MAMMAROLLEN

Jeg er sykepleier.

Juni 2015 var jeg ferdig utdannet sykepleier. Jeg fullførte Bachelor i Sykepleie på de 3 ordinære årene. Hvem hadde trodd det? Helt ærlig, jeg hadde ikke trodd det selv. Og jeg vet også at nesten samtlige av de jeg kjenner tvilte på at jeg kunne klare det. Årsaken? Fortiden min. Hjemmeværende alenemamma til 2, bosatt hos mine foreldre – for redd til å bo alene. Hjemmeværende på grunn av psykiske problemer. Angst og depresjon. Mislyktes i det meste. Jeg var ikke i noen god situasjon. Men jeg tok grep om livet mitt. Jeg satset alt. Flyttet med ungene, alene til Namsos, for å studere. For et stort steg videre i livet!

Nå er jeg altså ferdig. Bor fortsatt i samme leilighet i Namsos. Trives veldig godt. Begynt å jobbe på sykehus, og stortrives. Fantastiske kollegaer, godt arbeidsmiljø. Jeg er sykepleier! STOLT sykepleier.

Det var en lang reise. Med utrolig mange utfordringer. Tap av familiemedlemmer (Savne dåkk Hege-Renate og mormor <3 ), som ga en utrolig stor sorg, midt i praksis og eksamenslesning. Det var ikke enkelt. Også vært en del personlige utfordringer, det har krevd mye av meg dette her. Å være heltidsstudent og alenemamma til to. Derfor er jeg evig takknemlig ovenfor familie og venner som har støttet og stilt opp hele veien. Spesielt de som har passet barna, så jeg har fått lest til eksamen eller kunnet ha aftenvakt eller nattevakt i praksis. Barnehagen til Mo, som har vært fleksible med åpningstid, så jeg fikk levert han der før jeg måtte være påplass på praksisplass før 07.

Et nytt kapittel har startet. Og jeg ser frem til fortsettelsen!

Helg på Statland!

Tidligere var jeg og ungene hjemme på Statland omtrent hver helg… I det siste har det blitt sjeldnere, det er nå 2 uker sist jeg var her, og før det var det 3 uker siden vi hadde vært her. Det er alltid godt å komme ut hit, og både jeg og ungene trives her ute. Nå i dag var det i tillegg kjempeflott vintervær, så jeg og Mats-Oliver (som er de eneste som er her, ettersom Emma-Isabelle har pappahelg) har vært ute å gått tur og leika og kosa oss. Vi har sett på spor i snøen, vi har vært å sett på en bekk, vi har vært å huska nede på skoleplassen, vi har vært å besøk Oldemor sin grav, og vi var å handlet lørdagsgodt på YX.
Vi håper egentlig på litt mer snø nå, slik at Mo får prøvd skiene litt mer. Men dessverre er det meldt mildvær og regn igjen til uka. Så sånn sett kan det bare bli VÅR nå – framfor denne ustabiliteten til været.

Deler noen bilder fra turen vår også!

10418248_10155161113125654_4717439218695205278_n10999105_10155161116110654_2411271416070778931_n10649848_10155161113475654_4189528258302948159_n11001795_10155161113850654_6024279294245031322_n  10991225_10155161114935654_4567679534651766752_n10959580_10155161115410654_2629821207659145610_n18409_10155161116720654_2188704647716340797_n

Jeg mistet han ikke!

(fortsette fra innleggene før her DEL 1 og DEL 2.)

De blå lysene gjør at alle andre viker for oss, det går fort – veldig fort. Og det er glatt. Til vanlig hadde jeg nok vært redd, jeg er en pyse på vinterføre! Men aldri har jeg følt meg mer trygg i bil. «Ta det rolig, vi skal komme fram alle fire», sa han – og jeg tar det overraskende rolig. Det er så tydelig at de virkelig kan jobben sin.

Han sover hele veien, og jeg må stadig sjekke om han egentlig lever. Uroen er i meg enda, selv om vi er i trygge hender. Men to hendelser på 2 timer er vel ikke vanlig, og det er vel en grunn til at vi blir sendt med blålys videre. Jeg er fortsatt redd for å miste han.

Det føles godt å komme frem, samtidig som jeg er usikker på hva som møter oss. Han er våken nå, og de vil undersøke han – men han klamrer seg til meg. Han liker ikke alt som skjer, og han er sliten og trett. Han har vært gjennom helvette, og det tar på for en liten kropp. Han vil bare hvile i de trygge armene til mammaen sin. Men han må vente. Det er ikke mye de kan gjøre enda, så vi får rom og må vente. Froskerommet blir vårt.

Til min store overraskelse kvikner han til, og vi begynner å utforske plassen vi er kommet på. Vi finner leker, og han er plutselig seg selv igjen. Så glad og leken. Og mammaen må smile. Men jeg tar ikke øynene fra han, det tørr jeg ikke, og jeg tenker på at det kommer til å bli lenge til jeg tørr å slippe han ut av syne…

Plutselig stopper han opp. Setter fra seg leken. Han ser så utrolig sliten ut, som om alle kreftene bare ble sugd ut av han. «Er du sliten lillevenn? Skal vi gå til rommet» spør jeg, og i det jeg skal løfte han opp, nesten segner han sammen. «Åh, ble du plutselig så sliten?» sier jeg – så blir han tung i armene mine, jeg trenger ikke se på han for å forstå hva som skjer. Jeg løper bortover gulvet, mot korridoren. Det ser nesten ut som de står å venter på oss, som om de visste det de også. Jeg trenger ikke si noe, før de kommer mot oss. De er veldig rolige, og sier jeg må gå inn på rommet å legge han i senga, jeg er grepet av panikk – men det at de er så rolige gjør meg også roligere. Dessuten – og det er nesten rart å si det – har jeg nok blitt litt vant med dette nå… Men det betyr ikke at jeg ikke er redd. Tårene triller, men jeg er rolig. Han får medisin, og etter en stund sover han igjen. Den dype søvnen av utmattelse og medisiner. Jeg vet det er normalt nå. Jeg står å stryker på han, bare for å vise han at jeg er der.

Så skjer det ting rundt oss. De er mange der, de er engstelige. 3 ganger på 6 timer. Han har ingen feber, har ikke hatt det på hele dagen. De påskynder blodprøver, og ikke lenge etter kommer de for å stikke. Han er våken nå, han merker uroen rundt seg. Han sitter i fanget mitt, og tre andre står over han. En skal stikke, de to andre hjelper meg med å holde han. Han sloss som om det står om livet, og øynene mine renner over, mammahjertet gråter. Prøvene må tas, jeg må være sterk og hjelpe med å holde han. «Snart er det over lille venn, snart er det over!» – jeg tror ikke trøsten min hjelper, han er sint, roper og skriker, sparker, slår, vrir seg. Men de får til slutt stukket, og tatt de prøvene de må. De mangler bare CRP, så de må stikke i fingeret også. Men det er fort gjort, og snart er det over.

De snakker om en annen prøve, spinal-ett-eller-annet, jeg får ikke med meg hva de kaller det. (De skal spinalpunktere, ta prøve fra ryggmargen). «For å utelukke…» sier legen. Jeg tørr ikke spørre hva de skal utelukke, jeg er redd for svaret. Alle mulige farlige sykdommer farer gjennom hodet mitt, jeg vil ikke vite! Men det er en risiko når han er så krigersk, så han får medisin – som skal gjøre han rolig. Det er en mild form for narkose.

Han skal liksom sovne, men den slår ut feil – han blir mer urolig, faller ikke til ro. Nye vurderinger tas, og vi skal avvente prøven. «Han er så våken mellom krampene» sier legen, og det er et godt tegn. Men skjer det en gang til, så blir det en annen form for narkose, for da MÅ spinalprøven tas!

(I ettertid har jeg forstått det er hovedsaklig hjernehinnebetennelse de ville utelukke).

Tilbake på rommet blir han koblet opp til antibiotika. Og med veneflon på foten, bør han helst være mest mulig i ro. Men har har så mye uro i kroppen sin. Medisinen har gjort dette med han, og det er vanskelig å holde han rolig. I fler timer holder vi rommet, og han kjemper i mot. Vil ikke hvile, vil ikke noe. Jeg er sliten og engstelig, skulle ønske vi kunne få sove litt begge to.

Det blir ganske seint før han endelig sovner.

Jeg teller timene. Fra første til andre gikk det 2 timer, fra andre til tredje gikk det 4 timer – når kommer neste? Jeg drar sengen hans helt inntil min, legger meg å ser på han – jeg er så trøtt og sliten, men tørr jeg sove? Noen ganger lager han noen lyder, det stikker i meg – men det skjer ingenting, han sover videre. Helt vanlig. Sekundene, minuttene og timene går. De sier jeg bare må sove, jeg trenger hvile sier de. Jeg trenger krefter for morgendagen, uansett hva som skjer da. Jeg dupper litt, men det er ikke mye søvn i løpet av natten.

Han sover lenge dagen etter, og når han våkner er han i mye bedre form. Det blir en rolig dag for oss, ingenting som skjer. Annet enn at han er i bedre form, og vi utforsker avdelingen. Han er av antibiotikaen intravenøst, og får nå bare dose via sprøyte et par ganger i døgnet – så vi kan bevege oss ganske fritt.

Dagen etter er CRP sunket bra. Vi får resept på antibiotika og stesolid, og vi får hjem. Det er nyttårsaften, og vi får hjem! Kunne ikke vært mer glad! Men samtidig så utrolig engstelig: Klarer vi dette? Hva om noe skjer?

Men ingenting skjer. Formen blir bedre og bedre. Han blir mer og mer seg selv. Og etterhvert kan jeg la meg selv hvile. Henvisning til EEG, som viste normale verdier. Nå er alt vi kan gjøre å observere han, ser vi noe unormalt? Jeg merker ingenting unormalt med han, han er en livlig gutt på 2 år. Jeg er vel blitt litt mer hønemor. «Joda, han kjennes litt varm ut?!», «Har du vondt noe sted, vennen??» – måler tempen unødig mye, men da er det kjekt med thermoflash, så det ikke er til plag for han.

Han må ikke komme for langt bort fra meg. Barnehagen er greit, de vet om hendelsene. De vet hva de skal gjøre om noe skjer, de vet de skal ringe meg om han er i dårlig form. Vi må ta en del forhåndsregler, være mer obs ved forkjølelse og feber. Han er også trygg hos mormor, der har vi stesolid liggende i kjøleskapet. De er fullstendig oppdatert på alt sammen, de vet hva de skal gjøre.

Jeg mistet han ikke, og jeg kommer ikke til å miste han. Men der og da, var jeg helt overbevist om at mitt største mareritt var i ferd med å skje. Det var det aller verste jeg har vært med på, og jeg er så evig takknemlig for alle de flinke og gode menneskene vi møtte – som tok vare på både han og meg. Jeg er takknemlig for at jeg ikke mistet han – lillehjertet mitt ♡

Nå mister jeg han vel?!

(fortsettelse fra forrige innlegg … )

…inn kom de. To menn i uniform, og aldri har jeg følt meg mer trygg. Nå skulle alt bli bra!Jeg får holde ham hele veien, tett i armene mine. Kjenne pusten hans, føle pulsen hans. Han lever. Jeg mistet han ikke likevel. Og nå skal alt bli bra.

Han unge passer på oss, og tar de prøver han må. Jeg får all den informasjon jeg trenger, for å føle meg trygg. Og jeg føler meg trygg, de tar vare på oss. Og snart får vi mer hjelp. Men tiden går tregt, turen er lang. Han sover hele veien, og jeg må stadig vekk sjekke om han puster. Det gjør han.

Så er vi fremme. Og blir godt tatt i mot. Nå er han våken, begynner å bli seg selv igjen. Liker ikke å bli stukket, eller sett på i halsen og ørene.

Kort tid etter sitter vi å venter på skyss hjem, med resept i hånden mot kraftig ørebetennelse og halsbetennelse. Han er som vanlig, leker med en bil. Feberkramper/infeksjonskramper var diagnosen vi fikk, helt ufarlig. Hvem skulle tro at noe så ufarlig, skulle være så skremmende?

Så stikker det i mammahjertet nok en gang. Jeg tror jeg kjenner det på meg, før jeg ser det. Noe er galt. Han ligger på stolen, helt borte. Jeg river han med meg, og roper alt jeg kan «HJELP!! HJELP MEG!!» Og de strømmer til og tar over. Jeg går å plukker med meg sakene våre, og finner mobiltelefonen min liggende midt på gulvet. Den betydde ingenting da, men jeg er glad den ikke ble knust – og blir sint på meg selv for at jeg i det hele tatt kunne tenke dette. En knust telefon hadde ikke hatt noe å si, så lenge jeg ikke mister han!

De tar han med seg, løper inn på et annet rom og legger han i en seng, og plutselig er de mange der. Jeg blir stående i et hjørne og observere. Nå mister jeg han vel?! Så ser de meg, ber meg komme fram. Han sover igjen nå, helt borte – vi får ikke kontakt. Men de sier det er vanlig, han er utslitt og medisinert. Tårene bare triller, jeg er så redd, så utrolig redd.

Han ligger der, og da er det ikke noe de kan gjøre med han – bare følge med. Nå er det plutselig meg de konsentrer seg om. De ser meg, hvor redd jeg er. De beroliger, trøster, forklarer. Jeg føler meg sett, jeg føler meg ivaretatt, jeg føler meg trygg. De er så rolige, så trygge – og da kjenner jeg at jeg blir roligere jeg og. Det er ingenting i øynene deres, som tyder på at han skal bli borte fra meg. Alt ved dem sier meg at dette går bra.

Det skjer mye rundt oss. Telefoner, mennesker, avgjørelser. Vi skal kjøre bil igjen. Men først forberedelse. Veneflon. Han våkner, protesterer. De bruker makt, holder han fast. Mammahjertet gråter, men det er til det beste – jeg vet det. Maktbruk igjen, han må spennes fast i båren, han protesterer. Jeg er der, trøster, stryker og beroliger. Vi forlater dem med en haug lykkeønskninger og smil, og jeg takker så mye – jeg er så takknemlig!

Det blir en lang tur igjen, selv om farten er stor. Vi er en akutt-tur, alle viker for oss. Det er han som er viktig nå, han må frem, og andre må bare finne seg i det. Han sover hele veien, er helt borte – og jeg må sjekke om han fortsatt er her, palperer pulsen på arteria radialis. Det er ikke vanskelig å finne den, den er sterk – og jeg tenker at den slår litt ekstra for meg.

NÅ skal det iallefall gå bra, denne gangen går det bra. Nå kunne det vel ikke skje noe mer?

…Eller???

Da jeg mistet han, første gangen.

(Hendelsen vår nyttårshelga, skrevet på en litt annen måte… Redselen er der fortsatt når jeg tenker på det, så må skrive om det og få det ut av systemet!)

Jeg forsto med en gang at noe var galt. Jeg kunne høre det på stemmen hennes… En skjelvende redsel; «mamma!» Urolighetene på andre siden av veggen bekreftet mistanken min, noe var hendt! Jeg kastet på meg noen klær, kom meg raskt ut av rommet – selv om jeg fryktet hva som ville møte meg. Da så jeg ham, i armene hans – og jeg visste at nå mister jeg han. Jeg har ingen kontroll over meg selv lenger, jeg går rundt meg selv – roper og skriker, tårene strømmer i elver nedover kinnene mine. «Ta han med ut!» Roper jeg, men han vil ikke høre. Han bare siger ned på gulvet, med ham i armene sine. «Hva skal vi gjøre? Hva skal vi gjøre?» Skriker hun andre. «Ring!! Du må ringe» svarer jeg. Men hun klarer ikke tenke klart, hvor skal hun ringe? Panikken river i meg, men forstår at jeg må ta ansvar. «Ambulanse » svarer jeg henne. Han ligger der fortsatt i armene hans, og jeg tørr nesten ikke se på han. Vil ikke at det siste jeg ser av han er dette. Han sier det går bra, men jeg tror han ikke. Jeg ser jo at det ikke går bra!

Jeg hører henne i telefonen, med oppskakket stemme forteller hun alt, det hun glemmer spytter jeg i. Vi må komme sier dem, kjøre inn til byen. Nå er han bare rolig, helt rolig. Jeg snakker til han, «Hører du meg? Det er mamma!» Men han svarer ikke. Rører ikke på seg. Jeg tror ikke han puster en gang.

Jeg ber henne ringe igjen, vi må ha bil NÅ!

Han sover tungt i armene hans, og tiden står helt stille! Kommer de ikke snart? Jeg haster rundt sammen med henne, må ordne meg klar – mens hun pakker bag.

Så er hun lille der, henne jeg hadde glemt. Så redd og liten. Jeg forsøker å trøste henne… Hun ser nok hvor redd jeg er, og plutselig er hun som den voksne – den som trøster. Det er roligere nå, og når bilen kommer begynner han å våkne. Men de tar oss med, og vi er endelig i trygge hender. Nå skal alt bli bra!

…trodde jeg!

Slik gikk det på EEG-undersøkelsen!

Nå er det en stund siden vi var på EEG, og mange har lurt på hvordan det gikk der. Jeg har lovet en oppdatering, men pga at det har vært veldig travelt i det siste, så har jeg ikke hatt tid. Har nemlig begynt i praksis, og blir veldig sliten og føler jeg har nok å henge fingrene i.

Hvorfor EEG? Fordi Mats-Oliver hadde kramper i jula (Les mer). Og for å utelukke epilepsi, fikk vi henvisning til EEG.

Vi hadde fått time 18. januar, og var veldig spente. En slik undersøkelse krever jo at Mo er flink og rolig. Og med friskt i minne hvor krigersk han var da de på barneavdelingen skulle ta blodprøver, var jeg utrolig spent og nesten litt nervøs.

Vi ble tatt i mot av ei trivelig dame, som hadde et godt lag med barn. Hun fikk fort tillit hos Mats-Oliver. Når hun ville sette på den hetten, så ville ikke Mo være med på det. Så hun la den på sitt eget hode først, og da pekte Mo på mitt hodet – så jeg måtte også ha den på. Og når det da var hans tur etterpå, så gikk det kjempegreit.

Når den var kommet på, måtte vi fram med mobilen for å vise han hvordan han så ut – og tok da også noen bilder av han. Tror han syntes det var litt rart.
IMG_4823

 

Når alle de blå var festet i hetten, flyttet vi han over i ei seng, og sykepleieren begynte å koble til. Han hadde fått låne en traktor og kosa seg med den. Så det gikk veldig greit å koble til ledningene også.

Ettersom jeg hadde fortalt at jeg selv gikk sykepleien, forklarte hun veldig grundig alt som ble gjort – og mer til. Og det var veldig kjekt.

Når ledningene var festet, skulle han helst sitte i 20 minutter – men vi skulle ta til takke med det vi fikk til. Til små barn, bruker de ofte ikke den hyperventilere-øvelsen, så den sto vi over. Men den lys-øvelsen prøvde vi, så på skjermen at de «bølgene» endret seg – men jeg kan jo ikke avlese slik, så aner ikke om det betydde noe.

IMG_4829

 

Undersøkelsen gikk over all forventning, og Mo satt rolig i 20 minutter! Og han fikk så masse skryt! For sykepleieren sa at det var utrolig sjeldent å se unger sitte så rolig på slike undersøkelser. Og jeg er helt overraska, så aktiv som han er til vanlig.

Det gikk også veldig greit å dusje håret hans etterpå. Og han fikk derfor TO premier av sykepleieren. Flinke gode Moliven min!

Når jeg la ut bilde på facebook, fikk jeg kommentarer om at det så drastisk ut, og at det ikke var noe koselig bilde å se osv. Og det er jo ikke akkurat noe koselig, men det var ikke vondt eller noe for han. Kanskje bare litt ubehagelig. Men virket ikke som han syntes det var så veldig ubehagelig heller. Så det ser kanskje drastisk ut, men det er ikke det. Og det er jo viktig å finne ut om de anfallene hans var pga epilepsi.

Vi har fått time til barnelegen 20. februar, så det er en stund å vente. Men Mo er i god form, så det går jo bra med oss. Jeg er kanskje litt engstelig noen ganger, men prøver å slappe av og tenke på at det går bra med han. Og skulle han ha et anfall igjen, så har vi stesolid. Og jeg vet at et anfall ikke tar livet av han eller noe.

Spør gjerne om det er noe dere lurer på.

Det verste jeg har opplevd!

(Obs: Langt innlegg)

4. juledag skulle jeg på juleball. Det tradisjonelle juleballet i bygda. Jeg gleda meg veldig, fordi jeg i fjor var nyoperert når juleballet var, og dermed dro hjem like etter maten. Men Mats-Oliver hadde hatt høy feber kvelden før, samt hele fredagen – så jeg var litt i tvil. Men mamma ba meg dra, og sa jeg måtte kose meg. Jeg hadde jo tross alt fortjent det, er ikke så ofte jeg er ute og har det gøy med venner. Så jeg dro, og det var kjempegøy!

Men utpå kvelden så jeg at jeg hadde fått melding fra de hjemme, om at Mo hadde kasta opp. Når jeg ringte dem, tok de ikke tlf – fordi de alt hadde rukket å legge seg. Men tok det ganske med ro, for regna med de hadde prøvd mer for å få tak i meg om det var nødvendig.

Em og Mo var innom hos meg en tur på morgenkvisten, hvor Em fortalte at Mo hadde kasta opp mer til morgenen – men han virka i god form. Så jeg sov videre. Rundt 10:30 tiden kom Em inn til meg, og sa at «Mo bare ligger sånn» – og viste meg hvordan han lå. Og jeg skjønte straks at det var noe galt, spesielt når jeg hørte mamma ropte noe om «legg han i stabilt sideleie». Så jeg hev på meg noe klær, og kom meg fort ut i stua. Der kom pappa med Mo i armene, og han var helt stiv og med ryggen spent i bue. Hodet hang og øynene var helt rulla oppover. Det kom rare lyder fra han, og jeg ble med en gang grepet av panikk. Men tenkte med en gang på feberkramper, og vet at barn da skal avkjøles – så jeg ropte at pappa måtte ta han med ut, men han valgte i stedet å sette seg ned på gulvet med han. Mens mamma sto å sa «hva skal vi gjøre?» – så jeg ropte til henne at hun måtte ringe! Hvor hun da spør «Hvor skal jeg ringe?», og jeg svarer ambulanse vel! Mamma måtte inn på kontoret og ringe fra hustelefonen, fordi hun i panikken ikke kom på hvordan man brukte mobiltelefonen.
Selv sto jeg å gråt ukontrollert, og var så utrolig redd – og ba pappa om å ta han med ut. Mens han satt rolig på gulvet, og sa at det kom til å gå bra. Hvor jeg svarte «Nei, det går ikke bra!».

På kontoret fikk mamma kontakt med AMK, og mens hun snakket med dem roet anfallet til Mo seg. Og pappa sa rolig at han nå pustet normalt, og at det gikk bra. Og jeg sa at det ikke gikk bra, og at han ikke pustet normalt. For meg var det der langt i fra normalt. Han var helt borte og sløv, og så ikke bra ut i det hele tatt. AMK ville ha oss inn til sjekk, og ba oss kjøre de 6 milene inn til sykehuset. Mamma sa det var greit, og de la på. Så sier pappa noe sånn «se på øynene hans nå» – og jeg går bort å forsøker å få kontakt med han. Jeg sier navnet hans, sier at «mamma er her», og klapper han på kinnene – men jeg får ingen reaksjon fra han. Han ser ikke på meg, blikket hans er helt tomt – og det ser ikke ut som han egentlig er der. Så jeg sier at vi kan ikke kjøre med han slik, og at mamma må ringe å be de sende ambulanse. Tror ingen av oss hadde vært i stand til å kjøre han heller, så grepet av panikk som vi var.

Tiden mellom dette og til ambulansen kommer, går veldig seint! Mo er helt slapp og sover i fanget til pappa, mens jeg går rundt og ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg er redd og bare gråter. Står å ser ut vinduet, og venter på ambulansen. Av og til ser jeg til Em, og snakker litt med henne. Hvor redd hun må ha vært stakkars. Hun er tapper, og sitter å ser på en Røde Kors App på iPaden sin. Hun har siden jeg kom opp, sittet i stresslessen til mormor og holdt på med iPaden – ikke sett så mye på alt som foregikk. Kanskje skjermet seg selv litt, kanskje for å ikke gå i veien – vanskelig å si. Mens mamma begynte å pakke ned noen saker til oss, i tilfelle det tok litt på sykehuset.

Like før ambulansen kommer tar jeg over Mo, og det virker som han holder på å våkne litt. Når ambulansefolkene kommer inn, sitter jeg med Mo i fanget i gangen – og han er halvveis våken. Han er slapp, sløv og ikke helt seg selv. Vi forsøker som best mulig å forklare episoden til dem, før jeg får på meg noen sko og bærer Mo ut til ambulansen.

I ambulansen fikk Mo ligge å sove i fanget mitt, mens en som var ambulanselærling målte puls, oksygennivå i blodet, temperatur og blodsukker underveis til sykehuset. Han spurte også om diverse ting, og jeg tror jeg klarte å svare greit.  Men personnummeret hans hadde jeg helt bakvendt.. Tallene var rett, men i feil rekkefølge. Men det er jo en filleting da. Pulsen hans var  fin, oksygennivået lå på 95-100%, temperaturen helt normal og blodsukkeret var på 5,7. Så akkurat det kunne ikke vært bedre. Mo sov omtrent hele veien inn til sykehuset, helt utmatta han stakkar.

Kom inn på mottakelsen, og ble tatt i mot av en helsesekretær, som tok oss med inn på et kontor. Der ble det målt CRP, og Mo fikk en premie for at han hadde vært så flink. Så fikk vi inn til legen, hvor hun sjekket ører og hals, samt lyttet på han. Hun mente han hadde en infeksjon i kroppen, med ørebetennelse og halsbetennelse – og at dette hadde forårsaket krampene. Infeksjon kan lage kramper, selv om det ikke er feber tilstede.  Vi fikk resept på antibiotika, og tips om å bruke paracet og ibux, samt hostesaft.

Gikk ut i venterommet og satte oss – klokka er nå omtrent 13:00, og jeg begynte å ringe til Line for å høre om vi kunne bli henta av dem, og være der til mamma eller pappa kunne komme fra Statland. Hun skulle høre med Kris Even, som alt var ute å kjørte. Mo hadde samtidig funnet en gåbil som han lekte med. Men plutselig ligger han over stolen ved siden av meg, så jeg tar han opp og ser da at han har kramper igjen. Jeg løfter han opp og begynner å rope etter hjelp, samtidig som jeg løper mot legekontoret igjen. Helsesekretæren kommer fort til, og legen er heldigvis ledig – så vi får komme rett inn. Hun tar over og legger Mo på benken, og jeg går tilbake i venterommet for å hente sakene våre. Der finner jeg mobilen min liggende midt på gulvet. Når jeg kommer inn på legekontoret igjen, sier legen at vi må gå inn på et annet rom. Da kommer vi inn på et undersøkelsesrom på akuttmottaket – hvor fler sykepleiere kommer til. De gir han stesolid, og han får oksygenmaske. Selv føler jeg at jeg står i et hjørne bare. Jeg var veldig redd! Og jeg klarer ikke helt å huske alt som skjer inne på dette rommet. Men de får iallefall stoppet anfallet til Mo, og han er igjen fullstendig utslitt og blir liggende helt rolig.

Ei jeg gikk i klassen med på barne- og ungdomsskolen kommer innom, hun jobber der. Og jeg husker at jeg syntes det var utrolig godt å se et kjent fjes, som var så rolig og trygg på at alt gikk bra. Hun var innom oss et par-tre ganger tror jeg, korte turer bare – ettersom hun var på jobb, men det betydde veldig mye for meg.
Samtidig følte jeg også at omtrent samtlige av de andre i rommet også så meg som mor, og spurte hvordan jeg hadde det. De var også veldig flinke til å forklare hva som skjedde og hva de gjorde. Jeg vet at det like etter anfallet ble ringt til barnelegen på Barneavdelinga på Levanger, og etter det fikk jeg vite at de ville ha oss dit – så det ble tilkalt ambulanse. De bestemmer seg også for å sette veneflon, i tilfelle det skulle skje noe i ambulansen underveis til Levanger. Ambulansemennene kommer inn og hilser, og sier de skal gå å gjøre klar ambulansen, mens vi venter på anestesilege som skal sette veneflon. Mo har fått emla-krem på begge armene, og jeg for første gang tar et bilde av godgutten min.

Veneflon blir satt i høyre fot, og Mo protesterer en del – han har det ikke godt stakkar. Men samtidig er han sløv av stesoliden og sliten etter anfallet. En stund etter at veneflonen er satt, kommer ambulansemennene tilbake, og Mo blir lagt på ei båre. Han protesterer når de vil ha på han selene, så jeg hjelper til med å roe han, og tilslutt får vi det gjort. Vi tar farvel med de på sykehuset, og kommer oss ut i ambulansen. Jeg får sitte bak med Mo, og får informasjon om at det er snakk om en akutt-tur, så det blir blålys og litt høy fart. Jeg føler jeg får god informasjon, og han som ikke er sjåfør forklarer meg godt om hva det vil si å kjøre akutt-tur, og at det kan være lyder i ambulansen og slik pga utstyret som er der, og han sier at jeg ikke må være redd, for vi skal fram alle fire. Han sier også at han setter seg fram, om det er greit for meg, og at han kommer til å se bak til oss av og til, og at jeg bare må si i fra om det er noe. Han skal også skrive journal.

Mo sover hele veien fra Namsos til Levanger, og turen går veldig greit. Jeg føler meg veldig trygg hele veien, og er trygg på at de kan jobben sin og ikke utsetter oss for noen fare.
Like før vi kjører inn til sykehuset på Levanger begynner Mo å våkne litt, men er fortsatt veldig sløv og slapp.


Kommer inn på akuttmottaket, og blir kjørt rett opp til Barneavdelinga. Det utveksles litt informasjon mellom ambulansemennene og de på barneavdelinga, før de tar farvel med meg og Mo og drar igjen. Jeg har nå fått Mo over i fanget mitt, og han er litt urolig, samtidig som han er veldig sløv. Barnelegen kommer inn, og undersøker Mo og finner ut det samme som hun i Namsos: Ørebetennelse og halsbetennelse. De vil ha oss der over natten, og det blir snakket om blodprøver i 18-tiden.

Vi får tildelt rom (froskerommet), og Mo begynner etterhvert å kvikne til – så vi går oss en tur inn på fellesstua og finner noen leker, nå er klokka nesten 17:00. Mo er i ganske god form, og leker med noen biler. Han virker som seg selv, bare litt medtatt. Plutselig legger han fra seg bilene, og segner litt sammen – ser veldig sliten ut. Så jeg løfter han opp, og sier til han «ble du sliten, skal vi gå på rommet å hvile» – og akkurat da begynner krampene igjen. Så jeg småløper bortover mot rommet, og ser legen og noen sykepleiere i gangen og roper til dem. De kommer meg i møte, og spør om jeg kan bære han inn på rommet. De virker så rolige, mens jeg har litt panikk. Men bærer han inn på rommet og legger han i senga mi. De setter stesolid, og krampene gir seg etterhvert. Han blir lagt over i egen seng, og er igjen fullstendig utslått. Jeg spør dem hvorfor dette skjer igjen, og de mener det er pga infeksjonen i kroppen. At det ikke er uvanlig at småbarn får kramper av feber og/eller infeksjon. Det blir beordret blodprøvetaking så fort som mulig, slik at man kan starte på antibiotika snarest. Når de fra labben kommer, får jeg sitte i stolen på rommet – med Mo i fanget. Han er nå våken og urolig, og for å få tatt blodprøvene er vi fire stykker som holder han – og likevel er det vanskelig. De må stikke fler ganger for å få nok blod, og likevel får de ikke nok. Til slutt stikker de i fingret, og bare håper de får presset ut nok til de to siste prøvene – og det gjør de, sånn akkurat. Legen kommer inn, og det blir snakk om å spinalpunkere for å sjekke spinalvæsken – «bare for å utelukke». Jeg tørr ikke spørre hva de vil utelukke. Legen sier også at de nok blir å måtte gi han noe beroligende, for å forsøke spinalpunksjon når han er så krigersk som han var ved blodprøvetakingen er nytteløst. Derfor blir det kontaktet anestesilege. Jeg forstår det slik at dette er en slags mild narkoselignende greie.

Vi blir tatt med inn i undersøkelsesrommet, og de gir Mo litt av dette som skal få han rolig. Men han er ganske urolig, og sier masse «nei!» – han liker seg ikke. Han blir ikke roligere, og de forsøker å gi han litt mer – men fortsatt blir han ikke rolig. Etter en vurdering, bestemmer de seg for å IKKE spinalpunktere på dette tidspunktet, ettersom Mo er veldig klar mellom anfallene. Vi har kontakt med han, og det er et godt tegn. Men om han får et fjerde anfall, så blir han lagt i en mer dypere narkose – slik at de får tatt denne prøven.

Tilbake på rommet blir Mo koblet til drypp, med antibiotika. Klokken er vel nå mellom 18-19 en gang.

 

Synes nå det er litt vanskelig å huske alt i rett rekkefølge. Men med det samme var han litt sliten etter all slossingen mot leger og sykepleiere, så han hvila litt. Men omtrent det jeg husker fra denne kvelden var at han var langt i fra rolig, og at mesteparten av kvelden gikk med å passe på så han holdt seg nogenlunde i ro, slik at han ikke skulle rive ut veneflon. Og det var utallige ganger at jeg måtte ringe på, fordi den drypp-maskina begynte å pipe. Til slutt viste sykepleieren meg hvordan jeg selv kunne slå den av og starte den på nytt, og sjekke om det var knekk på slangen. Det ble en veldig lang kveld, og jeg var utrolig sliten og lei. Klokka ble nærmere midnatt før han endelig falt til ro og sovna i senga si, da hadde de fjernet antibiotika-dryppet, og ga meg beskjed om at de skulle komme å gi han antibiotika intravenøst i 02-tiden om natta.

I løpet av ettermiddagen hadde jeg fått masse meldinger på telefon og facebook, i tillegg til noen som hadde forsøkt å ringe meg. Så jeg bestemte meg for å skrive et informasjonsinnlegg på facebook, så jeg slapp å sitte å svare en og en. Og jeg er så overveldet over responsen på dette innlegget. Det betydde mye for meg at så mange brydde seg om oss, det varmet et slitent og redd mammahjerte.

Selv hadde jeg veldig problemer med å sove. Jeg var bekymret og redd. Måtte liksom ligge å følge med på han hele tiden. Sykepleieren som var innom meg i 01-tiden hjalp meg å få senga til Mo helt inntil min, slik at det var lettere å merke om det skjedde noe.
I tillegg lå jeg og tenkte på Em, som var hjemme hos mormor og morfar, og hadde det veldig vondt. Hun tenkte så masse på oss, og ble så trist og redd når hun tenkte på oss.
Og etterhvert falt jeg i søvn. Men jeg våknet fler ganger i løpet av natta, sov veldig urolig. Når Mo våkna i 08-tiden var jeg langt fra uthvilt, men Mo virka heldigvis i bedre form.

Det blir fort tydelig at Mo er i mye bedre form, for han forsøker til og med å spise litt brødskrive. Riktignok ikke mye, men bare det at han prøver er et godt tegn. Han er også veldig rastløs, og vil helst leke mesteparten av tiden. Så vi er en del inne på fellesstua, i tillegg til at Mo løper rundt i gangene og utforsker.

Legevisitten går greit. De sier at vi må være der iallefall en natt til, fordi de må se om antibiotikaen funker. De vil også ta røntgen av lungene til Mo, fordi han hoster en del og det surkler i brystet hans.Dette blir gjort sånn midt på dagen omtrent, og Mo var veldig flink og lå helt i ro.

I og med at vi blir der til neste dag, så sender jeg melding til pappaen til Mo, og sier at han bare må komme om han ønsker det.

** i forhold til pappaen, så fikk jeg mamma til å ringe Even ganske snart etter første anfallet – for å fortelle han om hva som skjedde. Og hun fikk også i oppdrag å informere Even når vi måtte til Levanger. For meg var det viktig at noen ga han informasjon. 
Fikk melding fra han lørdagsettermiddagen, hvor han spurte om han skulle komme. Men da var det så mye som skjedde, og jeg hadde ikke sjanse til å svare på meldinger og telefon. Og for meg var det lettest å ringe mamma når det var noe nytt, så kunne hun informere videre til de som trengte informasjon. **

Even sier at han skal komme med en gang, og får i oppdrag å hente noen saker hjemme på Statland til oss. Ekstra skift og litt forskjellig. Mens vi venter på han, får vi servert lunch – og Mo gofler i seg tre halve pølser (skinnfrie kjøttpølser)!! Og det er utrolig godt for meg å se at han spiser igjen!

Når Even kommer, får jeg ordna meg litt, også går jeg meg en tur ned i Narvesen og en tur ut i frisk luft. Godt med litt alene tid midt i alt, samtidig som jeg gjerne vil fort opp igjen – «bare i tilfelle» … Når jeg kommer opp har vi fått servert middag, men Mo vil ikke ha noe mat. Han får tilbud om is, men skeptisk som han er til alt nå om dagen – så sier han nei. Men isen kommer likevel, og når han først får se isen – da er det greit!

Litt utpå ettermiddagen blir han sliten. Han er jo ikke helt i form enda, så da var det godt at vi hadde fått med iPaden! Blir litt sitting i senga med den, både å spille, legge puslespill og se film. Godt å ha noe å kunne roe ned med, uten at det blir for kjedelig å bare sitte i ro.

Til kvelden får Mo i seg en yoghurt, og han sovner like før 20:00. Noe som er godt for oss begge to. Jeg er ikke fullt så bekymret lenger, og føler jeg får slappet litt av nå når han sover. Samtidig blir jeg sittende å tenke en del, og plinger derfor på slik at sykepleier kommer innom oss. Da får jeg stilt en del spørsmål, og føler jeg får gode svar – iallefall i forhold til hva hun kan svare på der og da. Mitt første spørsmål var om hvor lenge vi måtte være der, om det var noen mulighet til å få hjem på nyttårsaften. Dette svarte hun at var helt avhengig av blodprøver som skulle bli tatt neste morgen. Dette fordi de måtte vite om antibiotikaen han fikk intravenøst funket, før de kunne gå over til mikstur. Hun informerer også om at det er trolig at veneflon blir fjernet, fordi den kanskje ikke funker lenger – og sier at de nesten er sjokkerte over hvor lenge den har holdt, med tanke på hvor aktiv han har vært. Men dette blir vurdert ved medisinsetting kommende natt. Hun forteller også at vi kommer til å få med oss resept på Stesolid, slik at jeg selv kan sette dette om han skulle få nye anfall i framtiden. Og resept på antibiotika, som visstnok skal være god på smak.

I forhold til røntgen, som jeg også spør om – forteller hun at så lenge de ikke har hørt noe om bildene, så hadde de nok ikke funnet noe på bildene. Så intet nytt, var godt nytt.

Hun informer også om at vi trolig blir innkalt til EEG-undersøkelse om noen uker. Slik at de kan utelukke/påvise epilepsi. De tror ikke at det er epilepsi, men de synes det er rart at han hadde 3 anfall på så kort tid – når han ikke hadde feber i det hele tatt. Så for å være på den sikre side, blir dette sjekket opp. Og spesielt også ettersom jeg har 3 stykker i min nærmeste slekt som har hatt epilepsi (farmor og to søskenbarn av meg).

Denne natta sover vi godt begge to, og vi våkner først like før 09. Tror Mo hadde ei god natt iallefall, selv har jeg sovet litt urolig – er ikke helt komfortabel med sykesenger. Blodprøvene ble tatt i 09-tiden, og Mo var KJEMPEFLINK! Vi spiste frokost, og Mo fikk medisinen 09:30 omtrent. Etter det var det bare å sitte å vente på visitten. Mo virket i god form, men samtidig sliten etter alle påkjenningene.

I 11-tiden kommer legene innom. De forteller at blodprøvene var kjempefine. CRP hadde sunket til 8 (normalt ligger den på 5-10 omtrent, så 8 er perfekt!), noe som betyr at antibiotikaen funker, og at det da ikke var noen infeksjon i hjernen eller nervesystemet (som de tenkte å utelukke ved å ta den spinalpunksjonen). Han har ingen feber i dag heller, og er i god form. Henvisning til EEG-undersøkelse blir sendt, og de sender det til Namsos, slik at vi kan få komme dit å få det gjort. Dette kan ta noen uker, så det er bare å vente.
De skulle ordne utskrivelsespapirer og resepter til oss så fort som mulig, og det var bare for meg å ringe hjem å be dem sende noen som kunne hente oss.

Apoteket stengte 12:00 denne dagen, og vi var der 20 minutter før stenge tid omtrent. Og Mo skulle absolutt bære medisinen sin selv!

Sykepleier kom inn og viste meg i forhold til Stesoliden, hvordan jeg skal gjøre det og litt annen informasjon. Får informasjon i forhold til om han skulle få nye anfall de nærmeste dagene, da var det bare å ringe rett til barneavdelinga – trengte ikke gå innom legevakta. Får han det senere, gir jeg stesolid ved anfall som varer 3 minutter eller mer, og jeg kan godt ringe legevakta – så får de vurdere om de vil ha han inn til sjekk.

Og etter denne informasjonen er det bare å pakke sammen sakene våre, og gjøre oss klar til å dra hjem. Like før 14:00 er de der for å hente oss, og vi tar farvel med sykepleierene! Endelig på tur hjem, slitne – men glade!

 

GODT Å VÆRE HJEMME

Fått vaska oss litt, pynta oss til nyttårsfeiring. Slitne, men glade.

Godt å se Em igjen

…og lillesøster!

Kosestund med Em før leggetid!

Jeg vil skryte masse av ambulansepersonellet og de på akuttmottaket! De var kjempeflinke, og det jeg merket meg mest – sånn etter at de tok seg av Mo – var at de tok seg så godt av meg også. Sørget for at jeg forsto hva som skjedde, at jeg fikk være nær Mo – og ikke ble holdt utenfor på en måte, ikke skubbet bak. De spurte meg hvordan jeg hadde det, ga meg omsorg. Og dette er erfaringer jeg tar med meg videre i utdanningen, hvor viktig det er å se pårørende, hvor viktig det er å informere dem om hva som skjer, hvorfor de gjør sånn og sånn, spørre dem hvordan de har det.

Jeg vil også takke MASSE for alle hilsninger! Jeg er helt overveldet over hvor mange som har tatt seg tid til å sende oss hilsen midt i romjula. Det varmet utrolig masse, så TUSEN TUSEN TAKK alle og en hver!

Helt på slutten her, så vil jeg gjerne si noe til «bygdatrollet» … Det er IKKE krupp han har hatt. Det har aldri vært snakk om at det ligna på krupp, eller kunne være krupp – ordet krupp ble faktisk ALDRI nevnt av hverken oss eller helsepersonellet. Så hvorfor det nå er snakk om dette på bygda, forstår ikke jeg. VIT FAKTA før dere går rundt å snakker, og vær så snill og la oss i familien informere andre i familien/slekta om dette her – i stedet for at «du» går rundt å snakker om ting som er HELT feil! Takk!

GODT NYTT ÅR TIL DERE ALLE!

2 måneder!

Nå har jeg bodd alene med ungene i Namsos i 2 måneder, og jeg må virkelig si det går over all forventning. Vi var så heldige å få leie et lite hus, hvor vi har hovedetasjen, også er det 3 hybler i kjelleren – hvor det bor 3 ganske rolige gutter, har iallefall ikke hørt noe særlig av dem enda *bank i bordet*. Vi har 3 soverom, så ungene har også vært sitt – noe som er kjempeflott! Vi har også god plass på både kjøkken og stue, bad og gang.

Både jeg og ungene fant oss fort til rette i huset, og etterhvert når vi fikk tømt eskene og kjøpt oss litt mer møbler – så ble det riktig så hjemmekoselig her. Er ikke alt som er helt på plass enda, og det står noen esker på soverommet mitt fortsatt – men det blir da etterhvert.

Som sagt så går det over all forventning. Jeg hadde ikke trodd at det skulle gå så greit å bo alene med ungene, når jeg har vært så avhengig av å ha flere rundt meg så lenge. Men den angsten jeg har vært redd for, har ikke vært tilstede. Jeg er ikke noe husredd, og føler meg faktisk ganske trygg her. Og det er veldig godt.

Ekstra godt var det å få byttet seng, fra 150 til 180! Så nå har det ingenting å si om begge ungene kommer og sover med meg om natta – noe de gjør av og til. Og det er jo så koselig, spesielt nå som vi alle tre kan sove godt og ha god plass!

En annen ting som er veldig godt, er å ENDELIG ha fått vaskemaskin i hus. Den første jeg hadde viste seg å være ødelagt, så alle klær med tatt med hjem til Statland for å vaskes. Pappa skulle ha med en liten vaskemaskin fra øya, men mens vi ventet på at han skulle komme hjem, fortalte min svigerinne Line at barnehagen hun er styrer i hadde en vaskemaskin stående hos Elkjøp, som de ikke hadde bruk for mer. Men selvfølgelig tok det et par uker før vi fikk den i hus. Men nå har vi den, og den fungerer kjempebra. Og denne uken har den virkelig fått kjørt seg, da vi har hatt omgangssyken i hus, og jeg på det meste har vasket fire maskiner med klær, sengetøy og håndklær i løpet av en dag!

Jeg har faktisk vært hjemme hele denne uka. Startet med Em som var kvalm mandagsmorgen, og like etter vi sto opp måtte hun kaste opp. Jeg ordna meg og gikk til barnehagen med Mo, før jeg dro hjem for å være sammen med Em. For å slippe å gå fra henne på ettermiddagen igjen, ba jeg mamma om å hente Mo i barnehagen når hun var ferdig på jobb kvart over 2. Når hun kom hit, var hun ganske stressa – og det er veldig forståelig! Hun hadde akkurat satt Mo inn i bilen, og såvidt begynt å kjøre – så kasta han opp i bilen. Vi bor såpass nært, så hun bare skyndte seg å kjøre hjem, mens han satt å kasta opp. Hele Mo og bilstolen var dekt! Rett i dusjen med han, og jeg hadde plutselig to syke barn.
Tirsdag var begge ungene i god form, men ble holdt hjemme likevel – da det er etter oppkast/diare er best at de holdes hjemme 48 timer etter at symptomene avtar. Iallefall det som er vanlig i barnehage, vet jeg. Ungene var i god form ja, men det var ikke jeg. Frøs noe veldig, og hadde magevondt og løp på do. Mens ungene krangla, rota og styra. Var ganske slitsomt, men Em var også flink da – og passa på lillebroren sin og aktiviserte han når jeg ba henne om det. Ble bedre utover kvelden, og planla å ta med Mo til barnehagen på onsdag, og kanskje dra på skolen selv om formen min var bedre. Tirsdagskvelden var det storm her, og Em likte ikke lydene vinden gav – så hun fikk sove hos meg. Og ettersom Mo hadde våknet i 20:30-tiden og ikke ville sove igjen, så la vi oss sammen alle tre kl. 22:30. Våknet 00:30 ca av at Mo kasta opp i senga mi, så det var bare å få vekka Em, og sendt henne til sin egen seng. Og det ble tvangsdusjing av Mo, hvor han sto å hyla hele tiden og jeg bare «unnskyld, unnskyld lillevenn» mens jeg dusja og fikk vaska av han alt oppkastet. Så nekta han å komme ut av dusjen, så jeg lot han stå mens jeg tok av senga og la på nytt – mens han sto i dusjen å hyla, stakkars! Ble lite søvn den natta, for jeg ble liggende å følge med han. Og når jeg først hadde sovna, så våkna jeg av at han kasta opp igjen.
Em kom seg på skolen da, mens jeg og Mo ble hjemme – og ettersom både han og jeg var sliten og ikke i noen særlig form, ble det totalt avslapning på sofaen.
Så vi er hjemme i dag også vi, fortsatt ikke helt i form – så da er det godt å kose oss på sofaen med NRKsuper på tven!

Når både jeg og ungene er syke, da er det slitsomt å være alene. Mamma har vært innom å sett til oss litt da, og det er fint. Og pappaen til Em endret sin flyreise hjem fra Oslo, fra fredag til onsdag. Så han kom hjem i går, og skal hente Em på skolen i dag og være sammen med henne. Er kjempeglad for at han stiller opp for oss, og som han sier – hadde ikke Mo vært så redd for han, skulle han ha passet på han også. Men Mo er ikke helt trygg på Vilhelm, og har vel egentlig aldri vært det.

Men nå har vi fått kjent på travelskoleogbarnehagehverdag og slitsomsykehverdag, og begge deler har vel egentlig gått veldig greit. Men må si jeg foretrekker travelskoleogbarnehagehverdag, og håper det er LEEEEENGE til vi får møte slitsomsykehverdag igjen!

 

I mangel på mer beskrivende bilder av huset eller sykdomshverdagen, så slenger jeg med et av Mo fra forrige helg da vi var på Statland en tur. Pynta seg med perlesmykke og sitter å ser på Mac’en min. Søting!!!

Etterlengta fridag!

3 skoledager denne uken. Fagdag om aktivitetsdosetten på tirsdag, klassenstime – 2 timer kroppstemperatur – gruppearbeid på onsdag, forflytning av pasient i øvingsavdeling på torsdag. Fri på mandag, fri på fredag. Likevel er jeg mer sliten denne uka, enn jeg har vært på lenge – og denne fri-fredagen var etterlengta! Jeg har ikke tenkt å lese et ord anatomi eller annet i dag. Jeg sitter med pleddet i godstolen og ser serier på macen! Bare koser meg! Og om ikke lenge skal jeg og Mo dra i Oasen med Marianne, Richard og Nikolai.

Tror det er mange grunner til at jeg er sliten.

  • En merkedag nærmer seg, en merkedag jeg gruer meg til hvert år – og har gruet meg til hvert år i 10 år.
  • Det er mørkt og kaldt ute, og tyngre å stå opp om morgenen.
  • Ungene har vanskelig for å legge seg å sove om kvelden, og spesielt Mo kan være slitsom om kveldene nå.
  • Det er mye å holde orden på i huset, rydding, vasking, matlaging, klesvask +++ Og Em som er størst, er ikke akkurat så veldig behjelpelig.
  • Jeg er superstressa for anatomi-eksamen 14. desember, og forsøker å lese på det midt i alt. Og i tillegg skal jeg forberede meg til hver nye forelesning i andre temaer.
  • Basisgruppa mi har fortsatt 3 arbeidskrav som skal skrives og leveres inn – med frist 7. november, 7. desember og 20. desember.
  • Jeg har vært veldig forkjøla og i dårlig form en stund nå.

 

Angående Mo og soving. Jeg kjemper med han i opptil 2 -2,5 time før han sovner. Han som ALLTID har vært så flink å legge seg, jeg har kunnet gå inn å legge han i senga kl. 19:00 og han har vært stille med en gang, sovnet etter kort kort tid – og jeg har kunnet gjøre annet på kveldene. Slik er det ikke lengre. Tror det er mye fordi vi er i en periode hvor det er vanskelig å finne ut hvor mye søvn han trenger i løpet av dagen, og når på dagen det er lurest å la han sove. Den vanlige sove-rutinen i BHG har vært 12-14 ca. Men jeg begynte å lure på om det var for mye, og for sent. Så ba de kutte ned på lengden. Så kom han plutselig til et punkt hvor han bare nekta å sove i BHG, og da var han forsåvidt enklere å legge til kvelden – og vi bestemte oss for å prøve det. Men denne uka har han sovnet omtrent hvor han sto i BHG – så de mente at han trenger å sove en dupp. Så nå er vi over på prosjekt sove tidligere og kortere. Men slitsomt, det er det – så jeg håper han snart finner rytmen sin og at det fungerer greit med soving både i BHG og hjemme.

Men nå får jeg snart besøk her, av søstra mi, svoger og tantehjeret Nikolai – så må få ordna klart litt her og pakke til bading.

Ha en god helg alle lesere! Her skal familien feire at tantehjertet Filip  ble 2 år på tirsdag og at Em blir 9 år om 2 uker!

Tittei, her er jeg!

Himmel altså, det er en hel måned siden jeg sist blogget! Men jeg har gode unnskyldninger da, for det er veldig travle dager og jeg blir veldig sliten. Det er jo en helt ny hverdag for oss. Det er mye lesing og jobbing med pensum for meg, så kveldene går med på det.

Dagene våre ser egentlig slik ut:
Mo våkner og kommer inn til meg 06:30-07:00. Da står vi opp og ordner oss. 08:00 går vi ut døra hjemme, for Em starter skolen 08:30 og jeg starter 09:00 – så vi triller bort til skolen og barnehagen som ligger på samme sted. Derfra bruker jeg kanskje 15-20 minutter ned til skolen min (med mindre jeg tar bussen – ByBassen) – så går fra barnehagen fem på halv 9. Skoledagen min varer som regel til 15:00 – og da henter jeg ungene med det samme. De dagene jeg slutter tidligere blir jeg enten sittende på skolen å lese, eller drar hjem å leser – om sistnevnte så henter jeg ungene i 16-tiden.
Da er det egentlig bare å lage middag nesten med en gang vi har kommet oss hjem, og etter middag er det leking og kosing – så skal jo plutselig Mo legge seg da! Tiden går så fort!
Når han har lagt seg, så rydder jeg litt før jeg setter meg ned – med Macen, lekser, facebook, tv og alt..
Em legger seg til 21, og da sitter jeg å nyter stillheten og bare koser meg. Før jeg finner senga i 22:30 tiden!

På skolen går ting veldig bra. Det er spennende og interessant, og jeg føler meg veldig motivert! Vi jobber en del i gruppe, og jeg og gruppa mi fikk godkjent første arbeidskrav! Vi har også kommet i gang i øvingsavdelingen, og har stelt pasient, redd senger og hatt sårbehandling. Om to uker har vi prøveeksamen, og 14. desember har vi eksamen. Praksis blir det etter jul.

Ellers går det veldig bra med oss. Trives godt i huset, og begynner å komme i orden her. Skal få vist dere noen bilder etterhvert, men den tiden strekker ikke helt til! Også må jeg få bytta gardiner først, for det matcher ikke – og ser egentlig litt teit ut..

Men en liten sniktitt skal dere få:

 

Ungene har funnet seg til rette i barnehage, skole og SFO – og det er så godt å vite. Mo hadde litt startproblemer, om jeg kan kalle det for det. Han brukte ganske lang tid på tilvenningen, han gråt mye når jeg gikk og gråt når jeg kom også – fordi da kunne jeg ikke komme fort nok. Men nå trives han kjempegodt i barnehagen, og det er godt! Em fant seg til rette veldig tidlig, og fikk mange venner – men er litt småbekymra likevel, for her om dagen når jeg spurte hvem hun hadde lekt med, så svarte hun «trivselslederene» – som er 7.ende klassinger, og har en rolle for å få alle til å trives og slik. Er vel litt for å hindre at noen sitter alene og blir utenfor – etter som jeg har forstått. Er bare så redd de i klassen ikke vil leke med henne.. :/ Men bekymrer meg vel uten grunn, tenker jeg. Hun sier jo at hun har fått mange venner, og at hun trives.

Jeg håper jeg får tid å blogge litt ordentlig snart igjen. Men er ikke så lett å rekke over alt man ønsker! Har frihelg til helga, så da skal jeg forsøke å få til et innlegg eller to – mellom lesingen! Har liksom så mye å fortelle også!

Håper alt er bra med dere alle sammen!!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Photobucket
33 år gammel sykepleier som blogger om livet som mamma til mine tre skjønne barn - Emma-Isabelle (Em), Mats-Oliver (Mo) og Kory-Evander. Em er født 17.11.03. Mo er født 16.01.11. Og Kory-Evander ble født 04.05.16. Bloggen handler i hovedsak om livet vårt, og alle de som er rundt oss. Jeg er glad i å ta bilder, så det blir delt en del bilder her inne også. Og har oppdaget en ny hobby - nemlig strikking. Bloggen er mitt sted for å dele tanker og følelser, samt å ytre meninger.

Photobucket
Lilypie First Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Daisypath Happy Birthday tickers
Daisypath Anniversary tickers
Photobucket
På 3hjerter.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Photobucket