Psykisk Helse

Jeg er sykepleier.

Juni 2015 var jeg ferdig utdannet sykepleier. Jeg fullførte Bachelor i Sykepleie på de 3 ordinære årene. Hvem hadde trodd det? Helt ærlig, jeg hadde ikke trodd det selv. Og jeg vet også at nesten samtlige av de jeg kjenner tvilte på at jeg kunne klare det. Årsaken? Fortiden min. Hjemmeværende alenemamma til 2, bosatt hos mine foreldre – for redd til å bo alene. Hjemmeværende på grunn av psykiske problemer. Angst og depresjon. Mislyktes i det meste. Jeg var ikke i noen god situasjon. Men jeg tok grep om livet mitt. Jeg satset alt. Flyttet med ungene, alene til Namsos, for å studere. For et stort steg videre i livet!

Nå er jeg altså ferdig. Bor fortsatt i samme leilighet i Namsos. Trives veldig godt. Begynt å jobbe på sykehus, og stortrives. Fantastiske kollegaer, godt arbeidsmiljø. Jeg er sykepleier! STOLT sykepleier.

Det var en lang reise. Med utrolig mange utfordringer. Tap av familiemedlemmer (Savne dåkk Hege-Renate og mormor <3 ), som ga en utrolig stor sorg, midt i praksis og eksamenslesning. Det var ikke enkelt. Også vært en del personlige utfordringer, det har krevd mye av meg dette her. Å være heltidsstudent og alenemamma til to. Derfor er jeg evig takknemlig ovenfor familie og venner som har støttet og stilt opp hele veien. Spesielt de som har passet barna, så jeg har fått lest til eksamen eller kunnet ha aftenvakt eller nattevakt i praksis. Barnehagen til Mo, som har vært fleksible med åpningstid, så jeg fikk levert han der før jeg måtte være påplass på praksisplass før 07.

Et nytt kapittel har startet. Og jeg ser frem til fortsettelsen!

Travle dager!

Da har skolen begynt igjen, og vi opplever travle dager!

Mats-Oliver begynte barnehagen igjen første uken i august. Da var det rett inn til ny avdeling og nye voksne. Så vi måtte jo gjennom en ny innkjøring. En dag var det så ille å gå fra han, at jeg gråt i bilen på vei hjem. Fordi jeg hørte hvor sint og lei seg han var i gråtingen sin! Det var kjempefælt! Men det var den verste dagen, og etter den dagen ble det gradvis bedre. En stund ble han veldig avhengig av smokken, og hun ene av de ansatte kommenterte dette – men sa at de ikke ville ta fra han tryggheten hans heller. Jeg ble litt bekymra, fordi vi holder på å venne han av å ha smokken på dagtid. Men forhørte meg litt med andre, fikk litt erfaringer, tips og råd – og bestemte meg for at det var viktig for han å ha tryggheten sin, og at vi heller fikk ta kampen senere. Men nå har han helt naturlig, selv valgt å legge vekk smokken. Han er flink å legger dne fra seg hjemme før vi drar, eller han legger den fra seg i BHG. Det hender seg at han har den når jeg henter han, men da er det fordi han er sliten og lei. Så det var i grunn ingenting å bekymre seg for! Men jeg er jo som mammaer flest, som bekymrer seg for alt mulig rart.

En annen ting jeg har vært bekymret for, har vært språket hans. Han har ikke noe særlig ordforråd, og selv om han snakker MYE – så er det lite vi forstår. Han lager også merkelige lyder for ord, som er «ord» som bare vi nærmeste da skjønner – fordi vi har lært oss språket hans. Derfor skal vi på oppfølgningstime etter 2årskontrollen, en språkkontroll. Mye fordi han ikke sa et ord når vi var på kontrollen også, så helsesøster fikk ikke hørt han. Vi skal dit 4. sept. Nå har riktig nok språket hans forbedra seg mye den siste tiden. Han gjentar mer av ordene jeg forsøker å lære han, og han begynner å bli flink. Så kanskje trenger jeg ikke være så bekymret for språket heller.

Her kan dere se noe av ordene han kan og ikke kan: VINE – Mo snakker

«Gravemaskin – traktor – toget – fly»

Emma-Isabelle derimot begynte på skolen 19. august. Og allerede på tirsdagen hadde hun sykkelprøve. Den besto hun med glans, så nå får hun sykle alene til skolen. For å bestå testen, måtte hun ha seg ny sykkel. Den gamle var gammel og dårlig. Bremsene fungerte ikke ordentlig, kjea hoppa av stadigvekk og satte seg fast, bakskjermen bare ramla av en dag +++ Så hun fikk seg ny sykkel, som jeg og pappaen kjøpte sammen. (Iallefall etter avtalen, men jeg har betalt alt til nå da! Men får igjen penger fra han snart).
Virker som hun har hatt en god start på skolen.

IMG_6716

Forrige helg hadde vi jentene hotellhelg i Trondheim. Mo var hos pappaen sin, men etterom Em sin pappa fortsatt er i Nord-Norge var hun med meg og mamma til Trondheim. Det Em ikke visste, var at vi skulle på Kaizers konsert på lørdagen. Det ble en LANG dag, med MYE venting. Vi var uten for Borggården kanskje i halv 5 tiden, da var det allerede en del folk – enda det ikke var innslipp før 19:00. Så vi venta der i 2,5 time ca. Fyltes opp med folk ganske fort egentlig. Vi var heldige da, for vi kom fremst – litt på siden. Så ble det mer venting. Kaizers skulle ikke på før 21:30. Mellom 21-21:30, fikk vi beskjed om at Kaizers ikke kom på før 22:00. Em ble kjempesliten og utålmodig. Mens jeg og mamma syntes at oppvarmingsbandet faktisk var ganske gode (Peevish Penfriend fra Trondheim). Når Kaizers endelig kom på scenen, var det ei som sang med og virka veldig stolt og fornøyd! Hun har jo arvet de sterke følelsene for Kaizers! ♡
Etterhvert ble hun dessverre veldig sliten og trøtt – det ble jo seint. Så hun satte seg ned på bakken, foran beina mine. Vakta ble bekymret for henne, så hun ble løfta over gjerdet, og fikk sitte foran gjerdet – helt framme ved scenen. Så hun hadde det ganske greit på slutten av konserten, og jeg tror det ble en opplevelse for livet!
Selv synes jeg det var en kjempekonsert!! Og på slutten ble det veldig emosjonelt for min del, og under Drøm videre Violeta, begynte tårene å trille – og det fortsatte ut konserten (2 låter). Utrolig trist å tenke på at jeg aldri får oppleve å stå fremst på en Kaizers-konsert igjen. De legger opp om 2 uker, da er det slutt. Skal selvfølgelig ned til Stavanger på nest siste konsert (var det vi fikk billetter til, da siste konserten ble utsolgt på 8 minutter – eller hva det var). Men da har vi sitteplasser. Kjipt! Men gleder meg noe SYKT!! Selv om det er forferdelig trist å tenke på at det er slutt etter den konserten. :’(

IMG_6826 IMG_6828

IMG_6827

IMG_6829

♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡

Ellers har Emma-Isabelle vært på kontroll hos ørelegen igjen, og hun ble friskmeldt!! Trenger ingen sneller igjen, og ørene ser OK ut. Men om hun blir plaget i vinter, så fikk jeg beskjed om å ringe direkte til ØNH på sykehuset – trenger ikke gå innom fastlegen, og det var greit å vite!

Selv begynte også jeg på skolen 19. august. Og det rett i gang med tunge tema om psykisk helse. Uka som var nå, så startet vi med depresjon og schizofreni, fortsatte med bipolar lidelse, personlighetsforstyrrelser, demens og delirium, alkohol og rus, psyko-farmakologi, og avsluttet uken med selvskading og selvmord. Skrev i en gruppe jeg er med i på facebook, at jeg startet uka med depresjon og skulle avslutte den med selvmord – de så morsomheten i det, da de kjenner til galgenhumor! ;)
Jeg ble forresten skuffet over undervisningen om selvskading. Foreleser hadde satt av 5 minutter til temaet, fordi «det er noe dere som sykepleiere ikke kommer til å komme noe særlig borti» – fordi «selvskadere får poliklinisk behandling» og «det er fåtallet som skader seg så alvorlig at de trenger behandling på sykehus». Jeg kan vel helt ærlig si at mer eller mindre samtlige av de jeg kjenner som har vært/er selvskadere, har en eller fler ganger måttet oppsøke legevakt pga selvskading. Og de første de møter der er sykepleiere – hvor også ganske mange jeg vet om, blir møtt med veldig lite respekt og forståelse. Det er også mange selvskadere som har vært innlagt, en eller fler ganger. Og det er sykepleiere som arbeider på psykiatrisk avdeling også.
Faktum er at selvskading er veldig utbredt, det er så mange som driver med det eller har drevet med det. Både ungdom og voksne. Man kan finne dem overalt, og som sykepleier kommer vi garantert til å komme borti dem. Og da er det KJEMPEVIKTIG med nok kunnskap om temaet. Selv om dette med selvskading er noe man lærer best ved erfaringer i praksis, så trenger man å ha noe teori inn på forhånd – og det følte jeg ikke vi fikk på skolen på fredag. Dessverre! Selv er jeg heldig som har MYE kunnskap om temaet, både egne erfaringer og via gode venner og bekjente.

Men det er uansett godt å være tilbake på skolen igjen. Selv om det betyr travle dager. Mye spennende dette året, så gleder meg!

De to siste torsdagene har ungene deltatt på sykkelløp, og nå sist fikk de medalje og premie. Det var stor stas. Min lille Mats-Oliver ble omtalt som den som hadde syklet lengst forrige torsdag, da han løp rundt med balansesykkelen sin hele tiden! Han ble også omtalt som den som hadde vært innom alle sølepyttene! Nå på torsdag ble han også omtalt som den som syklet mest, men nå  var han mer rolig enn sist. Han var sliten tror jeg. Superstolt av ungene! Er også stolt over meg selv, som ikke lot meg trigge – av noe som tidligere hadde vært en veldig triggende situasjon. Begynner vel å bli «vant» med å se mennesker jeg ikke takler å se, og begynner å takle det bedre og bedre. Livet mitt skal ikke stoppes pga én person! At ungene mine får delta på sykkelløp, er mye viktigere! ♡ Ungene foran alt!

Ellers har vi det kjempebra! Stortrives i huset, og koser oss sammen! ♡ ♡ ♡ ♡

Første fraværsdag!

Jeg hadde bestemt meg for å ha minst mulig fravær på sykepleien. Jeg skulle være ganske syk før jeg ble hjemme en dag. Men jeg måtte rett og slett legge inn årene, og ta meg en sykedag i dag. Jeg har blitt mer og mer forkjøla utover uka, og natt til i dag sov jeg knapt – pga en voldsom hoste. I går kveld hosta jeg slik at Em ble skremt. Da er det ikke noe særlig.
I tillegg hadde jeg en dårlig dag emosjonelt, pga konflikter og diskusjoner – hvor jeg følte meg enormt alene og at «alle» var i mot meg, og det var nok også en liten del av grunnen til at jeg valgte å være hjemme. Så dagen i dag har blitt brukt til å hente meg inn både fysisk og psykisk.

Så mørkt på å gå til legen i snøstorm (for her har det nemlig kommet masse snø, og det blåser en del), så mamma foreslo at hun kunne komme innom før jobb, så kunne jeg ha bilen. Så 09 var hun her, og jeg og Mo kjørte henne på jobb, før jeg kjørte han til barnehagen. (Em gikk selv i 08tiden).

11:00 dro jeg til legen. Blodprøven var fin, så det var nok bare et virus… Men fikk resept på Cosylan, så da satser vi på at det snart blir mye bedre. I tillegg har jeg kjøpt nesespray til både meg og ungene, de holder nemlig på å bli ganske forkjølt de også.

Etter legen henta jeg Em, som var ferdig på skolen 12 i dag. Mens Mo ble ikke hentet før 16, så jeg brukte de 4 timene på å slappe av, og sov en dupp på sofaen også. Formen er forsatt elendig, og hoster opp lungene mine snart. Men i morgen MÅ jeg på skolen. Men pga dårlig form, på fler måter, så blir det Statlandhelg i helga. Og Mo har allerede dratt. Mamma har fri fra jobb i morgen, så hun tok med seg Mo hjem i dag.  Derfor har det vært en rolig ettermiddag og kveld, og det er godt. Trenger å slappe av litt nå kjenner jeg.

Gleder meg til å komme HJEM til dette (selv om det nok er litt annerledes utsikt i helga, nå som det har kommet snø):

VAKRE STATLAND, sett fra fine Solåsen!

Så ærlig som man kan bli!

Dette kommer til å bli mitt ærligste innlegg på lenge! Og tårene triller allerede før jeg har begynt å skrive… Det er skummelt … Skummelt å være så åpen og ærlig, man blir så sårbar. Men jeg tenker som så, at alle SER meg – alle VET. Det eneste de ikke ser, og ikke vet – er mine tanker og følelser. Men kanskje det kan hjelpe folk å forstå?

Det er ingen vits i å gå rundt grøten, eller sitte her å «småprate» – for å unngå temaet.

JEG ER OVERVEKTIG.

Kom vel ikke som noen bombe på de fleste, for mange av leserne mine har jo sett meg – både på bilde og IRL (in real life).

Jeg var alltid litt lubben som lita, og hadde valpefett lenge. Men det endra seg på videregående, og før jeg fikk Emma-Isabelle var jeg normalvektig. Jeg veide like i underkant av 60 kg på mine 153 cm. Var 60,2 på første svangerskapskontroll med henne. Jeg brukte samme bukser som mine venninner, og de var jo tynne! Jeg klarte ikke helt å innse det selv, men forsto jo etterhvert at jeg måtte jo være ganske slank selv også, når jeg kunne bytte bukser med mine tynne venninner. Når jeg ser bilder av den tiden nå, skulle jeg ønske jeg satte mer pris på kroppen min den gangen – så kanskje jeg ikke hadde latt den forfalle.

Under svangerskapet med Emma-Isabelle gikk jeg opp 20-25 kg omtrent. En del av det var vann, ettersom jeg fikk svangerskapsforgiftning, og hadde ødem på 2+ (hevelser/vann i kroppen). Rundt 10 av de kiloene forsvant ganske greit etter fødselen, men resten ble værende. Det sies at ammingen hjelper på forbrenningen, og at man derfor går fortere ned når man ammer. Men jeg og Em fikk ikke til ammingen. Men jeg klarte å holde vekta på 70-75. Selv om også det var litt mye på mine 153 cm, så var jeg i OK form, og følte meg ganske vel.

Men rundt 2005 ble mine psykiske problemer verre. Reaksjoner etter voldtekten i 2001. Reaksjoner etter forholdet med pappaen til Em – på den tiden skadet det meg, pga mine følelser for han, som ikke ble gjengjeldt.
Med de psykiske problemene kom også en tullete døgnrytme, tullete rutiner for maten og problemer med maten. Trøstespising og overspising.

Og i 2010 når jeg ble gravid med Mats-Oliver veide jeg 82 kg på første kontroll. Like mye som da jeg var høygravid med Emma-Isabelle.  Heldigvis var ikke vektoppgangen mer enn normalen dette svangerskapet, som er 11-13 kg eller noe. Og alle de kiloene, og litt mer forsvant fort etter fødselen. Men så sa det stopp, og nå er det gått andre veien igjen.

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg føler meg deprimert ved synet av meg selv. Jeg er så lite fornøyd som det er mulig å bli, og jeg vet ikke hvordan jeg kan endre det.

Dette er vanskelig for meg å skrive… Jeg føler meg så skamfull. Jeg kjenner på mer skam omkring vekt og matproblemene mine, enn jeg noen gang har gjort når det har kommet til de psykiske problemene mine, voldtekten og selvskadingen. Når det gjaldt selvskadingen, så hadde jeg alltid kontrollen. Det var noe JEG kontrollerte. Men vekta og maten er utenfor min kontroll, jeg klarer ikke kontrollere den – og jeg klarer ikke kontrollere meg selv når det kommer til mat.

Det å spise gir meg en god følelse. Jeg er glad i mat. Helt til jeg ser hva den gjør med meg. Det å klare å stoppe etter en normal middagstallerken er vanskelig. Det å styre unna godterier og søtsaker er vanskelig. Jeg har vanskelig med å ha et normalt og sunt forhold til mat. Jeg har et elsk/hat forhold til mat…

Så nå er jeg stor og tung, vekta er på 90 kg – noe som er alt for mye for mine 153 cm. Jeg er bekymret for helsa mi, og føler jeg forfaller mer og mer… Knærne mine er dårlige. Beina blir fort slitne. Pusten er tung, og er ikke blitt bedre – selv om jeg har droppet røyken. Jeg føler meg svak, og jeg føler meg i elendig form. Jeg blir veldig fort svett, som legger seg i valker og lager sår.  Og jeg føler meg deprimert oftere igjen…

Jeg blir frustrert og sint av alle som sier at jeg ser flott ut uansett. Eller de som sier at «det er bare å legge om kostholdet og trene».
Jeg ser ikke flott ut. Jeg ser elendig ut. Og uansett om DU mener noe annet, så er det hva jeg selv føler om meg selv som faktisk betyr noe. Jeg vet det er velmenende, men det føles egentlig som det er å gjøre narr av meg…

Trening.

Når man plages med ledd- og muskelsmerter, så er det ikke så enkelt. Jeg har alltid hatt problemer med dette, men det har blitt verre med årene. Fått smerter i beina som minner om voksesmerter. Det kan enten sitte i kneet, og bre seg nedover leggene, eller det kan sitte i hoftene og bre seg hele veien ned. Det er ikke bare føttene som har slike smerter av og til, for jeg kan kjenne det i armene også. Enten fra albuen, eller fra skuldra. Vondt INNI… Disse smertene kommer spesielt om det har vært mye gåing eller annen aktivitet i løpet av en dag. Etter en gåtur nå, så er jeg mer eller mindre ødelagt resten av dagen. Og da frister en gåtur veldig lite. I tillegg til noe jeg trodde / tror kan være beinhinnebetennelse..?! Iallefall syke smerter i leggene ved rask gange. Det satte en stopper for gåturene til meg og mamma.
Knærne mine er nok blitt litt belastningsskadet. Noe som også gjør sykling smertefullt. Det å sette seg på huk sammen med Mats-Oliver går nesten ikke an lenger, for når jeg da skal reise meg får jeg veldig vondt i knærne!
Skal jeg trene trenger jeg noen som kan fortelle meg hvordan jeg skal trene. Trening tilpasset min størrelse og form. Ettersom jeg bor på bygda, 6 mil unna nærmeste treningsstudio. Uten bil, og alene med 2 unger – så er det ikke så enkelt å komme seg dit heller.

Mat og kosthold. 

Jeg liker ikke grønnsaker. Det har jeg aldri gjort. Gulrøtter får jeg brekninger av. Potet har jeg delvis lært meg å spise nå i voksen alder, men kokt potet unngår jeg så godt jeg kan – og spiser det KUN for å være høflig om jeg er borte å spiser. Andre grønnsaker liker jeg heller ikke. Salat kan gå bra, og i salaten fungerer vel stort sett bare mais og agurk. Tilbehør til maten her er stort sett ris, pasta eller brød.
Kan spise det meste av kjøtt og kylling – men er mer kresen når det kommer til fisk.
Jeg har et søtsug jeg ikke vet hvordan jeg skal bli kvitt. Det er nesten så jeg vil gå så langt som å kalle det en avhengighet… Mild form!

Har forsøkt meg på mange ulike slankemetoder, tabletter, shake osv. Nå går jeg selv på Herbalife, og starter alltid dagen med en shake – det er eneste frokosten jeg får i meg, så sånn sett er den bra. Men har ikke merket noe på vekt eller fasong. Har heller gått opp 3-5 kg den siste tiden.

Alt dette gjør at det ikke er BARE å endre kosthold og starte å trene. Jeg har ingen diagnose på spiseproblemene mine, men av og til føler seg selv at min trøstespising og overspising fint kunne vært diagnostisert.

___________________________

Jeg føler jeg trenger hjelp. Og jeg er villig til å ofre mye for å gå ned i vekt, komme i bedre form og se bedre ut. Jeg ønsker å være en sprekere mamma for ungene mine, og bli i bedre form for egen vinning. Jeg føler at jeg ikke kan treffe noen ny mann slik jeg er nå, jeg trenger å være MYE mer fornøyd med meg selv – før jeg kan våge å forsøke å treffe noen. Jeg ønsker meg fler barn, men da trenger jeg en mann – og jeg trenger en kropp som tåler et svangerskap. Til neste år er jeg 30 år, og jeg føler nesten tiden løper i fra meg. I 9 år har jeg vært overvektig, jeg vil ikke være det lenger! Men jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å gjøre noe med det. Jeg har forsøkt! Og det er ikke viljestyrken det står på, for den har jeg vist tidligere at jeg har – ved å slutte med selvskading og slutte å røyke.

For dere alle som har lest dette innlegget. Det har vært utrolig vanskelig for meg å skrive dette, og enda vanskeligere å trykke på «publiser» … Mens jeg skriver dette, er jeg enda ikke 100% sikker på at jeg kommer til å publisere.
Det er skamfullt for meg dette her, og jeg ønsker ikke noen medfølelse, «stakkar deg», kritikk, eller bedrevitere. Jeg tror ikke jeg ønsker at noen av mine nærmeste skal ta opp dette, eller bli påpasselig ovenfor meg, eller se annerledes på meg.

Til dere som har lest helt hit…. Takk for at dere gadd…

FØR:
Photobucket

NÅ:
Photobucket
Photobucket

I’m in control!

Vonde minner…
Som noen ganger synes så langt borte. Som i en drøm, noe som aldri fant sted. Men andre ganger så nære, at alt godt inni deg spises opp av alt det onde. Minner som kaster seg over deg, og bringer deg tilbake til en tid og et sted du helst vil glemme.

Fant det sted? Er alt oppfunnet i din egen ville fantasi? Minner som er så fortrengte, at du noen ganger har vanskelig for å tenke at det skjedde…

Men klart det fant sted!! Det føler du på hele kroppen -når bilder, lukter og følelser smyger seg inn på deg og tar deg tilbake. Tilbake dit, hvor alt ble ødelagt. Tryggheten ble ødelagt. Du ble ødelagt.

For meg har det tatt år å bli hel igjen. Trygg igjen. Så hel og trygg som man kan bli… Det sitter enda i, det kommer det nok alltid til å gjøre – til en viss grad. Jeg kan også fortsatt bli grepet av angst og redsel, men jeg har slått meg til ro med at «sånn er det»..
Jeg har tatt livet mitt tilbake. Og når de vonde minnene dukker opp, klarer jeg som oftes å jage de vekk. Han har stjålet mange år fra meg, men ingen fler. Jeg tillater han ikke å stjele mer fra meg nå! Nå er det JEG som bestemmer, jeg som har kontrollen. Ikke en dag mer får han stjele. Livet mitt er mitt, og jeg skal leve det lykkelig!

20120628-003057.jpg

Just like this . . .


Det er ikke alltid ting går som man tenker. Et lite feiltrinn, og verden raser. De veggene man har bygd opp, rives ned. Masken, faller til bakken.

Ingen er feilfrie. Ingen er perfekte. Og det skal være rom for å gjøre feil. De feilene man gjør, skal ikke definere oss som menneske. Man skal ikke bli dømt for de feilene man har gjort.

Det må finnes tid og rom for beklagelser, unnskyldninger. Det må finnes rom for tilgivelse.

Jeg er så delt. På den ene siden vet jeg at jeg ikke er noe dårlig menneske. Jeg vet at jeg har et stort hjerte, at jeg vil alle det beste, og at jeg gjør ting i beste mening. På den andre siden kommer det livsfarlige dårlige selvbildet inn. De tankene og følelsene som forteller meg om hvor fæl jeg er, hvor ond jeg er, hvordan alt bestandig er min feil. De negative tankene, som forteller meg at jeg alltid har vært slik, og at jeg alltid kommer til å være slik. Tanker og følelser som bare blir bekreftet gang på gang.

Om 2 dager har jeg fødselsdag. Det er MIN dag. Dagen for å feire at jeg ble til. Og akkurat nå, må jeg helt ærlig si at jeg ikke føler jeg er verdt det. At jeg ikke fortjener det.

 

(Vil bare påpeke at dette ikke handler om ungene på noe vis!! Fordi er det noe jeg VET, så er det at jeg er en GOD mamma, som kun vil det beste for barna mine, og at jeg gjør det jeg kan for at ungene har det bra og trygt, at de får en god oppvekst!)

Hvordan går det egentlig?

Det er ikke så mange som spør meg om dette lenger, kanskje fordi det tilsynelatende ser ut til å gå så bra?! Jeg vil uansett skrive litt om hvordan det går jeg. Lenge siden jeg har skrevet om DET her i bloggen så.

Det går hovedsaklig veldig bra med meg. Jeg stortrives som 2barnsmamma, og vi har det veldig fint sammen alle tre. Em er den flinke storesøstra, Mo er den søte og rampete og nysgjerrige lillebroren, og jeg er den beste mamma de kan ha.

Men selv om ting går bra, så glemmer man ikke hvordan ting har vært.

For 1,5 år siden omtrent, skrev jeg om en brå og brutal avslutning på psykiatrisk poliklinikk, hvor psykologen jeg gikk til bare plutselig sa «Dette er den siste timen vår!» – uten noe forvarsel. Jeg sa at jeg ikke følte meg klar for det, at jeg følte det var ting jeg trengte å få på plass først. Men jeg hadde visst ingenting jeg skulle sagt, de visste tydeligvis hva som var best for meg.

Nå sitter jeg her, og føler fortsatt at det er ting som ikke er helt som de skal. Jeg har det kjempebra med meg selv, og med ungene. Jeg er glad i livet. Men jeg har vært gjennom helvette. Det har vært ting som har hendt meg, og det har vært tider hvor jeg ikke har vært helt meg selv – om jeg kan si det sånn. Og jeg føler fortsatt at jeg sitter inne med en del sorg over dette, og også sinne. Fler år av livet mitt er på en måte borte, rotet bort i en mørk og dyster verden. År jeg aldri får tilbake. Etter de vonde hendelsene ble jeg psyk. Sinnet mitt var rettet mot meg selv og alle jeg var glad i. Og jeg tror aldri jeg gav meg selv tid til å sørge over den urett som ble begått mot meg.

Nå føler jeg at jeg har kommet inn i et liv som mamma. Det er MAMMA jeg er, det er det jeg er ment å være. Tiden for sinne (rettet mot den/de som fortjente det) og sorg er passert – jeg gikk glipp av den, sløste bort tiden med å bare være psyk.

Jeg er redd for framtiden.

For utdanning. For økonomi. For jobb.

Og jeg føler at det kanskje hadde vært lettere om jeg hadde hatt noen å prate med, fått litt mer orden på selvtilliten. Kanskje jeg hadde klart å se at jeg KAN klare det.
Jeg leker med tanken om utdanning, starte skole fra høsten eller neste høst. Men det innebærer mange vanskelige valg. Flytting. Alene. Med 2 små. Bytte av skole til Em. Få barnehageplass til Mo. Støtte fra familie? Støtten har jeg, det vet jeg – men jeg må bo så nært at de kan hjelpe til om jeg trenger det. Jeg er redd for å mislykkes! Selv om jeg er mye sterkere nå, enn jeg var for 6 år siden, når jeg gikk et semester på førskolelærerlinja. Mye sterkere nå, enn når jeg failet påbyggingsåret to år på rad. Men jeg er likevel redd. Hva om jeg ikke er sterk NOK.

Med den brå avslutningen føler jeg at jeg ikke ble bra nok til å klare meg helt på egen hånd. Jeg har klart meg utrolig bra – det er ikke det… Jeg har hatt fokuset på svangerskapet, babyen i magen og Em som kommende storesøster. Og etter at Mo ble født, har jeg jo hatt en liten en som trenger meg 24/7. Jeg er mamma til to, og så lenge jeg har de to, så kommer jeg nok alltid til å klare meg. Jeg er så sterk som jeg er nå, fordi de to trenger en mamma som er der.
Men likevel blir jeg grepet av angst av og til. For ikke å snakke om redselen for framtiden. Og jeg er redd jeg trenger hjelp for å ikke mislykkes igjen…

Men jeg har det veldig fint nå. Og jeg er veldig glad i livet. Jeg har en fantastisk familie, som består av foreldre, søsken, svigerinner og svoger, og tre skjønne tantebarn. I tillegg til to helt utrolig nydelige og flinke unger!

Så ja… Det er ståa nå. Tanker jeg har tenkt litt på de siste dagene.

Når livet snur . . .

Det er ingen hemmelighet. Jeg er ganske åpen om det. Jeg prater gjerne om det. (Problemer er vel mer at ingen andre vil prate om det).  Jeg har lært meg at åpenhet er viktig. Åpenhet hjelper. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag, om jeg ikke hadde lært meg å være åpen.

Jeg har vært (er?) psykisk syk. Jeg har opplevd overgrep, som satte meg ut i mange år. Depresjoner og angst. Jeg har vært gjennom helvette. Jeg har stått på kanten av stupet. Jeg har ligget nede for telling. Men her er jeg, kjempet meg tilbake til LIVET.

For bare et par år siden kunne jeg aldri se for meg at jeg skulle være der jeg er i dag. En lykkelig tobarnsmamma – enda jeg er alene.  Jeg trodde aldri jeg skulle komme meg ut av all dritten. De depressive tankene, redselen. Jeg trodde jeg var fanget for alltid. Lenket fast til tårer og blod. Sorg og smerte.

Jeg visste at jeg måtte kjempe. Og det har vært en årslang kamp. Jeg har sloss i mot, brukt alle de våpnene jeg kunne. Behandler #1. Behandler #2. Behandler #3. Innleggelse. Legevakt. Egne tanker og følelser. Skriving. Jeg lærte meg selv å kjenne. Lærte meg å kjenne igjen faresignalene. Jeg lærte meg metoder. Lærte meg å kjenne igjen reaksjonsmåtene mine. Lærte meg å dempe følelsene mine, uten at det ble følelsesløst. Lærte meg å endre tankemønster, handlingsmønster – uten at det endret hvem jeg er.

Jeg bestemte meg for å kjempe i slutten av 2005. Januar 2006 var min første bønn om hjelp.  Og siden oktober 2006 gikk jeg i ukentlig behandling. Årsaken til at jeg ville kjempe, var datteren min. Jeg kjempet for at hun skulle vokse opp med en frisk og glad mamma. Og for henne har jeg sloss med hele meg, og jeg har seiret.

Det har kommet sakte men sikkert, jeg var ikke en gang klar over endringene. Det føltes som jeg bare plutselig satt her, fortsatt med bekymringer – men uten å bli satt ut av bekymringene. Bekymringene var ikke lenger verdens undergang. Det var ikke lenger noe som fikk meg til å tvile på min eksistens. Ikke noe som gjorde at min egen eksistens kvalte meg.

Svangerskapet jeg trodde kom til å bli vanskelig. Bekymringer i forkant. Jeg så bare bekymringene. Nå sitter jeg her som alenemamma til to unger – og jeg har aldri hatt det bedre.

Jeg lever.
Jeg kjempet meg tilbake til livet.
Jeg sto på kanten av stupet, og jeg valgte å snu. 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Photobucket
33 år gammel sykepleier som blogger om livet som mamma til mine tre skjønne barn - Emma-Isabelle (Em), Mats-Oliver (Mo) og Kory-Evander. Em er født 17.11.03. Mo er født 16.01.11. Og Kory-Evander ble født 04.05.16. Bloggen handler i hovedsak om livet vårt, og alle de som er rundt oss. Jeg er glad i å ta bilder, så det blir delt en del bilder her inne også. Og har oppdaget en ny hobby - nemlig strikking. Bloggen er mitt sted for å dele tanker og følelser, samt å ytre meninger.

Photobucket
Lilypie First Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Daisypath Happy Birthday tickers
Daisypath Anniversary tickers
Photobucket
På 3hjerter.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Photobucket