel – da det er etter oppkast/diare er best at de holdes hjemme 48 timer etter at symptomene avtar. Iallefall det som er vanlig i barnehage, vet jeg. Ungene var i god form ja, men det var ikke jeg. Frøs noe veldig, og hadde magevondt og løp på do. Mens ungene krangla, rota og styra. Var ganske slitsomt, men Em var også flink da – og passa på lillebroren sin og aktiviserte han når jeg ba henne om det. Ble bedre utover kvelden, og planla å ta med Mo til barnehagen på onsdag, og kanskje dra på skolen selv om formen min var bedre. Tirsdagskvelden var det storm her, og Em likte ikke lydene vinden gav – så hun fikk sove hos meg. Og ettersom Mo hadde våknet i 20:30-tiden og ikke ville sove igjen, så la vi oss sammen alle tre kl. 22:30. Våknet 00:30 ca av at Mo kasta opp i senga mi, så det var bare å få vekka Em, og sendt henne til sin egen seng. Og det ble tvangsdusjing av Mo, hvor han sto å hyla hele tiden og jeg bare «unnskyld, unnskyld lillevenn» mens jeg dusja og fikk vaska av han alt oppkastet. Så nekta han å komme ut av dusjen, så jeg lot han stå mens jeg tok av senga og la på nytt – mens han sto i dusjen å hyla, stakkars! Ble lite søvn den natta, for jeg ble liggende å følge med han. Og når jeg først hadde sovna, så våkna jeg av at han kasta opp igjen.
Em kom seg på skolen da, mens jeg og Mo ble hjemme – og ettersom både han og jeg var sliten og ikke i noen særlig form, ble det totalt avslapning på sofaen.
Så vi er hjemme i dag også vi, fortsatt ikke helt i form – så da er det godt å kose oss på sofaen med NRKsuper på tven!

Når både jeg og ungene er syke, da er det slitsomt å være alene. Mamma har vært innom å sett til oss litt da, og det er fint. Og pappaen til Em endret sin flyreise hjem fra Oslo, fra fredag til onsdag. Så han kom hjem i går, og skal hente Em på skolen i dag og være sammen med henne. Er kjempeglad for at han stiller opp for oss, og som han sier – hadde ikke Mo vært så redd for han, skulle han ha passet på han også. Men Mo er ikke helt trygg på Vilhelm, og har vel egentlig aldri vært det.

Men nå har vi fått kjent på travelskoleogbarnehagehverdag og slitsomsykehverdag, og begge deler har vel egentlig gått veldig greit. Men må si jeg foretrekker travelskoleogbarnehagehverdag, og håper det er LEEEEENGE til vi får møte slitsomsykehverdag igjen!

 

I mangel på mer beskrivende bilder av huset eller sykdomshverdagen, så slenger jeg med et av Mo fra forrige helg da vi var på Statland en tur. Pynta seg med perlesmykke og sitter å ser på Mac’en min. Søting!!!

Etterlengta fridag!

3 skoledager denne uken. Fagdag om aktivitetsdosetten på tirsdag, klassenstime – 2 timer kroppstemperatur – gruppearbeid på onsdag, forflytning av pasient i øvingsavdeling på torsdag. Fri på mandag, fri på fredag. Likevel er jeg mer sliten denne uka, enn jeg har vært på lenge – og denne fri-fredagen var etterlengta! Jeg har ikke tenkt å lese et ord anatomi eller annet i dag. Jeg sitter med pleddet i godstolen og ser serier på macen! Bare koser meg! Og om ikke lenge skal jeg og Mo dra i Oasen med Marianne, Richard og Nikolai.

Tror det er mange grunner til at jeg er sliten.

  • En merkedag nærmer seg, en merkedag jeg gruer meg til hvert år – og har gruet meg til hvert år i 10 år.
  • Det er mørkt og kaldt ute, og tyngre å stå opp om morgenen.
  • Ungene har vanskelig for å legge seg å sove om kvelden, og spesielt Mo kan være slitsom om kveldene nå.
  • Det er mye å holde orden på i huset, rydding, vasking, matlaging, klesvask +++ Og Em som er størst, er ikke akkurat så veldig behjelpelig.
  • Jeg er superstressa for anatomi-eksamen 14. desember, og forsøker å lese på det midt i alt. Og i tillegg skal jeg forberede meg til hver nye forelesning i andre temaer.
  • Basisgruppa mi har fortsatt 3 arbeidskrav som skal skrives og leveres inn – med frist 7. november, 7. desember og 20. desember.
  • Jeg har vært veldig forkjøla og i dårlig form en stund nå.

 

Angående Mo og soving. Jeg kjemper med han i opptil 2 -2,5 time før han sovner. Han som ALLTID har vært så flink å legge seg, jeg har kunnet gå inn å legge han i senga kl. 19:00 og han har vært stille med en gang, sovnet etter kort kort tid – og jeg har kunnet gjøre annet på kveldene. Slik er det ikke lengre. Tror det er mye fordi vi er i en periode hvor det er vanskelig å finne ut hvor mye søvn han trenger i løpet av dagen, og når på dagen det er lurest å la han sove. Den vanlige sove-rutinen i BHG har vært 12-14 ca. Men jeg begynte å lure på om det var for mye, og for sent. Så ba de kutte ned på lengden. Så kom han plutselig til et punkt hvor han bare nekta å sove i BHG, og da var han forsåvidt enklere å legge til kvelden – og vi bestemte oss for å prøve det. Men denne uka har han sovnet omtrent hvor han sto i BHG – så de mente at han trenger å sove en dupp. Så nå er vi over på prosjekt sove tidligere og kortere. Men slitsomt, det er det – så jeg håper han snart finner rytmen sin og at det fungerer greit med soving både i BHG og hjemme.

Men nå får jeg snart besøk her, av søstra mi, svoger og tantehjeret Nikolai – så må få ordna klart litt her og pakke til bading.

Ha en god helg alle lesere! Her skal familien feire at tantehjertet Filip  ble 2 år på tirsdag og at Em blir 9 år om 2 uker!

Så ærlig som man kan bli!

Dette kommer til å bli mitt ærligste innlegg på lenge! Og tårene triller allerede før jeg har begynt å skrive… Det er skummelt … Skummelt å være så åpen og ærlig, man blir så sårbar. Men jeg tenker som så, at alle SER meg – alle VET. Det eneste de ikke ser, og ikke vet – er mine tanker og følelser. Men kanskje det kan hjelpe folk å forstå?

Det er ingen vits i å gå rundt grøten, eller sitte her å «småprate» – for å unngå temaet.

JEG ER OVERVEKTIG.

Kom vel ikke som noen bombe på de fleste, for mange av leserne mine har jo sett meg – både på bilde og IRL (in real life).

Jeg var alltid litt lubben som lita, og hadde valpefett lenge. Men det endra seg på videregående, og før jeg fikk Emma-Isabelle var jeg normalvektig. Jeg veide like i underkant av 60 kg på mine 153 cm. Var 60,2 på første svangerskapskontroll med henne. Jeg brukte samme bukser som mine venninner, og de var jo tynne! Jeg klarte ikke helt å innse det selv, men forsto jo etterhvert at jeg måtte jo være ganske slank selv også, når jeg kunne bytte bukser med mine tynne venninner. Når jeg ser bilder av den tiden nå, skulle jeg ønske jeg satte mer pris på kroppen min den gangen – så kanskje jeg ikke hadde latt den forfalle.

Under svangerskapet med Emma-Isabelle gikk jeg opp 20-25 kg omtrent. En del av det var vann, ettersom jeg fikk svangerskapsforgiftning, og hadde ødem på 2+ (hevelser/vann i kroppen). Rundt 10 av de kiloene forsvant ganske greit etter fødselen, men resten ble værende. Det sies at ammingen hjelper på forbrenningen, og at man derfor går fortere ned når man ammer. Men jeg og Em fikk ikke til ammingen. Men jeg klarte å holde vekta på 70-75. Selv om også det var litt mye på mine 153 cm, så var jeg i OK form, og følte meg ganske vel.

Men rundt 2005 ble mine psykiske problemer verre. Reaksjoner etter voldtekten i 2001. Reaksjoner etter forholdet med pappaen til Em – på den tiden skadet det meg, pga mine følelser for han, som ikke ble gjengjeldt.
Med de psykiske problemene kom også en tullete døgnrytme, tullete rutiner for maten og problemer med maten. Trøstespising og overspising.

Og i 2010 når jeg ble gravid med Mats-Oliver veide jeg 82 kg på første kontroll. Like mye som da jeg var høygravid med Emma-Isabelle.  Heldigvis var ikke vektoppgangen mer enn normalen dette svangerskapet, som er 11-13 kg eller noe. Og alle de kiloene, og litt mer forsvant fort etter fødselen. Men så sa det stopp, og nå er det gått andre veien igjen.

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg føler meg deprimert ved synet av meg selv. Jeg er så lite fornøyd som det er mulig å bli, og jeg vet ikke hvordan jeg kan endre det.

Dette er vanskelig for meg å skrive… Jeg føler meg så skamfull. Jeg kjenner på mer skam omkring vekt og matproblemene mine, enn jeg noen gang har gjort når det har kommet til de psykiske problemene mine, voldtekten og selvskadingen. Når det gjaldt selvskadingen, så hadde jeg alltid kontrollen. Det var noe JEG kontrollerte. Men vekta og maten er utenfor min kontroll, jeg klarer ikke kontrollere den – og jeg klarer ikke kontrollere meg selv når det kommer til mat.

Det å spise gir meg en god følelse. Jeg er glad i mat. Helt til jeg ser hva den gjør med meg. Det å klare å stoppe etter en normal middagstallerken er vanskelig. Det å styre unna godterier og søtsaker er vanskelig. Jeg har vanskelig med å ha et normalt og sunt forhold til mat. Jeg har et elsk/hat forhold til mat…

Så nå er jeg stor og tung, vekta er på 90 kg – noe som er alt for mye for mine 153 cm. Jeg er bekymret for helsa mi, og føler jeg forfaller mer og mer… Knærne mine er dårlige. Beina blir fort slitne. Pusten er tung, og er ikke blitt bedre – selv om jeg har droppet røyken. Jeg føler meg svak, og jeg føler meg i elendig form. Jeg blir veldig fort svett, som legger seg i valker og lager sår.  Og jeg føler meg deprimert oftere igjen…

Jeg blir frustrert og sint av alle som sier at jeg ser flott ut uansett. Eller de som sier at «det er bare å legge om kostholdet og trene».
Jeg ser ikke flott ut. Jeg ser elendig ut. Og uansett om DU mener noe annet, så er det hva jeg selv føler om meg selv som faktisk betyr noe. Jeg vet det er velmenende, men det føles egentlig som det er å gjøre narr av meg…

Trening.

Når man plages med ledd- og muskelsmerter, så er det ikke så enkelt. Jeg har alltid hatt problemer med dette, men det har blitt verre med årene. Fått smerter i beina som minner om voksesmerter. Det kan enten sitte i kneet, og bre seg nedover leggene, eller det kan sitte i hoftene og bre seg hele veien ned. Det er ikke bare føttene som har slike smerter av og til, for jeg kan kjenne det i armene også. Enten fra albuen, eller fra skuldra. Vondt INNI… Disse smertene kommer spesielt om det har vært mye gåing eller annen aktivitet i løpet av en dag. Etter en gåtur nå, så er jeg mer eller mindre ødelagt resten av dagen. Og da frister en gåtur veldig lite. I tillegg til noe jeg trodde / tror kan være beinhinnebetennelse..?! Iallefall syke smerter i leggene ved rask gange. Det satte en stopper for gåturene til meg og mamma.
Knærne mine er nok blitt litt belastningsskadet. Noe som også gjør sykling smertefullt. Det å sette seg på huk sammen med Mats-Oliver går nesten ikke an lenger, for når jeg da skal reise meg får jeg veldig vondt i knærne!
Skal jeg trene trenger jeg noen som kan fortelle meg hvordan jeg skal trene. Trening tilpasset min størrelse og form. Ettersom jeg bor på bygda, 6 mil unna nærmeste treningsstudio. Uten bil, og alene med 2 unger – så er det ikke så enkelt å komme seg dit heller.

Mat og kosthold. 

Jeg liker ikke grønnsaker. Det har jeg aldri gjort. Gulrøtter får jeg brekninger av. Potet har jeg delvis lært meg å spise nå i voksen alder, men kokt potet unngår jeg så godt jeg kan – og spiser det KUN for å være høflig om jeg er borte å spiser. Andre grønnsaker liker jeg heller ikke. Salat kan gå bra, og i salaten fungerer vel stort sett bare mais og agurk. Tilbehør til maten her er stort sett ris, pasta eller brød.
Kan spise det meste av kjøtt og kylling – men er mer kresen når det kommer til fisk.
Jeg har et søtsug jeg ikke vet hvordan jeg skal bli kvitt. Det er nesten så jeg vil gå så langt som å kalle det en avhengighet… Mild form!

Har forsøkt meg på mange ulike slankemetoder, tabletter, shake osv. Nå går jeg selv på Herbalife, og starter alltid dagen med en shake – det er eneste frokosten jeg får i meg, så sånn sett er den bra. Men har ikke merket noe på vekt eller fasong. Har heller gått opp 3-5 kg den siste tiden.

Alt dette gjør at det ikke er BARE å endre kosthold og starte å trene. Jeg har ingen diagnose på spiseproblemene mine, men av og til føler seg selv at min trøstespising og overspising fint kunne vært diagnostisert.

___________________________

Jeg føler jeg trenger hjelp. Og jeg er villig til å ofre mye for å gå ned i vekt, komme i bedre form og se bedre ut. Jeg ønsker å være en sprekere mamma for ungene mine, og bli i bedre form for egen vinning. Jeg føler at jeg ikke kan treffe noen ny mann slik jeg er nå, jeg trenger å være MYE mer fornøyd med meg selv – før jeg kan våge å forsøke å treffe noen. Jeg ønsker meg fler barn, men da trenger jeg en mann – og jeg trenger en kropp som tåler et svangerskap. Til neste år er jeg 30 år, og jeg føler nesten tiden løper i fra meg. I 9 år har jeg vært overvektig, jeg vil ikke være det lenger! Men jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å gjøre noe med det. Jeg har forsøkt! Og det er ikke viljestyrken det står på, for den har jeg vist tidligere at jeg har – ved å slutte med selvskading og slutte å røyke.

For dere alle som har lest dette innlegget. Det har vært utrolig vanskelig for meg å skrive dette, og enda vanskeligere å trykke på «publiser» … Mens jeg skriver dette, er jeg enda ikke 100% sikker på at jeg kommer til å publisere.
Det er skamfullt for meg dette her, og jeg ønsker ikke noen medfølelse, «stakkar deg», kritikk, eller bedrevitere. Jeg tror ikke jeg ønsker at noen av mine nærmeste skal ta opp dette, eller bli påpasselig ovenfor meg, eller se annerledes på meg.

Til dere som har lest helt hit…. Takk for at dere gadd…

FØR:
Photobucket

NÅ:
Photobucket
Photobucket

I’m in control!

Vonde minner…
Som noen ganger synes så langt borte. Som i en drøm, noe som aldri fant sted. Men andre ganger så nære, at alt godt inni deg spises opp av alt det onde. Minner som kaster seg over deg, og bringer deg tilbake til en tid og et sted du helst vil glemme.

Fant det sted? Er alt oppfunnet i din egen ville fantasi? Minner som er så fortrengte, at du noen ganger har vanskelig for å tenke at det skjedde…

Men klart det fant sted!! Det føler du på hele kroppen -når bilder, lukter og følelser smyger seg inn på deg og tar deg tilbake. Tilbake dit, hvor alt ble ødelagt. Tryggheten ble ødelagt. Du ble ødelagt.

For meg har det tatt år å bli hel igjen. Trygg igjen. Så hel og trygg som man kan bli… Det sitter enda i, det kommer det nok alltid til å gjøre – til en viss grad. Jeg kan også fortsatt bli grepet av angst og redsel, men jeg har slått meg til ro med at «sånn er det»..
Jeg har tatt livet mitt tilbake. Og når de vonde minnene dukker opp, klarer jeg som oftes å jage de vekk. Han har stjålet mange år fra meg, men ingen fler. Jeg tillater han ikke å stjele mer fra meg nå! Nå er det JEG som bestemmer, jeg som har kontrollen. Ikke en dag mer får han stjele. Livet mitt er mitt, og jeg skal leve det lykkelig!

20120628-003057.jpg

Posten!

Haha, det er mye klaging på meg for tiden føler jeg. Og noen ganger føles det feil å klage over slike ting, for vi er egentlig ganske heldige som bor i Norge. Men også her i landet er det ikke alltid ting fungerer som det skal, og posten er vel en av de.

For ikke lenge siden skrev jeg om posten i bloggen (Her og Her), men dette er et annet problem.

På lørdag skulle jeg nemlig i vei å hente en pakke som var kommet til meg. Pakken var fra Fellunique, og var min nye GHD rettetang – o’lykke!! Den var kjemperask i tollen, btw – så jeg er kjempfornøyd!!
Men når jeg var der å skulle hente den, kommer hun med 2 andre pakker til meg! De hadde kommet for 5-7 dager siden, og jeg har ikke fått hentelapp på dem, og heller ikke SMS om pakke på vei – slik man noen ganger kan få. Og det irriterer meg at de ikke kan passe på så folk får beskjed om at pakker har kommet. Tenk om jeg ikke hadde vært innom der de neste dagene, og pakkene hadde blitt sendt i retur? Da hadde jeg blitt ganske sint altså!!

En annen ting som irriterer meg, er pakker som ikke blir sendt med posten – som havner fler mil unna. Hos noen kan man velge hvor man vil hente pakken, det gjorde jeg hos Ellos – da henta jeg pakken i Namsos. Men noen bare sender pakken til nærmeste utleveringssted, og her er det COOP i VIK som er nærmeste. Noe som er ganske langt unna, og som er en kronglete avsides vei – hvor vi ALDRI er! Da hadde jo Namsos strengt talt vært bedre, der er vi jo titt og ofte.

I dag fikk jeg pakke fra nextdirect – og den kom med DHL, og ble levert på døra! Kjempekjekt!!  Var noen klær til Em, og jeg håper hun blir glad!

Velkommen skal du være …eller ikke!

I dag er det 31. mai. I morgen er det 1. juni. Men det vet dere vel allerede. Juni er den første sommermåneden – men det vet dere vel også.

Men mon tro om det er noen her som IKKE vet det? *peke opp mot himmelen*

For her sitter jeg på Statland, og ser ut vinduet – på noe som skulle ha vært en fin 31. maikveld – og hva ser jeg? Take a wild guess!

SNØ!!!

I forrige uke satt jeg ute på altanen og sola meg, farge fikk jeg også! Em og Mo bada i badebasseng på plena vår. Vi grilla, og spiste is. Livet var herlig. Mo elsket å være ute i det deilige været, det var lett å se – han ble så lykkelig, og strålte mer enn sola!

I dag måtte jeg ha på meg vintersko når jeg gikk ut, for det var så kaldt. Man kan bli deprimert av mindre!

Vinteren er IKKE velkommen! Vi vil ha sol og varme. Lengter etter late dager i sola. Bading. Is-spising. Grilling. Soling. Sommerferie. Turer. – Bare nyte livet!

Kan nesten virke som om sola også streiker! *sukk*

Update angående problemene hos posten.

Må legge inn en liten oppdatering i forhold til forrige innlegg. Jeg ringte nemlig til hovedkontoret for posten, og lurte på om det er noe man kan gjøre. Måtte oppgi masse informasjon, så forsøkte de å søke opp pakkene blant pakker som av en eller annen grunn ikke kunne leveres. Søkte da etter innhold blant annet, i den tidsperioden pakkene forsvant. Dessverre fant hun ingen av pakkene mine!
Noe som betyr at de enten har kommet bort ett eller annet sted på veien, eller blitt stjålet. Det som da er litt merkelig, er at det er så mange pakker akkurat til MEG som har kommet bort.
Pakkene var jo sendt med a-post/brev, så de skulle kommet rett i postkassa. Kanskje har de gjort det, og at noen har forsynt seg fra postkassa. Innimellom er det en del pakker og post til oss (eBay *kremt*), og da prakker postmannen pakkene ned i postkassa, og lar de gjerne stikke opp fra postkassa om det er trangt… Om pakker stikker opp av postkassa, er det vel lett å bare ta… Tror ikke det finnes slike uærlige mennesker her i bygda, men man vet jo aldri. Mye turister som drar forbi også…

Det som er positivt da, er at de skulle opprette en sak på meg/min adresse. Slik at det lokalet postbudet blir oppmerksom på det, og følge ekstra med i forhold til pakker til meg. Så da satser vi på at fremtidige pakker til meg, faktisk kommer fram! Hvis ikke må vi vel skaffe lås på postpassa, og da blir vel alle pakker levert til posten på butikken her. Men heller det altså!

Uansett. Strikkenett sendte meg nye pakker, så det var kjempeflott service! Og cdon sendte pengene tilbake, slik at jeg kan bestille OTH sesong 3 på nytt om jeg ønsker det. Litt innvikla måte å gjøre det på, men de ordner opp iallefall – og det er kjempebra! :)

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Photobucket
33 år gammel sykepleier som blogger om livet som mamma til mine tre skjønne barn - Emma-Isabelle (Em), Mats-Oliver (Mo) og Kory-Evander. Em er født 17.11.03. Mo er født 16.01.11. Og Kory-Evander ble født 04.05.16. Bloggen handler i hovedsak om livet vårt, og alle de som er rundt oss. Jeg er glad i å ta bilder, så det blir delt en del bilder her inne også. Og har oppdaget en ny hobby - nemlig strikking. Bloggen er mitt sted for å dele tanker og følelser, samt å ytre meninger.

Photobucket
Lilypie First Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Daisypath Happy Birthday tickers
Daisypath Anniversary tickers
Photobucket
På 3hjerter.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Photobucket