Sykdom

Sommerferie på vakre Laukøya

Vil dele bildene fra sommerferien vår på Laukøya! Mange er også delt på Instagram fra før, så de som følger meg der har sett noen av bildene tidligere. (@frkangell)

Vi kjørte oppover fredag 5. juli, og var der da midt på dagen på lørdagen. Da var vi først innom Skjervøy å handla sammen med pappa, før vi tok fergen over til øya!

IMG_6106

Der var det stor stas for Mo å oppdage at morfar (eller «Far» som han kalte han) – hadde en traktor med gravemaskin stående i hagen!!   IMG_6103

Dette er utsikten fra soverommet. Finnes ikke deiligere på jord, enn å sovne til lyden av bølgeskvulp, måker, sauer og den friske luften!!     IMG_6150

Vi hadde brukbart vær, og gikk en del turer. Her har vi fotografert en sommerfugl!

IMG_6148

Fineste Emma-Isabelle!

IMG_6149

Ikke «Elg i solnedgang» – men to flotte barn i solskinn!

IMG_6139

IMG_6140

Liker å ta bilder av ting og tang! Her en blomst og en palle som lå ute i naturen. IMG_6147

På øya er det meningen man skal slappe av og kose seg sammen. Så da er spill en naturlig del av oppholdet. Ute er det Boccia, pilkasting osv, mens innendørs er det yatzy, kort, labyrint og andre brettspill! Mo forsto ikke helt reglene ved boccia, var mest gøy å hente alle ballene, og passe på at han hadde de blå, Em de røde, mormor de grønne og mamma de gule..

IMG_6141

Tur i fjæra er obligatorisk, og vi kan gå der fler ganger om dagen og lenge om gangen! Så mye spennende å se og finne. Her er et bilde av den gamle robåten vår og naustet!

IMG_6146

Emma-Isabelle har funnet en stein med hjerteform! IMG_6145

IMG_6142 IMG_6143

Mye spennende å ta bilde av i fjæra også! I tillegg til dette fant vi mange kråkeboller, og de fleste var hele! Mo fant også en haug med fjær, så det så ut som han hadde med seg en hel fugl når vi kom tilbake.

IMG_6227

Her er vi på den faste plassen i fjæra, hvor det er standar å ta bilde. Her har mamma og pappa tatt bilder av oss de sommerene vi var nordafor da vi var små, og jeg har tatt bilde av Em der hvert år hun har vært med, og nå også Mo de 3 årene han har vært der! Koselig med slike tradisjoner!

 

IMG_6155

Så ble Mats-Oliver febersyk! Varte heldigvis ikke så lenge! Men etter et par dager ble jeg febersyk, endte opp med at jeg lå en hel dag i senga omtrent, og hangla siden da. Ble feberfri, men så kom den snikende igjen. Var ikke i noen særlig form.

DSC_0016_2

Spennende med traktor altså!! (Og bittelitt skummelt å sitte på hjulet!)

IMG_6226

Så en kveld var jeg, ungene og morfar å fiska på brygga. Fikk kjempemasse småsei (over 10 stykker) – og det var kjempegøy for ungene! Em ville ikke gi seg en gang! Mens Mo syntes det var litt vanskelig å sveive inn. Men sveiva inn en fisk faktisk!! Em var ute kvelden etter også, men da sammen med to tyske turister. Tøffa altså! Da hadde de hjulpet henne å ta de av å kaste de ut igjen – catch and release!

 

IMG_6248 IMG_6249IMG_6251

Søndag 14. juli – dagen før hjemreise – fikk vi kjempeflott vær, så da gikk vi oss en tur etter middagen, alle sammen! Hadde med bæremeisen til Mo, i tilfelle han ble sliten – da vi ikke visste helt hvor langt vi skulle gå. Han syntes det var gøy med bæremeis, så ville lik så gjerne starte å sitte i den! Men så var det mye spennende på bakken også, så han satt ikke så lenge i den. Været var kjempefint, men det var ikke så veldig varmt likevel. Men jakken ble kasta etterhvert, for det ble jo varmt å gå.

IMG_6281

Siste kvelden var vi så heldige å få med oss midnattsola også! Vi hadde venta hele ferien på den, og siste dagen viste den seg for oss. Jeg, mamma og Em kjørte utover for å få best utsikt – og det var kjempevakkert! Da vi kom hjem drakk vi rødvin og bare koste oss.

IMG_6273

Etter en stund begynte det å småregne litt , og det ble magisk ute!

IMG_6279

Og regnbuen kom fram på Arnøya! Her var vel klokka rundt 02-03 på natten. Helt fantastisk!

Det som ikke var like fantastisk, var at jeg og mamma prøvde å tømme siste rest i 3litringen med vin. Vi måtte la en liten skvett ligge igjen, fordi vi begynte å bli småfulle og det var blitt seint. Vi skulle jo trossalt starte på hjemreisen dagen etter.

En hjemreise som ble slitsomt, når man hadde sovet lite natten før og hadde vært på rødvins»fylla»…  Men det gikk da greit!

IMG_6282

Og selvfølgelig var det SÅÅÅÅ fint vær dagen vi reiste hjem, og det var rett og slett trist å reise fra øya i det fine været!
Og til sist, litt værrapport – det er jo så inne i disse dager! Instaweather! xD

IMG_6074 IMG_6077 IMG_6079 IMG_6097 IMG_6129 IMG_6165 IMG_6214 IMG_6239

Jeg mistet han ikke!

(fortsette fra innleggene før her DEL 1 og DEL 2.)

De blå lysene gjør at alle andre viker for oss, det går fort – veldig fort. Og det er glatt. Til vanlig hadde jeg nok vært redd, jeg er en pyse på vinterføre! Men aldri har jeg følt meg mer trygg i bil. «Ta det rolig, vi skal komme fram alle fire», sa han – og jeg tar det overraskende rolig. Det er så tydelig at de virkelig kan jobben sin.

Han sover hele veien, og jeg må stadig sjekke om han egentlig lever. Uroen er i meg enda, selv om vi er i trygge hender. Men to hendelser på 2 timer er vel ikke vanlig, og det er vel en grunn til at vi blir sendt med blålys videre. Jeg er fortsatt redd for å miste han.

Det føles godt å komme frem, samtidig som jeg er usikker på hva som møter oss. Han er våken nå, og de vil undersøke han – men han klamrer seg til meg. Han liker ikke alt som skjer, og han er sliten og trett. Han har vært gjennom helvette, og det tar på for en liten kropp. Han vil bare hvile i de trygge armene til mammaen sin. Men han må vente. Det er ikke mye de kan gjøre enda, så vi får rom og må vente. Froskerommet blir vårt.

Til min store overraskelse kvikner han til, og vi begynner å utforske plassen vi er kommet på. Vi finner leker, og han er plutselig seg selv igjen. Så glad og leken. Og mammaen må smile. Men jeg tar ikke øynene fra han, det tørr jeg ikke, og jeg tenker på at det kommer til å bli lenge til jeg tørr å slippe han ut av syne…

Plutselig stopper han opp. Setter fra seg leken. Han ser så utrolig sliten ut, som om alle kreftene bare ble sugd ut av han. «Er du sliten lillevenn? Skal vi gå til rommet» spør jeg, og i det jeg skal løfte han opp, nesten segner han sammen. «Åh, ble du plutselig så sliten?» sier jeg – så blir han tung i armene mine, jeg trenger ikke se på han for å forstå hva som skjer. Jeg løper bortover gulvet, mot korridoren. Det ser nesten ut som de står å venter på oss, som om de visste det de også. Jeg trenger ikke si noe, før de kommer mot oss. De er veldig rolige, og sier jeg må gå inn på rommet å legge han i senga, jeg er grepet av panikk – men det at de er så rolige gjør meg også roligere. Dessuten – og det er nesten rart å si det – har jeg nok blitt litt vant med dette nå… Men det betyr ikke at jeg ikke er redd. Tårene triller, men jeg er rolig. Han får medisin, og etter en stund sover han igjen. Den dype søvnen av utmattelse og medisiner. Jeg vet det er normalt nå. Jeg står å stryker på han, bare for å vise han at jeg er der.

Så skjer det ting rundt oss. De er mange der, de er engstelige. 3 ganger på 6 timer. Han har ingen feber, har ikke hatt det på hele dagen. De påskynder blodprøver, og ikke lenge etter kommer de for å stikke. Han er våken nå, han merker uroen rundt seg. Han sitter i fanget mitt, og tre andre står over han. En skal stikke, de to andre hjelper meg med å holde han. Han sloss som om det står om livet, og øynene mine renner over, mammahjertet gråter. Prøvene må tas, jeg må være sterk og hjelpe med å holde han. «Snart er det over lille venn, snart er det over!» – jeg tror ikke trøsten min hjelper, han er sint, roper og skriker, sparker, slår, vrir seg. Men de får til slutt stukket, og tatt de prøvene de må. De mangler bare CRP, så de må stikke i fingeret også. Men det er fort gjort, og snart er det over.

De snakker om en annen prøve, spinal-ett-eller-annet, jeg får ikke med meg hva de kaller det. (De skal spinalpunktere, ta prøve fra ryggmargen). «For å utelukke…» sier legen. Jeg tørr ikke spørre hva de skal utelukke, jeg er redd for svaret. Alle mulige farlige sykdommer farer gjennom hodet mitt, jeg vil ikke vite! Men det er en risiko når han er så krigersk, så han får medisin – som skal gjøre han rolig. Det er en mild form for narkose.

Han skal liksom sovne, men den slår ut feil – han blir mer urolig, faller ikke til ro. Nye vurderinger tas, og vi skal avvente prøven. «Han er så våken mellom krampene» sier legen, og det er et godt tegn. Men skjer det en gang til, så blir det en annen form for narkose, for da MÅ spinalprøven tas!

(I ettertid har jeg forstått det er hovedsaklig hjernehinnebetennelse de ville utelukke).

Tilbake på rommet blir han koblet opp til antibiotika. Og med veneflon på foten, bør han helst være mest mulig i ro. Men har har så mye uro i kroppen sin. Medisinen har gjort dette med han, og det er vanskelig å holde han rolig. I fler timer holder vi rommet, og han kjemper i mot. Vil ikke hvile, vil ikke noe. Jeg er sliten og engstelig, skulle ønske vi kunne få sove litt begge to.

Det blir ganske seint før han endelig sovner.

Jeg teller timene. Fra første til andre gikk det 2 timer, fra andre til tredje gikk det 4 timer – når kommer neste? Jeg drar sengen hans helt inntil min, legger meg å ser på han – jeg er så trøtt og sliten, men tørr jeg sove? Noen ganger lager han noen lyder, det stikker i meg – men det skjer ingenting, han sover videre. Helt vanlig. Sekundene, minuttene og timene går. De sier jeg bare må sove, jeg trenger hvile sier de. Jeg trenger krefter for morgendagen, uansett hva som skjer da. Jeg dupper litt, men det er ikke mye søvn i løpet av natten.

Han sover lenge dagen etter, og når han våkner er han i mye bedre form. Det blir en rolig dag for oss, ingenting som skjer. Annet enn at han er i bedre form, og vi utforsker avdelingen. Han er av antibiotikaen intravenøst, og får nå bare dose via sprøyte et par ganger i døgnet – så vi kan bevege oss ganske fritt.

Dagen etter er CRP sunket bra. Vi får resept på antibiotika og stesolid, og vi får hjem. Det er nyttårsaften, og vi får hjem! Kunne ikke vært mer glad! Men samtidig så utrolig engstelig: Klarer vi dette? Hva om noe skjer?

Men ingenting skjer. Formen blir bedre og bedre. Han blir mer og mer seg selv. Og etterhvert kan jeg la meg selv hvile. Henvisning til EEG, som viste normale verdier. Nå er alt vi kan gjøre å observere han, ser vi noe unormalt? Jeg merker ingenting unormalt med han, han er en livlig gutt på 2 år. Jeg er vel blitt litt mer hønemor. «Joda, han kjennes litt varm ut?!», «Har du vondt noe sted, vennen??» – måler tempen unødig mye, men da er det kjekt med thermoflash, så det ikke er til plag for han.

Han må ikke komme for langt bort fra meg. Barnehagen er greit, de vet om hendelsene. De vet hva de skal gjøre om noe skjer, de vet de skal ringe meg om han er i dårlig form. Vi må ta en del forhåndsregler, være mer obs ved forkjølelse og feber. Han er også trygg hos mormor, der har vi stesolid liggende i kjøleskapet. De er fullstendig oppdatert på alt sammen, de vet hva de skal gjøre.

Jeg mistet han ikke, og jeg kommer ikke til å miste han. Men der og da, var jeg helt overbevist om at mitt største mareritt var i ferd med å skje. Det var det aller verste jeg har vært med på, og jeg er så evig takknemlig for alle de flinke og gode menneskene vi møtte – som tok vare på både han og meg. Jeg er takknemlig for at jeg ikke mistet han – lillehjertet mitt ♡

Nå mister jeg han vel?!

(fortsettelse fra forrige innlegg … )

…inn kom de. To menn i uniform, og aldri har jeg følt meg mer trygg. Nå skulle alt bli bra!Jeg får holde ham hele veien, tett i armene mine. Kjenne pusten hans, føle pulsen hans. Han lever. Jeg mistet han ikke likevel. Og nå skal alt bli bra.

Han unge passer på oss, og tar de prøver han må. Jeg får all den informasjon jeg trenger, for å føle meg trygg. Og jeg føler meg trygg, de tar vare på oss. Og snart får vi mer hjelp. Men tiden går tregt, turen er lang. Han sover hele veien, og jeg må stadig vekk sjekke om han puster. Det gjør han.

Så er vi fremme. Og blir godt tatt i mot. Nå er han våken, begynner å bli seg selv igjen. Liker ikke å bli stukket, eller sett på i halsen og ørene.

Kort tid etter sitter vi å venter på skyss hjem, med resept i hånden mot kraftig ørebetennelse og halsbetennelse. Han er som vanlig, leker med en bil. Feberkramper/infeksjonskramper var diagnosen vi fikk, helt ufarlig. Hvem skulle tro at noe så ufarlig, skulle være så skremmende?

Så stikker det i mammahjertet nok en gang. Jeg tror jeg kjenner det på meg, før jeg ser det. Noe er galt. Han ligger på stolen, helt borte. Jeg river han med meg, og roper alt jeg kan «HJELP!! HJELP MEG!!» Og de strømmer til og tar over. Jeg går å plukker med meg sakene våre, og finner mobiltelefonen min liggende midt på gulvet. Den betydde ingenting da, men jeg er glad den ikke ble knust – og blir sint på meg selv for at jeg i det hele tatt kunne tenke dette. En knust telefon hadde ikke hatt noe å si, så lenge jeg ikke mister han!

De tar han med seg, løper inn på et annet rom og legger han i en seng, og plutselig er de mange der. Jeg blir stående i et hjørne og observere. Nå mister jeg han vel?! Så ser de meg, ber meg komme fram. Han sover igjen nå, helt borte – vi får ikke kontakt. Men de sier det er vanlig, han er utslitt og medisinert. Tårene bare triller, jeg er så redd, så utrolig redd.

Han ligger der, og da er det ikke noe de kan gjøre med han – bare følge med. Nå er det plutselig meg de konsentrer seg om. De ser meg, hvor redd jeg er. De beroliger, trøster, forklarer. Jeg føler meg sett, jeg føler meg ivaretatt, jeg føler meg trygg. De er så rolige, så trygge – og da kjenner jeg at jeg blir roligere jeg og. Det er ingenting i øynene deres, som tyder på at han skal bli borte fra meg. Alt ved dem sier meg at dette går bra.

Det skjer mye rundt oss. Telefoner, mennesker, avgjørelser. Vi skal kjøre bil igjen. Men først forberedelse. Veneflon. Han våkner, protesterer. De bruker makt, holder han fast. Mammahjertet gråter, men det er til det beste – jeg vet det. Maktbruk igjen, han må spennes fast i båren, han protesterer. Jeg er der, trøster, stryker og beroliger. Vi forlater dem med en haug lykkeønskninger og smil, og jeg takker så mye – jeg er så takknemlig!

Det blir en lang tur igjen, selv om farten er stor. Vi er en akutt-tur, alle viker for oss. Det er han som er viktig nå, han må frem, og andre må bare finne seg i det. Han sover hele veien, er helt borte – og jeg må sjekke om han fortsatt er her, palperer pulsen på arteria radialis. Det er ikke vanskelig å finne den, den er sterk – og jeg tenker at den slår litt ekstra for meg.

NÅ skal det iallefall gå bra, denne gangen går det bra. Nå kunne det vel ikke skje noe mer?

…Eller???

Da jeg mistet han, første gangen.

(Hendelsen vår nyttårshelga, skrevet på en litt annen måte… Redselen er der fortsatt når jeg tenker på det, så må skrive om det og få det ut av systemet!)

Jeg forsto med en gang at noe var galt. Jeg kunne høre det på stemmen hennes… En skjelvende redsel; «mamma!» Urolighetene på andre siden av veggen bekreftet mistanken min, noe var hendt! Jeg kastet på meg noen klær, kom meg raskt ut av rommet – selv om jeg fryktet hva som ville møte meg. Da så jeg ham, i armene hans – og jeg visste at nå mister jeg han. Jeg har ingen kontroll over meg selv lenger, jeg går rundt meg selv – roper og skriker, tårene strømmer i elver nedover kinnene mine. «Ta han med ut!» Roper jeg, men han vil ikke høre. Han bare siger ned på gulvet, med ham i armene sine. «Hva skal vi gjøre? Hva skal vi gjøre?» Skriker hun andre. «Ring!! Du må ringe» svarer jeg. Men hun klarer ikke tenke klart, hvor skal hun ringe? Panikken river i meg, men forstår at jeg må ta ansvar. «Ambulanse » svarer jeg henne. Han ligger der fortsatt i armene hans, og jeg tørr nesten ikke se på han. Vil ikke at det siste jeg ser av han er dette. Han sier det går bra, men jeg tror han ikke. Jeg ser jo at det ikke går bra!

Jeg hører henne i telefonen, med oppskakket stemme forteller hun alt, det hun glemmer spytter jeg i. Vi må komme sier dem, kjøre inn til byen. Nå er han bare rolig, helt rolig. Jeg snakker til han, «Hører du meg? Det er mamma!» Men han svarer ikke. Rører ikke på seg. Jeg tror ikke han puster en gang.

Jeg ber henne ringe igjen, vi må ha bil NÅ!

Han sover tungt i armene hans, og tiden står helt stille! Kommer de ikke snart? Jeg haster rundt sammen med henne, må ordne meg klar – mens hun pakker bag.

Så er hun lille der, henne jeg hadde glemt. Så redd og liten. Jeg forsøker å trøste henne… Hun ser nok hvor redd jeg er, og plutselig er hun som den voksne – den som trøster. Det er roligere nå, og når bilen kommer begynner han å våkne. Men de tar oss med, og vi er endelig i trygge hender. Nå skal alt bli bra!

…trodde jeg!

Slik gikk det på EEG-undersøkelsen!

Nå er det en stund siden vi var på EEG, og mange har lurt på hvordan det gikk der. Jeg har lovet en oppdatering, men pga at det har vært veldig travelt i det siste, så har jeg ikke hatt tid. Har nemlig begynt i praksis, og blir veldig sliten og føler jeg har nok å henge fingrene i.

Hvorfor EEG? Fordi Mats-Oliver hadde kramper i jula (Les mer). Og for å utelukke epilepsi, fikk vi henvisning til EEG.

Vi hadde fått time 18. januar, og var veldig spente. En slik undersøkelse krever jo at Mo er flink og rolig. Og med friskt i minne hvor krigersk han var da de på barneavdelingen skulle ta blodprøver, var jeg utrolig spent og nesten litt nervøs.

Vi ble tatt i mot av ei trivelig dame, som hadde et godt lag med barn. Hun fikk fort tillit hos Mats-Oliver. Når hun ville sette på den hetten, så ville ikke Mo være med på det. Så hun la den på sitt eget hode først, og da pekte Mo på mitt hodet – så jeg måtte også ha den på. Og når det da var hans tur etterpå, så gikk det kjempegreit.

Når den var kommet på, måtte vi fram med mobilen for å vise han hvordan han så ut – og tok da også noen bilder av han. Tror han syntes det var litt rart.
IMG_4823

 

Når alle de blå var festet i hetten, flyttet vi han over i ei seng, og sykepleieren begynte å koble til. Han hadde fått låne en traktor og kosa seg med den. Så det gikk veldig greit å koble til ledningene også.

Ettersom jeg hadde fortalt at jeg selv gikk sykepleien, forklarte hun veldig grundig alt som ble gjort – og mer til. Og det var veldig kjekt.

Når ledningene var festet, skulle han helst sitte i 20 minutter – men vi skulle ta til takke med det vi fikk til. Til små barn, bruker de ofte ikke den hyperventilere-øvelsen, så den sto vi over. Men den lys-øvelsen prøvde vi, så på skjermen at de «bølgene» endret seg – men jeg kan jo ikke avlese slik, så aner ikke om det betydde noe.

IMG_4829

 

Undersøkelsen gikk over all forventning, og Mo satt rolig i 20 minutter! Og han fikk så masse skryt! For sykepleieren sa at det var utrolig sjeldent å se unger sitte så rolig på slike undersøkelser. Og jeg er helt overraska, så aktiv som han er til vanlig.

Det gikk også veldig greit å dusje håret hans etterpå. Og han fikk derfor TO premier av sykepleieren. Flinke gode Moliven min!

Når jeg la ut bilde på facebook, fikk jeg kommentarer om at det så drastisk ut, og at det ikke var noe koselig bilde å se osv. Og det er jo ikke akkurat noe koselig, men det var ikke vondt eller noe for han. Kanskje bare litt ubehagelig. Men virket ikke som han syntes det var så veldig ubehagelig heller. Så det ser kanskje drastisk ut, men det er ikke det. Og det er jo viktig å finne ut om de anfallene hans var pga epilepsi.

Vi har fått time til barnelegen 20. februar, så det er en stund å vente. Men Mo er i god form, så det går jo bra med oss. Jeg er kanskje litt engstelig noen ganger, men prøver å slappe av og tenke på at det går bra med han. Og skulle han ha et anfall igjen, så har vi stesolid. Og jeg vet at et anfall ikke tar livet av han eller noe.

Spør gjerne om det er noe dere lurer på.

Time til EEG!

Da har vi fått time til EEG. Det gikk mye fortere enn jeg hadde trodd, og det er jo kjempebra! Fikk time fredag 18. januar – og det passer egentlig utmerket, for jeg har studiedag den dagen.

 

IMG_4774
Kjenner jeg er veldig spent på dette. Når vi var på sykehuset i romjula, var ikke Mats-Oliver så veldig samarbeidsvillig. Det måtte 3 sykepleiere + meg til å holde han når de skulle ta blodprøver. De sa at han ble litt ekstra urolig av medisinen da, i tillegg til at han var sliten og redd stakkar. Så håper at det går bedre når vi skal på EEG, da er det sikkert roligere forhold og Mo er mer våken og klar.

Ååh, som jeg håper at undersøkelsen ikke viser noen ting! Jeg tror at den ikke viser noe, men jeg er ikke helt sikker da – for som legene på barneavdelinga sa, så syntes de det var litt merkelig at han skulle få kramper så mange ganger i løpet av så kort tid. Men vi får se, greit å ha det sjekket opp iallefall.

  • Er det noen som har erfaring med EEG på så små barn?

Jeg selv var på EEG når jeg var lita, men jeg var en del år eldre enn Mo er nå da. Dette var fordi jeg datt å slo meg en gang, etter å ha hoppa over en stol (faktisk!!). Jeg besvimte, og fikk noen kramper etterpå. Var innlagt et døgn på sykehuset, for observasjon – og var også på EEG. Jeg husker ikke så mye av dette selv, og EEG’en har jeg helt glemt. Husker deler av hendelsen, og husker når vi kom inn til sykehuset og at jeg var på røntgen.

Ønsk oss lykke til! ♡

 

Min tur..

Det var ikke til å unngå nei… Nå har jeg også blitt syk. Jeg er tett, hoster, nyser, kløe i hals og ører! Jeg har vondt i brystet av hostingen! Og jeg får ikke sove!

I dag sovna jeg (!!!!) i forelesninga, fordi jeg var så trett og sliten etter ei urolig natt med mye hoste, i går natt. Og det er full dag i morgen og, så det blir tungt.

La meg bare få bittelitt fri fra hostingen, då jeg får sovna!! Ikke for mye å be om det, vel?

20130108-014159.jpg

Stigende form!

Mats-Oliver har kommet seg veldig etter sist helg. Han har vært kjempeflink til å ta medisinen sin, og jeg er så stolt av han! Det har vært tydelig at han ikke har vært helt i form også denne uka, må hvile noen ganger og har hatt litt dårlig matlyst. Men det begynner å komme seg nå, og det er så godt. Han er i godt humør om dagen, han har begynt å spise bedre igjen. Han tuller rundt, og er den gode gamle Mo igjen! Sprer latter og glede i heimen!!

I dag har vi tatt siste dose med antibiotika, så håper at ha er helt frisk nå – og holder seg frisk. Så er det bare å sitte å vente på innkalling til EEG. Det blir spennende. Jeg håper og tror at den ikke kommer til å vise noe, men man vet jo egentlig aldri. Er greit å få det sjekket iallefall.

Men da vet dere iallefall at han har det bra nå! Og jeg slenger med et bilde av moroklumpen min, som har funnet seg ny «ua» – som er lua. Det er en av boxershortsene han fikk i julegave, og han er fast bestemt på at det er ei lue! Søtingen min!!

 

IMG_4748

Det verste jeg har opplevd!

(Obs: Langt innlegg)

4. juledag skulle jeg på juleball. Det tradisjonelle juleballet i bygda. Jeg gleda meg veldig, fordi jeg i fjor var nyoperert når juleballet var, og dermed dro hjem like etter maten. Men Mats-Oliver hadde hatt høy feber kvelden før, samt hele fredagen – så jeg var litt i tvil. Men mamma ba meg dra, og sa jeg måtte kose meg. Jeg hadde jo tross alt fortjent det, er ikke så ofte jeg er ute og har det gøy med venner. Så jeg dro, og det var kjempegøy!

Men utpå kvelden så jeg at jeg hadde fått melding fra de hjemme, om at Mo hadde kasta opp. Når jeg ringte dem, tok de ikke tlf – fordi de alt hadde rukket å legge seg. Men tok det ganske med ro, for regna med de hadde prøvd mer for å få tak i meg om det var nødvendig.

Em og Mo var innom hos meg en tur på morgenkvisten, hvor Em fortalte at Mo hadde kasta opp mer til morgenen – men han virka i god form. Så jeg sov videre. Rundt 10:30 tiden kom Em inn til meg, og sa at «Mo bare ligger sånn» – og viste meg hvordan han lå. Og jeg skjønte straks at det var noe galt, spesielt når jeg hørte mamma ropte noe om «legg han i stabilt sideleie». Så jeg hev på meg noe klær, og kom meg fort ut i stua. Der kom pappa med Mo i armene, og han var helt stiv og med ryggen spent i bue. Hodet hang og øynene var helt rulla oppover. Det kom rare lyder fra han, og jeg ble med en gang grepet av panikk. Men tenkte med en gang på feberkramper, og vet at barn da skal avkjøles – så jeg ropte at pappa måtte ta han med ut, men han valgte i stedet å sette seg ned på gulvet med han. Mens mamma sto å sa «hva skal vi gjøre?» – så jeg ropte til henne at hun måtte ringe! Hvor hun da spør «Hvor skal jeg ringe?», og jeg svarer ambulanse vel! Mamma måtte inn på kontoret og ringe fra hustelefonen, fordi hun i panikken ikke kom på hvordan man brukte mobiltelefonen.
Selv sto jeg å gråt ukontrollert, og var så utrolig redd – og ba pappa om å ta han med ut. Mens han satt rolig på gulvet, og sa at det kom til å gå bra. Hvor jeg svarte «Nei, det går ikke bra!».

På kontoret fikk mamma kontakt med AMK, og mens hun snakket med dem roet anfallet til Mo seg. Og pappa sa rolig at han nå pustet normalt, og at det gikk bra. Og jeg sa at det ikke gikk bra, og at han ikke pustet normalt. For meg var det der langt i fra normalt. Han var helt borte og sløv, og så ikke bra ut i det hele tatt. AMK ville ha oss inn til sjekk, og ba oss kjøre de 6 milene inn til sykehuset. Mamma sa det var greit, og de la på. Så sier pappa noe sånn «se på øynene hans nå» – og jeg går bort å forsøker å få kontakt med han. Jeg sier navnet hans, sier at «mamma er her», og klapper han på kinnene – men jeg får ingen reaksjon fra han. Han ser ikke på meg, blikket hans er helt tomt – og det ser ikke ut som han egentlig er der. Så jeg sier at vi kan ikke kjøre med han slik, og at mamma må ringe å be de sende ambulanse. Tror ingen av oss hadde vært i stand til å kjøre han heller, så grepet av panikk som vi var.

Tiden mellom dette og til ambulansen kommer, går veldig seint! Mo er helt slapp og sover i fanget til pappa, mens jeg går rundt og ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg er redd og bare gråter. Står å ser ut vinduet, og venter på ambulansen. Av og til ser jeg til Em, og snakker litt med henne. Hvor redd hun må ha vært stakkars. Hun er tapper, og sitter å ser på en Røde Kors App på iPaden sin. Hun har siden jeg kom opp, sittet i stresslessen til mormor og holdt på med iPaden – ikke sett så mye på alt som foregikk. Kanskje skjermet seg selv litt, kanskje for å ikke gå i veien – vanskelig å si. Mens mamma begynte å pakke ned noen saker til oss, i tilfelle det tok litt på sykehuset.

Like før ambulansen kommer tar jeg over Mo, og det virker som han holder på å våkne litt. Når ambulansefolkene kommer inn, sitter jeg med Mo i fanget i gangen – og han er halvveis våken. Han er slapp, sløv og ikke helt seg selv. Vi forsøker som best mulig å forklare episoden til dem, før jeg får på meg noen sko og bærer Mo ut til ambulansen.

I ambulansen fikk Mo ligge å sove i fanget mitt, mens en som var ambulanselærling målte puls, oksygennivå i blodet, temperatur og blodsukker underveis til sykehuset. Han spurte også om diverse ting, og jeg tror jeg klarte å svare greit.  Men personnummeret hans hadde jeg helt bakvendt.. Tallene var rett, men i feil rekkefølge. Men det er jo en filleting da. Pulsen hans var  fin, oksygennivået lå på 95-100%, temperaturen helt normal og blodsukkeret var på 5,7. Så akkurat det kunne ikke vært bedre. Mo sov omtrent hele veien inn til sykehuset, helt utmatta han stakkar.

Kom inn på mottakelsen, og ble tatt i mot av en helsesekretær, som tok oss med inn på et kontor. Der ble det målt CRP, og Mo fikk en premie for at han hadde vært så flink. Så fikk vi inn til legen, hvor hun sjekket ører og hals, samt lyttet på han. Hun mente han hadde en infeksjon i kroppen, med ørebetennelse og halsbetennelse – og at dette hadde forårsaket krampene. Infeksjon kan lage kramper, selv om det ikke er feber tilstede.  Vi fikk resept på antibiotika, og tips om å bruke paracet og ibux, samt hostesaft.

Gikk ut i venterommet og satte oss – klokka er nå omtrent 13:00, og jeg begynte å ringe til Line for å høre om vi kunne bli henta av dem, og være der til mamma eller pappa kunne komme fra Statland. Hun skulle høre med Kris Even, som alt var ute å kjørte. Mo hadde samtidig funnet en gåbil som han lekte med. Men plutselig ligger han over stolen ved siden av meg, så jeg tar han opp og ser da at han har kramper igjen. Jeg løfter han opp og begynner å rope etter hjelp, samtidig som jeg løper mot legekontoret igjen. Helsesekretæren kommer fort til, og legen er heldigvis ledig – så vi får komme rett inn. Hun tar over og legger Mo på benken, og jeg går tilbake i venterommet for å hente sakene våre. Der finner jeg mobilen min liggende midt på gulvet. Når jeg kommer inn på legekontoret igjen, sier legen at vi må gå inn på et annet rom. Da kommer vi inn på et undersøkelsesrom på akuttmottaket – hvor fler sykepleiere kommer til. De gir han stesolid, og han får oksygenmaske. Selv føler jeg at jeg står i et hjørne bare. Jeg var veldig redd! Og jeg klarer ikke helt å huske alt som skjer inne på dette rommet. Men de får iallefall stoppet anfallet til Mo, og han er igjen fullstendig utslitt og blir liggende helt rolig.

Ei jeg gikk i klassen med på barne- og ungdomsskolen kommer innom, hun jobber der. Og jeg husker at jeg syntes det var utrolig godt å se et kjent fjes, som var så rolig og trygg på at alt gikk bra. Hun var innom oss et par-tre ganger tror jeg, korte turer bare – ettersom hun var på jobb, men det betydde veldig mye for meg.
Samtidig følte jeg også at omtrent samtlige av de andre i rommet også så meg som mor, og spurte hvordan jeg hadde det. De var også veldig flinke til å forklare hva som skjedde og hva de gjorde. Jeg vet at det like etter anfallet ble ringt til barnelegen på Barneavdelinga på Levanger, og etter det fikk jeg vite at de ville ha oss dit – så det ble tilkalt ambulanse. De bestemmer seg også for å sette veneflon, i tilfelle det skulle skje noe i ambulansen underveis til Levanger. Ambulansemennene kommer inn og hilser, og sier de skal gå å gjøre klar ambulansen, mens vi venter på anestesilege som skal sette veneflon. Mo har fått emla-krem på begge armene, og jeg for første gang tar et bilde av godgutten min.

Veneflon blir satt i høyre fot, og Mo protesterer en del – han har det ikke godt stakkar. Men samtidig er han sløv av stesoliden og sliten etter anfallet. En stund etter at veneflonen er satt, kommer ambulansemennene tilbake, og Mo blir lagt på ei båre. Han protesterer når de vil ha på han selene, så jeg hjelper til med å roe han, og tilslutt får vi det gjort. Vi tar farvel med de på sykehuset, og kommer oss ut i ambulansen. Jeg får sitte bak med Mo, og får informasjon om at det er snakk om en akutt-tur, så det blir blålys og litt høy fart. Jeg føler jeg får god informasjon, og han som ikke er sjåfør forklarer meg godt om hva det vil si å kjøre akutt-tur, og at det kan være lyder i ambulansen og slik pga utstyret som er der, og han sier at jeg ikke må være redd, for vi skal fram alle fire. Han sier også at han setter seg fram, om det er greit for meg, og at han kommer til å se bak til oss av og til, og at jeg bare må si i fra om det er noe. Han skal også skrive journal.

Mo sover hele veien fra Namsos til Levanger, og turen går veldig greit. Jeg føler meg veldig trygg hele veien, og er trygg på at de kan jobben sin og ikke utsetter oss for noen fare.
Like før vi kjører inn til sykehuset på Levanger begynner Mo å våkne litt, men er fortsatt veldig sløv og slapp.


Kommer inn på akuttmottaket, og blir kjørt rett opp til Barneavdelinga. Det utveksles litt informasjon mellom ambulansemennene og de på barneavdelinga, før de tar farvel med meg og Mo og drar igjen. Jeg har nå fått Mo over i fanget mitt, og han er litt urolig, samtidig som han er veldig sløv. Barnelegen kommer inn, og undersøker Mo og finner ut det samme som hun i Namsos: Ørebetennelse og halsbetennelse. De vil ha oss der over natten, og det blir snakket om blodprøver i 18-tiden.

Vi får tildelt rom (froskerommet), og Mo begynner etterhvert å kvikne til – så vi går oss en tur inn på fellesstua og finner noen leker, nå er klokka nesten 17:00. Mo er i ganske god form, og leker med noen biler. Han virker som seg selv, bare litt medtatt. Plutselig legger han fra seg bilene, og segner litt sammen – ser veldig sliten ut. Så jeg løfter han opp, og sier til han «ble du sliten, skal vi gå på rommet å hvile» – og akkurat da begynner krampene igjen. Så jeg småløper bortover mot rommet, og ser legen og noen sykepleiere i gangen og roper til dem. De kommer meg i møte, og spør om jeg kan bære han inn på rommet. De virker så rolige, mens jeg har litt panikk. Men bærer han inn på rommet og legger han i senga mi. De setter stesolid, og krampene gir seg etterhvert. Han blir lagt over i egen seng, og er igjen fullstendig utslått. Jeg spør dem hvorfor dette skjer igjen, og de mener det er pga infeksjonen i kroppen. At det ikke er uvanlig at småbarn får kramper av feber og/eller infeksjon. Det blir beordret blodprøvetaking så fort som mulig, slik at man kan starte på antibiotika snarest. Når de fra labben kommer, får jeg sitte i stolen på rommet – med Mo i fanget. Han er nå våken og urolig, og for å få tatt blodprøvene er vi fire stykker som holder han – og likevel er det vanskelig. De må stikke fler ganger for å få nok blod, og likevel får de ikke nok. Til slutt stikker de i fingret, og bare håper de får presset ut nok til de to siste prøvene – og det gjør de, sånn akkurat. Legen kommer inn, og det blir snakk om å spinalpunkere for å sjekke spinalvæsken – «bare for å utelukke». Jeg tørr ikke spørre hva de vil utelukke. Legen sier også at de nok blir å måtte gi han noe beroligende, for å forsøke spinalpunksjon når han er så krigersk som han var ved blodprøvetakingen er nytteløst. Derfor blir det kontaktet anestesilege. Jeg forstår det slik at dette er en slags mild narkoselignende greie.

Vi blir tatt med inn i undersøkelsesrommet, og de gir Mo litt av dette som skal få han rolig. Men han er ganske urolig, og sier masse «nei!» – han liker seg ikke. Han blir ikke roligere, og de forsøker å gi han litt mer – men fortsatt blir han ikke rolig. Etter en vurdering, bestemmer de seg for å IKKE spinalpunktere på dette tidspunktet, ettersom Mo er veldig klar mellom anfallene. Vi har kontakt med han, og det er et godt tegn. Men om han får et fjerde anfall, så blir han lagt i en mer dypere narkose – slik at de får tatt denne prøven.

Tilbake på rommet blir Mo koblet til drypp, med antibiotika. Klokken er vel nå mellom 18-19 en gang.

 

Synes nå det er litt vanskelig å huske alt i rett rekkefølge. Men med det samme var han litt sliten etter all slossingen mot leger og sykepleiere, så han hvila litt. Men omtrent det jeg husker fra denne kvelden var at han var langt i fra rolig, og at mesteparten av kvelden gikk med å passe på så han holdt seg nogenlunde i ro, slik at han ikke skulle rive ut veneflon. Og det var utallige ganger at jeg måtte ringe på, fordi den drypp-maskina begynte å pipe. Til slutt viste sykepleieren meg hvordan jeg selv kunne slå den av og starte den på nytt, og sjekke om det var knekk på slangen. Det ble en veldig lang kveld, og jeg var utrolig sliten og lei. Klokka ble nærmere midnatt før han endelig falt til ro og sovna i senga si, da hadde de fjernet antibiotika-dryppet, og ga meg beskjed om at de skulle komme å gi han antibiotika intravenøst i 02-tiden om natta.

I løpet av ettermiddagen hadde jeg fått masse meldinger på telefon og facebook, i tillegg til noen som hadde forsøkt å ringe meg. Så jeg bestemte meg for å skrive et informasjonsinnlegg på facebook, så jeg slapp å sitte å svare en og en. Og jeg er så overveldet over responsen på dette innlegget. Det betydde mye for meg at så mange brydde seg om oss, det varmet et slitent og redd mammahjerte.

Selv hadde jeg veldig problemer med å sove. Jeg var bekymret og redd. Måtte liksom ligge å følge med på han hele tiden. Sykepleieren som var innom meg i 01-tiden hjalp meg å få senga til Mo helt inntil min, slik at det var lettere å merke om det skjedde noe.
I tillegg lå jeg og tenkte på Em, som var hjemme hos mormor og morfar, og hadde det veldig vondt. Hun tenkte så masse på oss, og ble så trist og redd når hun tenkte på oss.
Og etterhvert falt jeg i søvn. Men jeg våknet fler ganger i løpet av natta, sov veldig urolig. Når Mo våkna i 08-tiden var jeg langt fra uthvilt, men Mo virka heldigvis i bedre form.

Det blir fort tydelig at Mo er i mye bedre form, for han forsøker til og med å spise litt brødskrive. Riktignok ikke mye, men bare det at han prøver er et godt tegn. Han er også veldig rastløs, og vil helst leke mesteparten av tiden. Så vi er en del inne på fellesstua, i tillegg til at Mo løper rundt i gangene og utforsker.

Legevisitten går greit. De sier at vi må være der iallefall en natt til, fordi de må se om antibiotikaen funker. De vil også ta røntgen av lungene til Mo, fordi han hoster en del og det surkler i brystet hans.Dette blir gjort sånn midt på dagen omtrent, og Mo var veldig flink og lå helt i ro.

I og med at vi blir der til neste dag, så sender jeg melding til pappaen til Mo, og sier at han bare må komme om han ønsker det.

** i forhold til pappaen, så fikk jeg mamma til å ringe Even ganske snart etter første anfallet – for å fortelle han om hva som skjedde. Og hun fikk også i oppdrag å informere Even når vi måtte til Levanger. For meg var det viktig at noen ga han informasjon. 
Fikk melding fra han lørdagsettermiddagen, hvor han spurte om han skulle komme. Men da var det så mye som skjedde, og jeg hadde ikke sjanse til å svare på meldinger og telefon. Og for meg var det lettest å ringe mamma når det var noe nytt, så kunne hun informere videre til de som trengte informasjon. **

Even sier at han skal komme med en gang, og får i oppdrag å hente noen saker hjemme på Statland til oss. Ekstra skift og litt forskjellig. Mens vi venter på han, får vi servert lunch – og Mo gofler i seg tre halve pølser (skinnfrie kjøttpølser)!! Og det er utrolig godt for meg å se at han spiser igjen!

Når Even kommer, får jeg ordna meg litt, også går jeg meg en tur ned i Narvesen og en tur ut i frisk luft. Godt med litt alene tid midt i alt, samtidig som jeg gjerne vil fort opp igjen – «bare i tilfelle» … Når jeg kommer opp har vi fått servert middag, men Mo vil ikke ha noe mat. Han får tilbud om is, men skeptisk som han er til alt nå om dagen – så sier han nei. Men isen kommer likevel, og når han først får se isen – da er det greit!

Litt utpå ettermiddagen blir han sliten. Han er jo ikke helt i form enda, så da var det godt at vi hadde fått med iPaden! Blir litt sitting i senga med den, både å spille, legge puslespill og se film. Godt å ha noe å kunne roe ned med, uten at det blir for kjedelig å bare sitte i ro.

Til kvelden får Mo i seg en yoghurt, og han sovner like før 20:00. Noe som er godt for oss begge to. Jeg er ikke fullt så bekymret lenger, og føler jeg får slappet litt av nå når han sover. Samtidig blir jeg sittende å tenke en del, og plinger derfor på slik at sykepleier kommer innom oss. Da får jeg stilt en del spørsmål, og føler jeg får gode svar – iallefall i forhold til hva hun kan svare på der og da. Mitt første spørsmål var om hvor lenge vi måtte være der, om det var noen mulighet til å få hjem på nyttårsaften. Dette svarte hun at var helt avhengig av blodprøver som skulle bli tatt neste morgen. Dette fordi de måtte vite om antibiotikaen han fikk intravenøst funket, før de kunne gå over til mikstur. Hun informerer også om at det er trolig at veneflon blir fjernet, fordi den kanskje ikke funker lenger – og sier at de nesten er sjokkerte over hvor lenge den har holdt, med tanke på hvor aktiv han har vært. Men dette blir vurdert ved medisinsetting kommende natt. Hun forteller også at vi kommer til å få med oss resept på Stesolid, slik at jeg selv kan sette dette om han skulle få nye anfall i framtiden. Og resept på antibiotika, som visstnok skal være god på smak.

I forhold til røntgen, som jeg også spør om – forteller hun at så lenge de ikke har hørt noe om bildene, så hadde de nok ikke funnet noe på bildene. Så intet nytt, var godt nytt.

Hun informer også om at vi trolig blir innkalt til EEG-undersøkelse om noen uker. Slik at de kan utelukke/påvise epilepsi. De tror ikke at det er epilepsi, men de synes det er rart at han hadde 3 anfall på så kort tid – når han ikke hadde feber i det hele tatt. Så for å være på den sikre side, blir dette sjekket opp. Og spesielt også ettersom jeg har 3 stykker i min nærmeste slekt som har hatt epilepsi (farmor og to søskenbarn av meg).

Denne natta sover vi godt begge to, og vi våkner først like før 09. Tror Mo hadde ei god natt iallefall, selv har jeg sovet litt urolig – er ikke helt komfortabel med sykesenger. Blodprøvene ble tatt i 09-tiden, og Mo var KJEMPEFLINK! Vi spiste frokost, og Mo fikk medisinen 09:30 omtrent. Etter det var det bare å sitte å vente på visitten. Mo virket i god form, men samtidig sliten etter alle påkjenningene.

I 11-tiden kommer legene innom. De forteller at blodprøvene var kjempefine. CRP hadde sunket til 8 (normalt ligger den på 5-10 omtrent, så 8 er perfekt!), noe som betyr at antibiotikaen funker, og at det da ikke var noen infeksjon i hjernen eller nervesystemet (som de tenkte å utelukke ved å ta den spinalpunksjonen). Han har ingen feber i dag heller, og er i god form. Henvisning til EEG-undersøkelse blir sendt, og de sender det til Namsos, slik at vi kan få komme dit å få det gjort. Dette kan ta noen uker, så det er bare å vente.
De skulle ordne utskrivelsespapirer og resepter til oss så fort som mulig, og det var bare for meg å ringe hjem å be dem sende noen som kunne hente oss.

Apoteket stengte 12:00 denne dagen, og vi var der 20 minutter før stenge tid omtrent. Og Mo skulle absolutt bære medisinen sin selv!

Sykepleier kom inn og viste meg i forhold til Stesoliden, hvordan jeg skal gjøre det og litt annen informasjon. Får informasjon i forhold til om han skulle få nye anfall de nærmeste dagene, da var det bare å ringe rett til barneavdelinga – trengte ikke gå innom legevakta. Får han det senere, gir jeg stesolid ved anfall som varer 3 minutter eller mer, og jeg kan godt ringe legevakta – så får de vurdere om de vil ha han inn til sjekk.

Og etter denne informasjonen er det bare å pakke sammen sakene våre, og gjøre oss klar til å dra hjem. Like før 14:00 er de der for å hente oss, og vi tar farvel med sykepleierene! Endelig på tur hjem, slitne – men glade!

 

GODT Å VÆRE HJEMME

Fått vaska oss litt, pynta oss til nyttårsfeiring. Slitne, men glade.

Godt å se Em igjen

…og lillesøster!

Kosestund med Em før leggetid!

Jeg vil skryte masse av ambulansepersonellet og de på akuttmottaket! De var kjempeflinke, og det jeg merket meg mest – sånn etter at de tok seg av Mo – var at de tok seg så godt av meg også. Sørget for at jeg forsto hva som skjedde, at jeg fikk være nær Mo – og ikke ble holdt utenfor på en måte, ikke skubbet bak. De spurte meg hvordan jeg hadde det, ga meg omsorg. Og dette er erfaringer jeg tar med meg videre i utdanningen, hvor viktig det er å se pårørende, hvor viktig det er å informere dem om hva som skjer, hvorfor de gjør sånn og sånn, spørre dem hvordan de har det.

Jeg vil også takke MASSE for alle hilsninger! Jeg er helt overveldet over hvor mange som har tatt seg tid til å sende oss hilsen midt i romjula. Det varmet utrolig masse, så TUSEN TUSEN TAKK alle og en hver!

Helt på slutten her, så vil jeg gjerne si noe til «bygdatrollet» … Det er IKKE krupp han har hatt. Det har aldri vært snakk om at det ligna på krupp, eller kunne være krupp – ordet krupp ble faktisk ALDRI nevnt av hverken oss eller helsepersonellet. Så hvorfor det nå er snakk om dette på bygda, forstår ikke jeg. VIT FAKTA før dere går rundt å snakker, og vær så snill og la oss i familien informere andre i familien/slekta om dette her – i stedet for at «du» går rundt å snakker om ting som er HELT feil! Takk!

GODT NYTT ÅR TIL DERE ALLE!

Pappaen min!

Gratulerer så kjempemasse med farsdagen!

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne… Det er når man opplever alvorlig sykdom, at man VIRKELIG lærer seg å sette pris på det man har. Jeg har vel ikke vært den enkleste datter, men heller ei som var alt for flink til å provosere deg. En rebelsk ungjente, som gjennom årene kanskje ikke har vist pappaen sin hvor glad hun faktisk er i deg! Når man opplever alvorlig sykdom, begynner man å tenke tilbake på alle årene hvor ting ikke var som de skulle – alt man skulle og burde ha gjort annerledes. Til unnskyldning var jeg bare ei jente med alt for store følelser inni meg…

Vi ble rammet av alvorlig sykdom, du ble syk pappa. Det var tøft for oss alle, men vi holdt sammen og vi holdt motet oppe. Sykdommen kom så ubeleilig, og prosjektet ditt oppe i nord ble virkelig satt på prøve. Vi alle måtte stille opp, og det var da vi virkelig fikk se at familie stiller opp for hverandre! Jeg er så stolt av familien min, som fikk prosjektet i nord til å gå videre – selv om du pappa var satt ut av spill for en stund.

Du ble satt ut av spill, men sterk som du er kjempet du deg gjennom det – med et stort pågangsmot! Du ga ikke opp! Og jeg beundrer deg det! Du kom deg tilbake til Laukøya, og prosjektet ditt lever videre – og er blitt en stor suksess! Og jeg er SÅ STOLT over hva du har prestert der oppe!

Jeg er så kjempeglad i deg pappa, og du er en utrolig god morfar til Emma-Isabelle og Mats-Oliver!

♡ Pappa i midnattsola, akkurat der hvor han hører hjemme! ♡

Om noen vil være med å hilse, kan det gjøres via Namdalsavisa –  TRYKK HER

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Photobucket
33 år gammel sykepleier som blogger om livet som mamma til mine tre skjønne barn - Emma-Isabelle (Em), Mats-Oliver (Mo) og Kory-Evander. Em er født 17.11.03. Mo er født 16.01.11. Og Kory-Evander ble født 04.05.16. Bloggen handler i hovedsak om livet vårt, og alle de som er rundt oss. Jeg er glad i å ta bilder, så det blir delt en del bilder her inne også. Og har oppdaget en ny hobby - nemlig strikking. Bloggen er mitt sted for å dele tanker og følelser, samt å ytre meninger.

Photobucket
Lilypie First Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Daisypath Happy Birthday tickers
Daisypath Anniversary tickers
Photobucket
På 3hjerter.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Photobucket