SVANGERSKAP

Fødselshistorie – Kory-Evander

Født: Kory-Evander
Dato: 04.05.16
Klokkeslett: 18:15
Vekt: 3650 gram
Lengde: 50 Cm
Hodemål: 36 Cm

*

2016-05-04 18.58.19

Et av de første bildene av lille Smule!

For-historien:

Hadde svangerskapsforgiftning første svangerskap, og svangerskapsrelatert høyt blodtrykk fra uke 35 i andre svangerskap. Derfor tidlig oppfølging fra føden/gynekologisk poliklinikk dette svangerskapet, og medisin fra uke 7 – grunnet høyt blodtrykk alt fra starten, samt for å redusere risikoen for svangerskapsforgiftning. Ble også tatt en glukosebelastningstest, som viste at jeg hadde svangerskapsdiabetes. Derfor har dette vært et risikosvangerskap, med tett oppfølging av føden/gyn.

Blodtrykket har vært vanskelig å regulere, spesielt etter uke 30. Og babyen har, i følge vekstestimering på ultralyd, vist seg å være litt større enn gjennomsnittet. Etter uke 36 har det også vist seg at han var en ubestemt herremann, som ikke helt visste hvordan han skulle ligge i magen. Var derfor inne for å skulle forsøke å vende han den 25. april, da han hadde ligget i seteleie uken før, og også delvis i tverrleie siste tiden. Møtte opp fastende til vendingsforsøket, og var rimelig spent. Så viste det seg at babyen lå med hodet ned. Men gynekologen ville sette meg opp til planlagt igangsetting 2. mai, grunnet risikosvangerskap og ustabilt leie. Hadde høyt blodtrykk denne mandagen, så skulle komme tilbake på en sjekk på onsdag. På onsdagen tok de UL for å se hvordan babyen lå, og da hadde han jammen snudd seg og lagt seg med rumpa nede – i løpet av de to dagene. Men gynekologen sa at vi skulle følge planen, og møte opp 2.mai – så fikk de se hvordan han lå da, og evt forsøke å vende han før igangsetting.

2. mai

Møtte opp på føden kl. 09, og fikk tildelt rom. Noe venting ble det i starten, før det ble gjort undersøkelser som blodtrykksmåling og CTG. Så ble det gjort en UL som viste at hodet lå nede (igjen :p ). Dermed ble sjekket hvor moden jeg var, og det ble satt inn et ballongkateter like før kl. 11. Dette kan være der i 24-36 timer, hos mange faller det ut før den tid – og da tyder det på at det har gjort jobben sin og blitt åpning. Vi kunne være på sykehuset denne tiden, eller vi kunne velge å dra hjem å vente. Så vi dro hjem. Etter 2-3 timer begynte jeg å få noen tak i magen som var litt vonde, og tenkte at NÅ skjer det noe. Men etter å ha sovet en dupp, så roet det seg. Så forsøkte å gå litt rundt, hjelpe til med å få babyen godt ned i bekkenet. Men skjedde lite i grunn. Men like før kl. 17 kjente jeg at det var noe rart nedentil, så gikk på do – og akkurat som jeg trodde, ballongen kom ut. Avtalen var at om den datt ut, skulle vi bare avvente til neste dag, og møte opp på føden kl. 09. Men komme inn før dette om det ble rier eller noe. Og ringe inn og få ambulanse om vannet gikk. Skjedde ikke så mye den kvelden, annet enn at slimproppen gikk. Noen få tak av og til, men ikke noe å rope hurra for.

3. mai

Møtte opp på føden igjen kl. 09. Ble litt venting før undersøkelse. Viste seg at jeg hadde 3cm åpning, men fortsatt lang livmorhals. Hodet var fortsatt nede – hurra for det. Men ingen rieaktivitet. Ca kl. 10:30 fikk jeg en modningstablett som heter Angusta, og det skulle være ny vurdering to timer etter denne. Eventuelt før, om jeg skulle få rier eller vannet gikk. De håpet også at dette skulle hjelpe til i modningsprosessen, slik at de etterhvert kunne ta vannet. Kl. 12:30 fikk jeg ny tablett, da det ikke hadde skjedd så mye siden den forrige – og nye to timer å vente. Fikk koblet på en CTG litt før kl. 15 – og denne viste noe rieaktivtet, derfor fikk jeg ingen ny Angusta ved denne vurderingen. Gynekologen sa vi skulle «skynde oss sakte» – så jeg ikke får riestorm. Ny vurdering kl. 16:30 – hvor gynekologen er inne og informerer, og gjentar dette med å skynde oss sakte, la riene jobbe og forsøke å få hodet godt ned i bekkenet. Så lenge både jeg og babyen har det bra, trenger vi ikke pushe på. Like før klokken 20 ble det koblet på CTG, og denne viser at jeg har noen rier med skikkelig tak i, med OK mellomrom. Jeg hadde tre rier på 10 minutter blant annet. Så håpet om at det holdt på å komme i gang steg veldig. Men etter denne CTG’en, så dabbet det av igjen. Hadde noen rier av og til, men de var ikke så lange, og de var ikke regelmessige. Varierte på både lengde, styrke og tid i mellom dem. Fikk en ny Angusta før natten, ca kl 22:30. Etter midnatt gir de ikke tabletter.

4. mai

Skjedde ingenting i løpet av natten, men fikk da i det minste en god natt med søvn. Eneste forandringen er at det er blitt mer slim. Hadde en undersøkelse ca kl. 09:30 av gynekolog. Nå var hodet så langt oppe at han ikke nådde det, så ville ta en UL for å være sikker på at hodet fortsatt lå ned. Det gjorde det, men alt for langt oppe til at de kunne ta vannet. Undersøkelsen var langt i fra behagelig, i tillegg mente gynekologen at han kjente noe som ikke skulle være der (navlestreng eller morkake) – så han brukte litt tid på UL for å se etter dette. Han fant ikke ut hva det var han kjente/ikke kjente, men morkaka lå godt plassert på bakre vegg iallefall, og navlestrengen lå ikke nede ved bekkenåpningen. Det ble vurdert at jeg skulle få en ny Angusta. Fikk pratet litt med jordmor etterpå, og det er godt å få litt forståelse. Han hadde iallefall forståelse for at jeg ble sliten eller deppa av at det tok så lang tid uten noe særlig framgang.

Ble langdrygt for oss å vente, så vi gikk og kjøpte oss en is – og tuslet rundt halve sykehuset i det gode været. I håp om å hjelpe kroppen i gang. Var sliten når vi kom inn igjen, men fortsatt ingen endring. Fikk derfor ny tablett kl. 12, og vente på ny vurdering kl. 14 – da med CTG igjen. Denne CTG’en viste noenn gå tak av og til, men langt i fra sterke nok. Derfor ny tablett kl. 14. Spurte litt om hvor mange tabletter man kan få, før de vurderer andre ting, og hvor lenge man forsøker med igangsetting. Fikk beskjed om at de på dag fire begynner å vurdere keisersnitt om det ikke skjer noe. Men i og med at både jeg og baby har det bra, så er vi ikke helt der enda. Det er mye som spiller inn, blant annet årsaken til igangsetting (feks svangerskapsforgiftning osv).

Klokken 16 kom jordmor inn med ny tablett, og vi belaget oss på mer venting.

Like før halv fem kom gynekolog innom. Men alt for mye informasjon, på alt for kort tid. I vaktskifte hadde hun og han andre legen diskutert meg, og blitt enig om at hun skulle forsøke å ta vannet for å få fortgang i sakene, ettersom jeg var langt ut i dag to med angusta. Hun snakket om hva hun ville gjøre, hvorfor det ble gjort, risikoen, mulighetene for keisersnitt, om jeg hadde vurdert sterilisering – for ved et evt planlagt keisersnitt kunne det gjøres samtidig. Jeg og Even satt igjen etter at hun gikk, og tårene mine bare trilla – ble så overveldet av alt sammen. Det ble så mye. Men vi skjønne at nå skjer det noe. Så jeg gikk på do, og når jeg kom tilbake kom jordmor og barnepleier for å henta oss, og det bar inn på fødestue. Plutselig skjedde det ting! Opp i fødeseng og fikk på CTG. Så kom legen for å undersøke. Hun kjente selvfølgelig ikke hodet, og måtte ta UL. Denne viste at hodet lå litt til høyre for åpningen, og at skulderen lå ved åpningen. Legen kunne ta på skulderen hans. Hun forsøkte å få hodet til åpningen, men det var ikke mulig. Derfor ble det beordret keisersnitt. Vi kunne ta hastekeisersnitt med en gang, eller avvente til dagen etter. Men legen var ikke komfortabel med å vente, med tanke på at jeg hadde fått så mye modningstabletter, og hadde vannet gått eller jeg hadde gått i aktiv fødsel slik han lå da – kunne det fort blitt kritisk for oss. Derfor ble det hastekeisersnitt. Måtte vente ca 40 min før vi fikk inn på operasjonsstue, så den ble brukt til å få veneflon og kateter. Og jeg ringte mamma for å fortelle.

Når første beskjeden om keisersnitt kom, begynte jeg å gråte masse! Jeg forsto hvorfor det ble keisersnitt og jeg skjønte at det var det beste. Men reaksjonen min var helt uventet og ekkel.. Hadde ikke sjans å gjøre noe med det.. Var lei meg, skuffet, redd.. Gynekologen forsøkte som best hun kunne å trøste, forklare og beroliget meg med at hun kom til å sy pent – ikke akkurat det som engstet meg mest, men.. :p Var mer skuffelsen over å ikke få føde vaginalt, som jeg hadde gledet meg til. Redselen for hvordan det kom til å gå underveis. Bekymringer for tiden etterpå, når jeg kom til å bli alene med alle ungene – og ikke kunne løfte Mats-Oliver og slike ting.

Nede på operasjonsstua ble det satt spinalbedøvelse. Denne var vanskelig å sette, og de måtte stikke mange ganger.. Det var utrolig vondt! Anestesisykepleierne forsøke å trøste meg, og sa jeg måtte se på det som ei rie og puste meg gjennom det. Tror de stakk 5-6 ganger før de traff. Men heldigvis traff de, slik at jeg slapp narkose. Når de hadde ordna meg klar og legene var klare og egentlig alt hadde begynt å åpne, fikk Even komme inn. Var litt ubehagelig å ligge og ikke føle beina og sånn. Og følte jeg hadde tungt for å puste.. Men anestesisykepleirne og anestesilegen ga god informasjon om hvordan det kom til å føles, og hva som var normalt og sånn – så følte meg i trygge hender. Jeg kjente at de holdt på med magen, selv om det ikke var vondt – så var det ganske merkelig og litt ubehagelig.

Når de var inne begynte jobben, og det var utrolig mye draing og sliting og pressing og alt mulig. Helt merkelig å kjenne på.. Fikk beskjed fra anestesisykepleier om at de kom til å ta han med seg ut når han var ute. Så jeg skulle være forberdt på det. Så sier plutselig hun kvinnelige gynekologen at de må gi meg nitroglyserin! Jeg blir kjemperedd, for jeg er jo sykepleier og vet at det er anginamedisin blant annet. Så jeg tenkte at nå så de at jeg var i ferd med å forsvinne for dem eller fikk hjerteinfarkt eller noe sånn. Fikk spray av nitroglyserin under tunga. Kort tid etter var baby ute, og anestesisykepleier sa at nå tar de han med ut, fordi han er litt slapp, fordi de måtte jobbe litt for å få han ut. Med alt som hadde skjedd var jeg veldig redd, og spurte masse om det gikk bra med han og om det kom til å gå bra, men de kunne liksom ikke svare annet enn at han var slapp og at de måtte bruke litt tid på å jobbe med han.. Etter alt for mange minutter hører vi de første små skrik. Som etterhvert blir skikkelig babygråt. Og Even fikk være med ut å hilse på. Baby var ute 1815, pappaen tok første bilde 1836. Så tok nesten 20 minutter før han fikk se han. Og nye nesten 10 Minutter før de kom inn så jeg fikk se han. 18:43 første bilde med meg og baby, det var bare lite minutt etter at han var kommet ut til meg. Der var herlig å se han, og han tok tommelen sin med en gang! <3

2016-05-04 18.43.51

Så fikk Even være med opp på fødeavdelingen og se når de stelte han og veide han og sånn. Så skulle de komme til intensiven etter en stund. Når legene var ferdig kom hun kvinnelige gynekologen og snakket med meg, og jeg spurte om nitroglyserinen. Hun fortalte at den gjør slik at livmor slapper av. Fordi når de skulle ha han ut, fikk jeg sammentrekning, og gjorde det vanskelig for dem å få tak i han. Med nitroglyserin slappet livmor av, og de fikk han fort ut. Etterhvert ble jeg flytta over til intensiven og kom meg mer og mer. Fikk ha baby hos meg hele tiden! <3 Var oppe på føden igjen i 23-tiden tror jeg det var.

2016-05-04 19.38.13

5. mai

En av gynekologene fra keisersnittet kom inn og snakket med oss. Forklarte detaljert om keisersnittet og hva som hadde skjedd og hvorfor. Han sa at ved vanlig keisersnitt åpner de magen, vipper opp hodet eller rumpa og presser på magen og baby er ute på 15 sek. Til oss brukte de tre minutter på å få han ut etter de hadde åpnet. Fordi de klarte ikke få tak i hodet. De forsøkte med lyktes ikke. De forsøkte med tang også, uten å lykkes. Så måtte over på plan B, få tak i beina hans. Det ene beinet var litt trukket opp, så de fikk bare tak i det ene. Når de forsøkte på å nå det andre fikk jeg den rien, og det var da de ga meg nitroglyserin.

Legen sier at de tok prøver fra navlestrengen med en gang, og den viser at baby var litt stressa, men at det aldri var kritisk for han. Og at friske babyer kan tåle opp mot 10 minutter. Men dramatikk var det iallfall, og det er mye for meg og Even å fordøye. Alt skjedde så fort. Fikk jo modningstablett kl. 16, og var forberdt på mer venting. Kvarteret etterpå ble det snakk om vannavgang, 45 minutter senere snakk om keisersnitt og bare to timer etter – kl 1815 – var babyen vår ute!  Men alt gikk bra, og takk for det! Han scoret 5 på apgar etter 1 min, etter 5 min var han på 8 og etter 10 minutter oppe på 10. Så han var slapp med det samme, men kom seg fort.

Min hB sank fra litt over 10 til 8,8 dagen etter og 8,3 på dag 2. Så da måtte jeg få litt jern intravenøst. På dag 4 reiste vi hjem, for da begynte baby å legge på seg, og jeg begynte å komme meg litt mer.

2016-05-06 16.29.48
I ettertid har jeg hatt en del tanker og følelser omkring hele hendelsen. Jeg føler på en slags sorg, for å ha gått glipp av den fødselsopplevelsen som jeg hadde gledet meg til. Å dele den opplevelsen med Even, at han skulle klippe navlestrengen. I steden ble det en dramatisk opplevelse, som var veldig skremmende. Siden Mats-Oliver ble født, så har jeg sett frem til og gledet meg til den gangen jeg eventuelt skulle oppleve en fødsel igjen. Siden testen viste to streker, så har jeg gledet meg til fødselen. Jeg synes den opplevelsen omkring fødsel er så magisk, så det er veldig sårt å ha gått glipp av den «vanlige» fødselsopplevelsen. I tillegg ble hele opplevelsen ganske skremmende, var ganske redd hele veien. I tillegg følte jeg meg «ubrukan» første tiden etter keisersnittet. Første dagen kom jeg meg ikke ut av senga en gang, forsøkte å opp å stå et par ganger – men ble bare svimmel og hadde vondt.

2016-05-07 15.46.44Fine Kory-Evander vår <3

Nå over en uke etter fødsel har vi kommet oss bra. Kory-Evander har tatt igjen fødselsvekten sin, fra hjemreisedag og fire dager fram i tid – la han på seg 180 gram, da hadde han gått ned 200 gram fra fødselsvekten. Såret mitt ser bra ut i følge jordmor. Så alt i alt går ting veldig bra med oss! Nå er det bare å nyte barseltiden!

 

Avslutningsvis vil jeg virkelig takke gynekologisk poliklinikk, føde poliklinikk og barselavdeling på Sykehuset Namsos – alle leger (Var vel såvidt borti de fleste av dem, men spesielt de to som utførte keisersnittet – også de to som jeg hadde mest med å gjøre gjennom svangerskapet), alle jordmødre (alle som fulgte meg opp med kontroller gjennom svangerskapet, alle som hadde ansvar under igangsettingen og tiden etter fødsel). Jeg følte meg tatt godt vare på, alt fra uke 7 da jeg hadde første kontroll der oppe. Det ble mange kontroller der oppe gjennom svangerskapet, og ble alltid tatt godt i mot. Følte meg trygg hele veien, det var veldig betryggende å bli fulgt opp så tett i et risikosvangerskap. Enkelte gav også mye omsorg og forståelse under innleggelsen mellom 2. mai og 8. mai – så det satt jeg enormt pris på! Så tusen tusen takk, alle ansatte på føden i Namsos! <3

Den lange veien til Mai tjueseksten!

Begynte på dette innlegget i januar, men kom aldri langt på det – det er travle dager.

 

Siden jeg og Even ble sammen igjen, har vi snakket en del om at vi ønsket fler barn. Men at vi måtte gi det tid, i og med at vi akkurat hadde blitt sammen igjen, jeg sto med bare vikariat, og vi ikke bodde sammen. Men utover sommeren ble jeg veldig plaget av brokk i magen, etter at jeg fikk splitta magemuskler etter forrige svangerskap. Denne brokken ble veldig plagsom, veldig vond, og jeg var i kontakt med fastlegen, var på ultralyd og skulle også på CT. Fikk paralgin forte, mot smertene. Jeg tåler litt smerte, så når jeg tyr til paralgin forte, da er det ille. Fikk beskjed om at det kunne opereres, magemusklene kunne sys sammen igjen – men da måtte man være ferdig med svangerskap. For å bli gravid etter å ha sydd sammen magemusklene er ikke særlig gunstig, da de da blir splittet igjen. Ettersom vi begge ville ha barn sammen igjen, måtte vi ta et valg. For meg var det NÅ eller ALDRI, og aldri var egentlig ikke noe alternativ. Likevel var det ikke meningen det skulle gå så fort, for ble gravid egentlig før vi faktisk begynte å prøve på å bli gravid.
I september fikk jeg positiv test 3 dager etter forventet mens. Selvfølgelig mens Even var på HV-øvelse, og umulig å få tak i. Så gikk tre dager og følte jeg ikke hadde noen å snakke med! Men reaksjonen til Even var god, og vi var begge veldig glade!

Bestilte tidlig time til lege, i og med at jeg hadde svangerskapsforgiftning med Em – noe som resulterte i tettere oppfølging med Mo, og jeg måtte gå på blodfortynnende, for å forbygge svangerskapsforgiftning med han også. På slutten med Mo fikk jeg høyt blodtrykk etter at jeg slutta med den blodfortynnende medisinen. Så fastlegen min henviste meg til gynekologisk poliklinikk, hvor jeg var i uke 7. Da fikk jeg en tidlig ultralyd, og fikk se den bittelille bønna med et hjerte som slo! Helt fantastisk! Hadde ganske høyt blodtrykk allerede da, og måtte sitte å måle blodtrykk annen hver halvtime x 3. Blodtrykket var såpass høyt at jeg ble satt på blodtrykkssenkende medisin og blodfortynnende medisin (Trandate 100mg x 2 og Albyl-E 160mg), pga svangerskapsrelatert hypertensjon. I og med at jeg er overvektig fra før, mente gynekologen at jeg måtte ta en glukosebelastningstest også, da jeg er i risiko for svangerskapsdiabetes. Denne tok jeg dagen etter.

Siden uke 7 har jeg da hatt tett oppfølging på føden/gyn, med hyppige kontroller for å følge med på blodtrykket. På en av disse kontrollene fikk jeg beskjed om at verdien på bloduskkeret etter glukosebelastningstesten var litt forhøyet, og at det var sendt henvisning til medisinsk poliklinikk.

Så det har vært MYE bekymringer. Svangerskapsdiabetes øker risikoen for spontanabort, svangerskapsforgifnting og masse annet. Jeg var alt i en risiko, pga blodtrykket – så det var veldig vanskelig å glede seg over svangerskapet. Endte med at jeg ble sykemeldt for å komme inn i rutiner og bli vant med tanken på alt.

På medisinsk poliklinikk ble det sagt at jeg har svangerskapsdiabetes, og jeg fikk egen måler. Og tett oppfølging der også. Så i starten sprang jeg på kontroller hele tiden, og det fortsatte utover svangerskapet. På medisinisk poliklinikk ble det litt sjeldnere etterhvert – når målingene var stabile. Svangerskapskontroll på føden har jeg hatt annenhver uke hele veien, noen ganger oftere også.

I tillegg ble jeg tidlig plaget av bekkenproblemer, og hos fysio ble det sagt at jeg hadde bekkenlåsning bak i bekkenet, bekkenløsning foran i bekkenet – samt at alle muskler inn til bekkenet var ømme og spente. Derfor tok jeg også kontakt med kiropraktor, for å få løsnet låsningen. Har gått kombinert til kiropraktor og fysio hver uke en periode i svangerskapet, men nå er det bare fysio ca hver 7-10 dag. Bekkenproblemene gjorde at jeg ble 100% sykemeldt, og vært det siden.

Det har med andre ord vært mange utfordringer i svangerskapet, og mye bekymringer. Tiden mot mai har føltes så uendelig lang, samtidig som tiden har gått veldig fort. Nå er jeg i uke 31, og jordmor sier at det er meget mulig jeg blir satt i gang før termin denne gangen også, ettersom det er et risikosvangerskap.

Nå på lørdagen som var, fikk vi oss en liten støkk. Jeg fikk mye vann i beina på kvelden, og følte meg veldig uvel og rar i kroppen. Vi tok turen på føden en tur, og blodtrykket var ganske høyt. Men etter en ultralyd på tirsdag, etterfulgt av kontroll av blodtrykket, så ser alt veldig bra ut enda! Fikk en prat med gynekolog, og vi forsøker øking av blodtrykksmedisinen – så tar nå x3. Men tettere oppfølging av blodtrykket framover. Han sier det er nå jeg er inne i en kritisk fase, hvor blodtrykket kan komme til å øke og bli mer ustabilt. Så vi må vel forberede oss på noen fler besøk der oppe, og kanskje etterhvert innleggelse også.

Det er kanskje bare litt over 6 uker til lille Smule er her. Og vi har alt for mye som skal ordnes, det stresser meg – og gjør ikke situasjonen min bedre. Per nå føler jeg meg enormt alene om alt, da jeg og Even ikke har fått flytta sammen enda. Og jeg føler jeg ikke har noe klart her enda. Men i og med at det ser ut til at det ikke blir flytting før babyen kommer, må jeg vel snart ordne klart til han her i huset. Det er sårt og vondt, fordi det betyr at Even ikke kommer til å være sammen med oss når vi reiser hjem fra sykehuset. Jeg vet jeg kommer til å klare meg fint, jeg har jo gjort dette alene før. Men jeg tenker mer på alt han går glipp av. Og tanken på at vi egentlig er sammen om dette, men likevel ikke – fordi det er ca 8 mil mellom oss. Tanken på at han kanskje bare får til å komme til oss en og annen dag i friuken sin, annenhver helg når Øystein er hos mammaen sin – det gjør vondt, veldig vondt! Jeg har forsøkt alt snart, og ser ingen løsning på dette.

Det positive er at lille Smule har det bra, og det er det viktigste! Bekymringene er lagt litt mer til side, etter å ha sett han på ultralyd en gang i mnd siden uke 18. Han har iallefall to storesøsken som gleder seg masse, han tredje kan jeg ikke snakke for. Men både Em og Mo er veldig spent, og gleder seg mye. De har kjent han sparke, og snakker mye om hvordan det blir når lillebror kommer.

Planen fremover nå er å fortsette med kontroller hos jordmor i kommunen, som jeg har gått til to ganger siste mnd nå. Og kontroll på føden i tillegg, for å følge med blodtrykket. Fortsetter hos fysio, for å holde bekkenet stabilt. Vekstkontroll på ultralyd i uke 36.
Og forsøke å få ordnet klart til han her i huset, og bare innstille seg på å være alene etter fødselen.

60 dager til termin, og til tross for alt – så gledes det utrolig mye til lille Smule kommer til oss! ♡

Når vi går fra å være tre til å bli seks!

Jeg og ungene har jo vært alene så lenge. Det skjærte seg jo tidlig med meg og pappaen til Mo, som jeg har skrevet om tidligere – pga min helse. Nå har jo dette ordnet seg igjen, 6 år etter er vi endelig sammen igjen – og har det fantastisk fint sammen! Så snart vi finner et hus som er stort nok for oss alle, så flytter vi sammen. Det er ikke så enkelt, vi er tre og de er to. Ungene er i slik alder at de trenger rom for seg selv, Em er jo snart tenåring – hun trenger privatlivet sitt. Øystein (sønnen til Even) begynner jo å nærme seg tenårene han også. Å finne noe som er stort nok, og ikke så alt for dyrt – det er ikke enkelt. Men vi håper det dukker opp noe snart.

Det blir rart å plutselig skulle få to gutter til i hus. Samtidig som jeg tror det blir veldig fint. Hver dag savner jeg Even, hver dag savner Mo sin pappa. Enkelte dager er det veldig sårt å være så langt fra hverandre.

Dere som er god i matte – haha, eller man trenger ikke være det en gang for å se at regnestykket i overskriften er feil – når vi er tre og de er to. Men saken er at i Mai 2016 så blir vi seks! Så da dobles plutselig den lille familien min. Vi blir en voksen til, og vi blir to barn til. Og jeg og Even skal sammen starte en familie, med mine, dine og våre barn! Jeg gleder meg – livet har falt på plass! Ikke minst gleder jeg meg til å bære fram et barn igjen, og denne gangen et ordentlig kjærlighetsbarn! Jeg og Even er sammen om dette. O lykke! <3

Så ærlig som man kan bli!

Dette kommer til å bli mitt ærligste innlegg på lenge! Og tårene triller allerede før jeg har begynt å skrive… Det er skummelt … Skummelt å være så åpen og ærlig, man blir så sårbar. Men jeg tenker som så, at alle SER meg – alle VET. Det eneste de ikke ser, og ikke vet – er mine tanker og følelser. Men kanskje det kan hjelpe folk å forstå?

Det er ingen vits i å gå rundt grøten, eller sitte her å «småprate» – for å unngå temaet.

JEG ER OVERVEKTIG.

Kom vel ikke som noen bombe på de fleste, for mange av leserne mine har jo sett meg – både på bilde og IRL (in real life).

Jeg var alltid litt lubben som lita, og hadde valpefett lenge. Men det endra seg på videregående, og før jeg fikk Emma-Isabelle var jeg normalvektig. Jeg veide like i underkant av 60 kg på mine 153 cm. Var 60,2 på første svangerskapskontroll med henne. Jeg brukte samme bukser som mine venninner, og de var jo tynne! Jeg klarte ikke helt å innse det selv, men forsto jo etterhvert at jeg måtte jo være ganske slank selv også, når jeg kunne bytte bukser med mine tynne venninner. Når jeg ser bilder av den tiden nå, skulle jeg ønske jeg satte mer pris på kroppen min den gangen – så kanskje jeg ikke hadde latt den forfalle.

Under svangerskapet med Emma-Isabelle gikk jeg opp 20-25 kg omtrent. En del av det var vann, ettersom jeg fikk svangerskapsforgiftning, og hadde ødem på 2+ (hevelser/vann i kroppen). Rundt 10 av de kiloene forsvant ganske greit etter fødselen, men resten ble værende. Det sies at ammingen hjelper på forbrenningen, og at man derfor går fortere ned når man ammer. Men jeg og Em fikk ikke til ammingen. Men jeg klarte å holde vekta på 70-75. Selv om også det var litt mye på mine 153 cm, så var jeg i OK form, og følte meg ganske vel.

Men rundt 2005 ble mine psykiske problemer verre. Reaksjoner etter voldtekten i 2001. Reaksjoner etter forholdet med pappaen til Em – på den tiden skadet det meg, pga mine følelser for han, som ikke ble gjengjeldt.
Med de psykiske problemene kom også en tullete døgnrytme, tullete rutiner for maten og problemer med maten. Trøstespising og overspising.

Og i 2010 når jeg ble gravid med Mats-Oliver veide jeg 82 kg på første kontroll. Like mye som da jeg var høygravid med Emma-Isabelle.  Heldigvis var ikke vektoppgangen mer enn normalen dette svangerskapet, som er 11-13 kg eller noe. Og alle de kiloene, og litt mer forsvant fort etter fødselen. Men så sa det stopp, og nå er det gått andre veien igjen.

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg føler meg deprimert ved synet av meg selv. Jeg er så lite fornøyd som det er mulig å bli, og jeg vet ikke hvordan jeg kan endre det.

Dette er vanskelig for meg å skrive… Jeg føler meg så skamfull. Jeg kjenner på mer skam omkring vekt og matproblemene mine, enn jeg noen gang har gjort når det har kommet til de psykiske problemene mine, voldtekten og selvskadingen. Når det gjaldt selvskadingen, så hadde jeg alltid kontrollen. Det var noe JEG kontrollerte. Men vekta og maten er utenfor min kontroll, jeg klarer ikke kontrollere den – og jeg klarer ikke kontrollere meg selv når det kommer til mat.

Det å spise gir meg en god følelse. Jeg er glad i mat. Helt til jeg ser hva den gjør med meg. Det å klare å stoppe etter en normal middagstallerken er vanskelig. Det å styre unna godterier og søtsaker er vanskelig. Jeg har vanskelig med å ha et normalt og sunt forhold til mat. Jeg har et elsk/hat forhold til mat…

Så nå er jeg stor og tung, vekta er på 90 kg – noe som er alt for mye for mine 153 cm. Jeg er bekymret for helsa mi, og føler jeg forfaller mer og mer… Knærne mine er dårlige. Beina blir fort slitne. Pusten er tung, og er ikke blitt bedre – selv om jeg har droppet røyken. Jeg føler meg svak, og jeg føler meg i elendig form. Jeg blir veldig fort svett, som legger seg i valker og lager sår.  Og jeg føler meg deprimert oftere igjen…

Jeg blir frustrert og sint av alle som sier at jeg ser flott ut uansett. Eller de som sier at «det er bare å legge om kostholdet og trene».
Jeg ser ikke flott ut. Jeg ser elendig ut. Og uansett om DU mener noe annet, så er det hva jeg selv føler om meg selv som faktisk betyr noe. Jeg vet det er velmenende, men det føles egentlig som det er å gjøre narr av meg…

Trening.

Når man plages med ledd- og muskelsmerter, så er det ikke så enkelt. Jeg har alltid hatt problemer med dette, men det har blitt verre med årene. Fått smerter i beina som minner om voksesmerter. Det kan enten sitte i kneet, og bre seg nedover leggene, eller det kan sitte i hoftene og bre seg hele veien ned. Det er ikke bare føttene som har slike smerter av og til, for jeg kan kjenne det i armene også. Enten fra albuen, eller fra skuldra. Vondt INNI… Disse smertene kommer spesielt om det har vært mye gåing eller annen aktivitet i løpet av en dag. Etter en gåtur nå, så er jeg mer eller mindre ødelagt resten av dagen. Og da frister en gåtur veldig lite. I tillegg til noe jeg trodde / tror kan være beinhinnebetennelse..?! Iallefall syke smerter i leggene ved rask gange. Det satte en stopper for gåturene til meg og mamma.
Knærne mine er nok blitt litt belastningsskadet. Noe som også gjør sykling smertefullt. Det å sette seg på huk sammen med Mats-Oliver går nesten ikke an lenger, for når jeg da skal reise meg får jeg veldig vondt i knærne!
Skal jeg trene trenger jeg noen som kan fortelle meg hvordan jeg skal trene. Trening tilpasset min størrelse og form. Ettersom jeg bor på bygda, 6 mil unna nærmeste treningsstudio. Uten bil, og alene med 2 unger – så er det ikke så enkelt å komme seg dit heller.

Mat og kosthold. 

Jeg liker ikke grønnsaker. Det har jeg aldri gjort. Gulrøtter får jeg brekninger av. Potet har jeg delvis lært meg å spise nå i voksen alder, men kokt potet unngår jeg så godt jeg kan – og spiser det KUN for å være høflig om jeg er borte å spiser. Andre grønnsaker liker jeg heller ikke. Salat kan gå bra, og i salaten fungerer vel stort sett bare mais og agurk. Tilbehør til maten her er stort sett ris, pasta eller brød.
Kan spise det meste av kjøtt og kylling – men er mer kresen når det kommer til fisk.
Jeg har et søtsug jeg ikke vet hvordan jeg skal bli kvitt. Det er nesten så jeg vil gå så langt som å kalle det en avhengighet… Mild form!

Har forsøkt meg på mange ulike slankemetoder, tabletter, shake osv. Nå går jeg selv på Herbalife, og starter alltid dagen med en shake – det er eneste frokosten jeg får i meg, så sånn sett er den bra. Men har ikke merket noe på vekt eller fasong. Har heller gått opp 3-5 kg den siste tiden.

Alt dette gjør at det ikke er BARE å endre kosthold og starte å trene. Jeg har ingen diagnose på spiseproblemene mine, men av og til føler seg selv at min trøstespising og overspising fint kunne vært diagnostisert.

___________________________

Jeg føler jeg trenger hjelp. Og jeg er villig til å ofre mye for å gå ned i vekt, komme i bedre form og se bedre ut. Jeg ønsker å være en sprekere mamma for ungene mine, og bli i bedre form for egen vinning. Jeg føler at jeg ikke kan treffe noen ny mann slik jeg er nå, jeg trenger å være MYE mer fornøyd med meg selv – før jeg kan våge å forsøke å treffe noen. Jeg ønsker meg fler barn, men da trenger jeg en mann – og jeg trenger en kropp som tåler et svangerskap. Til neste år er jeg 30 år, og jeg føler nesten tiden løper i fra meg. I 9 år har jeg vært overvektig, jeg vil ikke være det lenger! Men jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å gjøre noe med det. Jeg har forsøkt! Og det er ikke viljestyrken det står på, for den har jeg vist tidligere at jeg har – ved å slutte med selvskading og slutte å røyke.

For dere alle som har lest dette innlegget. Det har vært utrolig vanskelig for meg å skrive dette, og enda vanskeligere å trykke på «publiser» … Mens jeg skriver dette, er jeg enda ikke 100% sikker på at jeg kommer til å publisere.
Det er skamfullt for meg dette her, og jeg ønsker ikke noen medfølelse, «stakkar deg», kritikk, eller bedrevitere. Jeg tror ikke jeg ønsker at noen av mine nærmeste skal ta opp dette, eller bli påpasselig ovenfor meg, eller se annerledes på meg.

Til dere som har lest helt hit…. Takk for at dere gadd…

FØR:
Photobucket

NÅ:
Photobucket
Photobucket

Marianne og magen!

Nesten helt siden lillesøstera mi ble gravid, så har vi snakket om at jeg måtte ta bilder av henne som høygravid. Og det var hele veien planen at jeg skulle ta bilder av henne i jula. Men jula gikk fort, og plutselig var det romjul. Da ble vi enige om 4. juledag. Som tidligere nevnt på bloggen, så måtte jeg på legevakta sendt 3. juledag, og ble derfra innlagt på kirurgisk avdeling med akutt blindtarmbetennelse. Ble operert 4. juledag, og ikke hjemme før 5. juledag – og da hadde søstra mi og kjæresten alt reist tilbake til Trondheim.

Vi syntes det var litt dumt, men jeg hadde hele veien et håp om at de kom i 1årsdagen til Mats-Oliver. Men det gjorde de ikke, noe jeg kan forstå veldig godt da. med bare 3 uker igjen til termin, så er det ikke noe særlig å kjøre 20 mil for bare ei lita helg.

Men siste helga i januar hadde jeg ingenting fore, og var også blitt invitert på alenemammatreff. Jeg ønsket veldig å dra på besøk til Marianne og Richard, for å ta bilder av magen!

Helga gikk også fort, så bildene ble ikke tatt før på lørdagskvelden. Så hadde litt dårlig lys. Hadde det også stressende når jeg pakka bilen på fredag, så glemte enkelte ting jeg hadde tenkt å ha med til fotograferingen. Blant annet den lyseblå sløyfa til dåpskjolen. Så på bildene brukte vi et grønt silkebånd, som jeg redigerte på i photoshop, slik at det ble blått.

Richard var ikke særlig villig til å være med på bilder, så fikk vel ett ordentlig bilde der han var med.

Men nå er bildene tatt, så da kan Nikolai bare komme. 8 dager igjen til termin i dag. Jeg tippet 1. februar, så blir spennende å se om han kommer. Andre dager jeg holder en knapp på er 7. februar, 12. februar og 21. februar. Blir spennende å se, og jeg gleder meg mye til han kommer!

Men her er iallefall bildene:

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Pga dårlig lysforhold, så er ikke bildene av den beste kvaliteten. Men sånn går det når man skal ta bilder i en kveldsmørk stue. Men koselige bilder likevel da!

For 8 år siden…

Photobucket

Dette bildet er tatt for akkurat 8 år siden, like før jeg skulle til jordmor på kontroll. Det siste magebildet når jeg var gravid med Em. Dagen etter ble jeg lagt inn på føden pga svangerskapsforgiftning – igjen. Blodtrykket var kjempehøyt, masse proteiner i urinen og masse vann i kroppen. Ble der inne fram til fødselen. Ble satt i gang 16. november, og like før 01 den 17. november ble lissjenta født.

Har funnet fram de gamle bildene. Skal få framkalt en del av de bildene fra Em sitt første leveår, og satt dem inn i en kjempefin album jeg har kjøpt. Har likens album til dem begge, bare Em har rosa hvor det står prinsesse, og Mo har blå hvor det står prins!

Det er koselig å sitte å se gamle bilder, og mimre litt. Det føles ikke som det er 8 år siden. Tenk at jenta mi snart er 8 år gammel! Begynner å bli en liten dame jo!

Kan tenkes det blir mer mimring på bloggen framover – det er jo så koselig!!

  • Emma-Isabelle  - 17.11.03

Fødselshistorie – Emma-Isabelle!

Noen etterlyste fødselshistorie på Em, så her kommer den også.
Skrevet da Em var noen måender gammel.
~~~~
Født: Emma-Isabelle
Dato: 17.11.03
Klokkeslett: 00:53
Vekt: 3130 gram
Lengde: 49 Cm
Hodemål:34 Cm
Tirsdag 28. Oktober – uke 35

Var på kontroll til jordmor på Namdalseid. Jeg hadde lagt på meg 5 kg på to uker, BT var 130/90, hadde spor av eggehvite i urinen, ødem på 1-2. Noe som er tegn på svangerskapsforgiftning. Men jeg hadde ingen subjektive symptomer. Målte BT en halvtime etter, og da var det 137-95. Jordmor snakket med en doktor/gynekolog på fødeavdelingen, og jeg ble innlagt dagen etter. Var til ultralyd, og tok mange tester. Alt så bra ut, og jeg ble utskrivd etter to dager på fødeavdelingen. Da var BT 134/84, hadde 2+ på proteiner i urinen, men hadde gått ned pittelitt i vekt.

Tirsdag 4. November – uke 36+1

På kontroll til jordmor igjen. Nå hadde jeg lagt på meg litt igjen, BT var 159/91 første gang, og 160/98 etter en halvtime. 2+ med proteiner i urinen og ødem på 2. Jordmor tok kontakt med føden og en gynekolog, og jeg fikk beskjed om å sjekke BT en gang hver dag i en uke, og ta det helt med ro. Babyen hadde det helt fint enda, med 139 i puls og lå med hode nede! Sjekket BT i en uke på alderspensjonatet her på Statland, og alle resultatene ble sendt til jordmor. BT var enda litt høyt, men ikke så mye som det hadde vært.

Tirsdag 11. November – uke 37+1

Ny kontroll. Lagt på meg mer, BT var oppe i 150/100 og 156/100, hadde 3+ med proteiner i urinen, og ødem på 2. Hadde fremdeles ingen subjektive symptomer. Jordmor tok kontakt med fødeavdelinga igjen, og jeg ble innlagt dagen etter.

Photobucket
Siste magebilde

Onsdag 12. November – uke 37+2

Innlagt på føden i Namsos. Tok så mange blodprøver at jeg ble helt blå der de stakk. Og all urinen ble sjekket. BT ble målt flere ganger om dagen. Og jeg fikk nesten ikke ut av senga. Var også på to ultralyder, og så om babyen hadde det fint, og det hadde den. Mange av jordmødrene og sykepleierene snakket med meg, og forklarte hvordan det var. Det var godt. Jeg var kjemperedd, og gråt mye. Svangerskapsforgiftning høres jo så skummelt ut. Etter hvert ble det mer og mer snakk om å sette i gang fødselen. Jeg ble verre, selv om jeg ikke hadde noen subjektive symptomer. En av jordmødrene (Atle) snakket litt med meg om det å sette i gang fødselen og sånt. Snakket om at den eneste måten å bli kvitt svangerskapsforgiftningen, var å avslutte svangerskapet.

Jeg hadde mye besøk når jeg lå på sykehuset. Søster mi var innom nesten daglig. Og bestevenninna mi var innom også. Og for første gang traff jeg farmor til babyen. Hun kom inn med blomster til meg. Ene tanten min var også innom med blomster til meg. Først trodde jeg at jeg skulle på hjem til helgen, men når jeg ikke fikk det, ble jeg kjempelei meg. Var mye lei meg, og sykepleierne og jordmødrene snakket mye med meg om svangerskapsforgiftning og fødselen og sånn.

Søndag 16. November – uke 37+6

I tolvtiden fikk jeg vite at de skulle sette i gang fødselen for meg. Det var så alvorlig nå, at det var best å gjøre det. Da var det en gynekolog der, og noen sykepleiere. Gynekologen sprøytet inn noen modningskrem, det var litt ubehagelig, men var fort gjort. Nå måtte jeg ligge i ro i minst to timer, slik at kremen ikke rant ut igjen.

I 15-tiden trodde jeg at jeg hadde kynnere, for jeg var mye plaget med det den siste tiden. Jeg snakket med mamma i telefonen da, og klaget over disse kynnerene. De kom regelmessige, og jeg sa i fra til mamma hver gang de kom. Da sa hun til meg «Kristel, du har nok ria«. Men jeg trodde ikke helt på det, det var jo ikke noe vondt. Jeg trodde ikke det kom til å bli noe mer. Jeg lå i sengen og slappet av, så på TV.

Ca klokken 16:30 skjedde det noe veldig rart. Jeg la meg over på siden i sengen, og det kjentes ut som det var noe inni meg som sprakk, og vannet bare fosset ut av meg. Det er det rareste jeg noen gang har kjent. Utrolig merkelig følelse. Fikk ringt på og varslet fra, og da jordmor kom inn til meg var jeg nesten litt flau og sa bare «Æ trur vatne gikk». Hun hjalp meg ut av senga, og inn på do, vannet rant og rant. Og det kom sykepleiere som byttet på sengen min. En stund trodde jeg det aldri skulle slutte å renne, men det gjorde det da. Så måtte jeg ringe hjem. Mamma skulle jo være med meg på fødselen, og det tar ei time å kjøre derfra. De startet å kjøre nesten med engang. Mamma, pappa, lillesøster og lillebror.

Jordmor Anne Judith tok vare på meg, og mellom 17:00-17:30 ble jeg flyttet til fødestua og satt på registrering. Riene var der av og til, men kjentes ikke verre ut en kynnere. Da familien min kom, sendte Marianne en mld til Vilhelm, og han kom faktisk med en gang nesten. Var rart å se han igjen. Hadde ikke sett han siden jeg fortalte jeg var gravid. Mamma gikk ut i gangen sammen med resten av familien min, så jeg og Vilhelm fikk være i fred. Snakket litt sammen, men ikke så mye. Var så rart for oss begge tror jeg.

Jordmor mente jeg måtte gå mye, og få litt fort gang i sakene. Så jeg gikk frem og tilbake ute i gangen. Og riene kjente jeg mer og mer. Fikk en sånn «gåstol» som jeg gikk med. Og jordmor viste meg hvordan jeg kunne stå å svaie for å hjelpe babyen lenger ned i bekkenet, og for at smertene skulle bli litt mindre vonde. Mamma og Vilhelm var sammen med meg nesten hele tiden. Og mamma var veldig flink til å massere meg nedederst i ryggen, og det hjalp veldig. Jeg fikk også akupunktur, som visstnok skulle hjelpe. Det ble satt to nåler i ene øret og en midt oppi hodet. Men om de virket vet jeg ikke. Jeg syntes ikke riene var så vonde egentlig, og ble egentlig ganske positivt overrasket.

I løpet av kvelden fikk jeg litt mat, en brødskive med bringebær, og et glass saft. Men jeg fikk ikke i meg så mye mat.

Riene ble verre, og etterhvert fikk jeg prøve lystgassen. Først var det litt ekkelt å bruke den, men jeg ble fort vant til det. Og synes den hjalp. Men jeg ble litt «full» av den. Og da mamma skulle holde frem et glass med saft til meg, med sugerør, så fikk jeg skikkelig latterkrampe. Jeg klarte nemlig ikke å fange sugerøret. Jeg sa visstnok en del artige ting også, men jeg husker ikke hva det var.

Anne Judith snakket mye med meg i løpet av kvelden om det med Vilhelm, om jeg syntes det var greit at han var der, og at jeg måtte si i fra når/om jeg ville han skulle gå ut. Men jeg syntes det var greit at han var der. Men tenkte hele tiden på at han måtte gå ut, når fødselen var skikkelig i gang.

Ved 22-tiden gikk Anne Judith av vakt, og jeg fikk jordmor Therese i steden. Først var jeg veldig lei meg for det, fordi jeg likte Anne Judith. Men Therese var kjempe grei hun også!

Åpningen og sånn ble sjekket med jevne mellomrom. Og det gikk framover. Pulsen til babyen hadde hele dagen ligget lavt, og var en såkalt «guttepuls». Så vi omtalte babyen som han! Etterhvert havnet jeg i sengen, og ble liggende der. Riene ble sterkere, men enda lå babyen litt langt oppe. Så etter en stund bestemte de seg for å sette drypp på meg, for å hjelpe til litt. Jeg har alltid sagt at jeg aldri skulle ha noe drypp og nål inni hånda mi på den måten, men det tenkte jeg ikke på da, og merket ikke noe til dryppet jeg. Jeg brukte fremdeles lystgassen for å ta toppen av riene, og følte at den hjalp. Men jeg ble ganske kvalm av den, og kastet nesten opp, men jeg gjorde det heldigvis ikke. Vilhelm var flink og tørket panna mi med en kald klut, og mamma var der hun også. Men jeg merket jo ikke så mye til hvem som var der og ikke jeg da.

Men så ble riene sterkere, det var enda ikke pressrier. Men dette var de sterkeste reiene før pressriene kom, og de var det aller verste med fødselen. Husket ikke hvor mange slike rier det var, men de var utrolig vonde, og jeg klarte ikke bruke lystgassen på dem heller. Jeg sa flere ganger at jeg ikke orket mer, og at «han» måtte komme snart. Mamma og Vilhelm og Therese var flink til å gi meg nytt mot for hver rie.

Litt over 12 på natten kom pressriene endelig, og de var ikke så vonde som de jeg akkurat hadde hatt, for nå kunne jeg konsentrere meg om å presse. Det tok litt tid før de så hodet. Men når jeg hørte at Therese og mamma sa de så hodet, da ga jeg ALT på neste pressrie og da kom babyen ut på en pressrie. Klokken var 00:53. Det føltes utrolig rart å kjenne det «ploppet» da babyen gled ut av meg. Jeg var lettet husker jeg. Og da mamma sa «Kristel, det e ei jente«, gråt jeg av glede, og bare smilte og gråt. Og jenta gråt litt hun og, men ikke mye, tror jeg. Jeg fikk henne lagt oppå magen med engang, og der lå hun og tittet opp på meg og pappaen sin med store vakre øyne. Jeg strøk henne forsiktig over den lille hånden hennes. Mamma tok noen bilder av oss, og Vilhelm strøk meg på armen.

Photobucket

Jeg så bare på jenta mi jeg. Så liten og fin hun var. Så fikk Vilhelm klippe navlestrengen. Mamma tok bilder av det og. Tror Vilhelm syntes det var stas å få gjøre det.

Photobucket

Jeg lå bare og betraktet jenta mi, mens Therese tok seg god tid til å sy igjen det jeg hadde revnet. Jeg merket ikke at hun holdt på der nede heller jeg, kjente ikke noe. Alt jeg brydde meg om var jenta mi.

Photobucket

Når hun var ferdig med å sy tok de vesla og vasket henne, målte henne og veide henne, og pakket henne inn. Og jeg fikk gå over i en annen seng. Når jeg ble trillet til rommet, fikk Vilhelm bære datteren sin. Da vi kom inn på rommet, satt vi å så litt på henne. Og Vilhelm hadde sagt til mamma at han var så glad han fikk være med på fødselen. Noe han også fortalte meg senere, at han var takknemlig for at jeg lot han være med. Etter at Vilhelm var dratt prøvde vi med litt amming, men gikk ikke så bra.

Så kom jordmor og sa at jeg kanskje skulle ta en dusj, iallefall komme meg på do en tur før jeg la meg. Jeg var veldig svimmel, og jordmor måtte støtte meg. Når jeg satt på do ble det verre. Jeg hørte de ropte på meg, og spurte om jeg kunne høre dem, men jeg fikk ikke til å svare. Så svartnet det for meg, og det ble tilkalt flere sykepleiere, og de fikk meg opp i senga, og løftet føttene mine og sånn. Og da kom jeg til meg selv igjen. Etter det ble jeg liggende i sengen resten av natten. Vesla ble trillet inn på det rommet med resten av babyene, og jeg og mamma sov på rommet mitt. Mamma overnattet sammen med meg.

Photobucket

Mandag 17. November

Dagen etter ble det prøving på amming igjen, men det gikk ikke så greit. Fikk en del besøk, og det var så koselig. Prøvde mer på ammingen, men fikk det ikke helt til.

Photobucket

Fikk mye hjelp fra både jordmor og syke-/barnepleiere. Vesla fikk litt tillegg, men la ikke noe særlig på seg. Så vi måtte være noen dager ekstra, og hun fikk også litt gulsot. Gikk litt ned i vekt de første dagene, og ammingen fikk vi ikke til. Jeg ble motløs. Jeg ville hjem. Jeg gråt litt for meg selv, og en gang kom Therese og så det. Da snakket vi litt sammen, og hun skjønte meg så godt. Det gjorde også jordmor Atle. Det var godt å snakke med de, og etter en sjekk til Therese, og samtale, så fikk vi reise hjem lørdag 22. november. Mamma og pappa kom og hentet oss. Og vesla fikk ha på seg det samme settet som jeg hadde på meg da jeg reiste hjem fra sykehuset som baby. *stas*

Photobucket

Fødselshistorie – Mats-Oliver!

Født: Mats-Oliver
Dato: 16. januar 2011
Klokkeslett: 18:50
Vekt: 3800 gram
Lengde: 51 cm
Hodemål: 35 cm

Dette blir nok en lang historie, da det hele egentlig startet leeenge før fødsel – og jeg gjerne vil fortelle forhistorien også.

Forhistorien starter jo egentlig med svangerskapet med Emma-Isabelle. Da fikk jeg svangerskapsforgiftning på slutten, og ble derfor satt i gang 2 uker før termin.

Derfor begynte de allerede tidlig i dette svangerskapet å følge meg opp litt ekstra. Fikk en telefon fra Dr. Lars Derås på føden i Namsos i uke 8 eller noe, han ville ha meg inn for en ultralyd i uke 12. Etter den ultralyden ble jeg satt på en blodfortynnende medisin (Albyl-E, eller acetyratio som jeg fikk på apoteket – som er en billigere versjon av den). Den skulle jeg gå på til uke 35.

Gikk til oftere kontroll hos jordmor, ettersom blodtrykket var litt høyt alt fra starten av svangerskapet. Og hadde også en prat med Dr. Heiko på føden i uke 17 – men alt så bra ut, og det ble ikke satt i gang noen annen behandling.

Alt forholdt seg egentlig ganske rolig fram til slutten av svangerskapet. Hadde noen ekstra ultralyder for å sjekke vekst og blodtilførsel og slik – og alt så bra ut hele veien. Ved en av ultralydene ble det dog målt blodtrykk og sjekket urinen, og da var blodtrykket litt høyt – dette var i starten av desember. Da måtte jeg sitte igjen og målte BT på nytt, og det ble vurdert blodprøver i tillegg. Men etter å ha sittet rolig litt, så var ikke blodtrykket så høyt likevel.

Etter det gikk ting bra helt til nyttår. Blodtrykket var litt høyt innimellom hjemme, men da tok jeg bare en pause og hvilte litt. Var jo midt i julestria. Men på nyttårsaften, når vi var hos storebror, ble føttene mine skikkelig hovne og blodtrykket var ganske høyt. Vi bestemte oss for å se det an til dagen etter, og da var blodtrykket like høyt – så jeg ringte føden. De ville ha meg inn for sjekk, og jeg fikk ikke reise hjem igjen før 4 dager senere. Da skulle jeg komme tilbake på sjekk igjen 3 dager senere, og den sjekken gikk fint. Men i løpet av ettermiddagen, og på tur hjem ble jeg dårlig – og ringte føden igjen. Nok en gang fikk jeg ikke reise hjem, og denne gangen ble jeg der i 5 dager, før jeg fikk reise hjem. Da skulle jeg sjekke blodtrykket hver dag på alderspensjonatet, fram til neste jordmorkontroll – og ringe føden om blodtrykket steg over 150/100 eller om jeg fikk noen symptomer. Alt dagen etter var jeg på pensjonatet og målte BT, og da var det 182/108 – etter å ha sittet å venta og hvila i sikkert et kvarter. Så når jeg kom hjem derfra, ringte jeg føden og fikk snakke med Dr. Lars Derås. Vi ble enige om at jeg skulle komme inn på kontroll dagen etter, ettersom jeg ikke hadde noen symptomer.

Torsdag 13. Januar 2011

Da kom jeg inn torsdag 13. januar, og ble møtt av jordmor Atle Sitter. Ble satt på registrering, målt blodtrykk og sjekket urinen. +1 på eggehvite og litt høyt blodtrykk, men ikke faretruende. Fikk snakket med en damelege, som jeg ikke husker hva heter – og hun ville det skulle tas blodprøver og ultralyd, og det kunne ikke gjøres med en gang fordi det var travelt på føden – så derfor ble jeg innlagt til dagen etter. Atle mente jeg burde forhandle om igangsetting, men legen var ikke helt med på det, gitt.. Følte meg ganske motløs når jeg var innlosjert på nok et barselrom. Innlagt igjen, men bare til dagen etter – og da skulle jeg bli sendt hjem igjen. Nok en gang uten baby, nok en gang hjem til mer bekymringer og stress. Måtte også samle urin på et bekken i et døgn… *crap*

Photobucket

Blodprøvene var fine, og ultralyden var fin – heldigvis.

Den ettermiddagen fikk jeg plutselig noen streke kynnere, og de kom ganske regelmessige et par timer – så jeg trodde virkelig at noe var på gang. Men så snart registreringa kom på, så dabba det av. Ble også undersøkt, og det var noe mer modent siden sist jeg ble undersøkt, men ikke noe fødsel på gang. Så det var nok bare modningsrier eller noe.

Fredag 14. Januar 2011

Dagen etter fikk jeg beskjed om at de ville holde meg der til babyen var kommet, men når det ble var enda usikkert. Men Dr. Helge Brobakk sa at om blodtrykket steg noe igjen, så ble det nok igangsetting, fordi de likte ikke helt at BT var så ustabilt. Endelig en lege jeg likte ;P

Fredagskveld 14. januar hadde jeg litt hodepine, og blodtrykket hadde vært litt ustabilt i løpet av dagen. Startet med helt normalt på morgenen, for så å stige på ettermiddagen. Så var spent på hva legen kom til å si angående det.

Lørdag 15. Januar 2011

Lørdag 15. januar ble jeg satt på registrering på formiddagen, og mens jeg satt med den kom Dr. Helge Brobakk innom – han sa at de ikke likte at blodtrykket var ustabilt, og lurte på om vi skulle gjøre en avtale om igangsetting til kvelden. *PANIKK* ! Selvfølgelig sa jeg ja til den avtalen, og klarte ikke stoppe å gråte og le etter at han hadde gått. Endelig skulle det skje! Eneste som kunne stoppe det, var om det kom inn noen fødende – men legen sa det var veldig rolig, og de visste ikke om noen som skulle komme inn iallefall.
Ringte mamma, og det ble avtalt at hun skulle dra å overnatte til storebror, for å være i nærheten – i tilfelle det skulle komme i gang fort.

Utpå kvelden ble jeg satt på registrering, og litt før 22:45 kom jordmor Gro Roland inn – undersøkte meg, og satte inn en modningstablett. Så måtte jeg ligge rolig da, og la den få virke. En halvtime etter kom hun inn igjen, for å sette på registrering. Merket litt mensmurringer i magen, men ikke noe mer enn det – og det gav seg etterhvert. Men babyen var veldig urolig inni der under hele registreringa – men alt så bra ut.

Photobucket

Egentlig skal slike tabletter settes hver 4. time – men så er det en regel som sier at de ikke skal det mellom kl. 00 og 08 – så derfor fikk jeg ingen ny i løpet av natta.

Det skjedde ingenting i løpet av natta, og sånn alt i alt sov jeg greit natta gjennom.

Søndag 16. Januar 2011

Om morgenen søndag 16.januar kom jordmor Randi Hågensen, som jeg gikk til kontroll hos på Namdalseide, for å undersøke meg. Hun mente at det kanskje var en mulighet for å ta vannet i stedet for ny tablett, så hun skulle snakke med legen. Men legen mente det kunne settes en ny tablett, så da ble det gjort sånn omtrent 08:15. Denne gangen merket jeg noe med en gang, fikk mensmurringer, og disse tok seg opp egentlig ganske fort. Halv 10 hadde jeg rier, som begynte å gjøre litt vondt og det var vel omtrent 5 minutter mellom dem – men noen av de varte ikke så lenge da. Sov litt på formiddagen, mens jeg ventet på ny vurdering kl. 12 – ny tablett eller evnt å ta vannet, eller kanskje la ting gå sin gang om det ser ut til å være godt i gang av seg selv.

Etter registrering og undersøkelse i 12-tiden ble jeg flytta inn på fødestue, med en mulighet for å kanskje bli tatt vannet på. Men legen som undersøkte meg mente at hodet sto for langt oppe i bekkenet enda, og at de heller ville la riene jobbe litt. Hadde 3 cm åpning. Så på dette tidspunktet skulle vi la riene jobbe litt av seg selv, de var med noen minutters mellomrom og varte 30-40 sekunder. Så skulle det ny vurdering til om fire timer. Begynte å gjøre litt mer vondt, og bestemte meg nå for å si fra til mamma sånn at hun kunne komme.

I 15-tiden var det vaktskifte og ei ny Randi kom på jobb, denne gangen Randi Grande.

I 16-tiden hadde jeg 4-5 cm åpning, og det begynte å gjøre ganske vondt. De vurderte å ta vannet eller sette drypp, men nok en gang bestemte de seg for å avvente litt og la riene jobbe selv. Hyppige og vonde, men korte rier. Var godt å ha mamma der, hun masserte ryggen min under riene – og det var godt. Hadde vanskelig for å finne en god stilling, men det å stå hengende over senga var det som fungerte best på dette tidspunktet.

Photobucket

Jordmor ble opptatt med fødsel på den andre fødestua, og riene mine begynte å bli fryktelig vonde. Nesten uholdbare. Intense, hyppige rier. Så jeg ville ha noe smertestillende, ett eller annet. Men jeg måtte vente, for inne hos meg var det kun barnepleier – for jordmor var jo opptatt. Føltes som en evighet å vente på jordmor, og når jordmor endelig kom begynte jeg å kjenne pressetrang – dette var vel etter 17 en gang, kanskje nærmere 18. Jordmor undersøkte meg, og mente at det var egentlig for tidlig til å begynne å presse. Men jeg fikk lov til å presse litt likevel, følge naturen – men ikke presse for hardt. Jordmor var veldig flink til å fortelle meg når jeg skulle presse, og når jeg skulle puste. Samtidig ble det gjort klart for en type smertestillende som heter petidin, og det ble satt fire nåler akupunktur i øret mitt og en i hodet (som jeg forøvrig tror at hadde null virkning).

På dette tidspunktet var egentlig alt sammen uholdbart, og jeg skjønner ikke hvordan jeg fant krefter til å komme meg gjennom det. Det virket som en evighet, og han kom jo aldri ut. På ett eller annet tidspunkt her ble vannet tatt også, og det ble bestemt at det gikk så fort framover at petidin ville være nytteløst å sette, da den ikke kom til å virke før jeg var ferdig. Noe jeg ergra meg over, fordi det var så sykt vondt og jeg ville ha noe som lindra det litt!

Jeg pressa, og jordmor ba meg holde igjen litt. De ba meg puste, og ikke presse så hardt. Vel, lettere sagt enn gjort. Da jordmor plutselig ba barnepleieren om å stille seg på andre siden, så jeg kunne ha foten mot hofta hennes, og hun ba meg om å ta tak under lårene mine og presse haka mot brystet – da forsto jeg at NÅ nærma det seg, og jeg pressa som jeg aldri har pressa før. Så ble jeg ingen bedt om å vente litt. Når de da sa at de så hodet, og mamma utbrøt at det var masse svart hår å se – da pressa jeg bare mer og mer, og når jordmor ba meg holde igjen og vente på neste rie – var det utrolig vanskelig, for jeg visste jeg var SÅ nær! Da kjente jeg hodet stå i åpningen og det sprenga på, ganske syk følelse egentlig. På neste ri pressa jeg alt jeg hadde, og ut kom lillegutt og enda mer fostervann på et press – så fostervann spruta all over jordmor :p Kl. 18:50!

Etter at jeg fikk Em, sa jeg alltid at det var da virkelig ikke nødvendig å driver å skrike sånn når man fødte – vel denne gangen fikk jeg erfart at noen ganger ER det nødvendig.. :P

Det tok en stund før jeg fikk han opp på brystet, så jeg ble bekymra og spurte om han hadde det bra, og det kunne jordmor bekrefte – og ba meg knappe opp skjorta, så skulle jeg få han opp til meg. Og når hun løfta han opp til meg gråt han, og det var den fineste lyden! Og han hadde virkelig utrolig masse svart hår, og veldig sterke lunger. Jeg bare gråt, og jeg husker jeg gråt «mamma» .. :p Og mamma tok bilder. Og lillegutt tok fingeren min og holdt hardt fast i den.

Photobucket

Så fikk mamma/mormor klippe navlestrengen, ettersom pappaen ikke var med på fødselen. Det tror jeg hun synes var stas. Og barnepleieren tok bilde – derfor ikke helt bra bilde.. :p

Photobucket

Mitt første spørsmål til jordmor var «revna jeg mye?» … Haha, alt man skal bekymre seg over.. Ble fortalt at det var veldig lite revning, og ble senere fortalt at det kun ble sydd to sting – og det er jo fint! Syinga gikk greit, og morkaka kom ut veldig greit også – og den så fin ut. Så ble lillegutt vaska, og jeg ordna litt. Han ble også målt og veid – 3800 gram og 51 cm, og med et hodemål på 35 cm. Helt passe størrelse med andre ord, og jeg som var så redd for en sværing!

Photobucket

Ble trilla til rommet, og mamma ble der en stund sammen med oss. Og vi forsøkte med litt amming. Så plutselig ble lillegutt helt blå i ansiktet, nesten svart! Det var skikkelig ekkelt, og jeg ble veldig redd. Plinga på, og barnepleieren kom og tok han brått med seg – og jeg og mamma ble sittende å vente og vente. Virka som en evighet før hun kom og fortalte hvordan det gikk. Da fortalte hun at grunnen til at hun tok han så brått, var fordi han hadde litt problemer når han kom ut, og de hadde måttet gni han på brystet for å få i gang pustingen – og de var redd han hadde svelga fostervann eller noe. Men nå hadde han fått igjen pusten veldig fort, og de hadde undersøkt han og alt så bra ut. Men han lå litt i kuvøsen, og de ville holde et lite øye med han en stund – bare for å være sikker. Og de kunne også ta han om natta, så jeg fikk slappe av og slippe å bekymre meg for han. Det var et en gangs tilfelle, heldigvis.

Slet litt med etterrier i dagene etter, men var egentlig bare verdens lykkeligste. Endelig var lillegutt ute, etter et langt og innimellom plagsomt svangerskap. Endelig skulle jeg kunne dra hjem fra føden MED baby, og ikke måtte komme tilbake igjen bare dager etter.

Det skumle er at jeg siden fødselen har tatt meg selv i å tenke «Det var da ikke SÅ ille!» – selv om jeg VET at det var j**** vondt denne gangen. Så når tiden er rett, og jeg har funnet en fin og god og snill mann – så håper jeg at jeg en gang kan få muligheten til å gjøre dette igjen. Det å føde er jo en så fin opplevelse egentlig, vond – men fantastisk!

Photobucket

Vil sende en stooor takk til alle på fødeavdelinga på Sykehuset Namsos. Både leger, pleiere og jordmødre. Følte meg godt tatt vare på, og følte meg veldig trygg der oppe. Noen vil jeg sende en ekstra hilsen til, for det var noen jeg fikk bedre kontakt med og som jeg likte bedre enn andre – ingen nevnt, ingen glemt ;) Men TAKK for 2 lange, slitsomme – men trygge uker ;)
Photobucket

Adresse: D5 – på ubestemt tid!

Jeg er inne igjen jeg. Har bare tilbragt 2/3 av 2011 her inne nå – tror jeg det er. Men det er greit det altså. Føler meg trygg her iallefall! Selv om jeg er bekymra og lei.

Denne gangen blir jeg her da. Jeg får ikke reise hjem uten baby. Enten blir jeg her til det starter av seg selv, eller så blir jeg satt i gang. Legen jeg snakka med i går lovet meg at jeg blir satt i gang om BT stiger igjen.

Jeg håper bare ting skjer snart, slik at jeg kan være hjemme til neste helg jeg – da skal vi nemlig passe tantehjertene, mens mamman og pappan skal på nyttårsball! Og vi skal feire bursdagen til pappa, med ribbe og «veien til ditt hjerte-terte» som Line skal bake. Marianne og Richard kommer også. Så det er klart jeg må være hjemme til da – helst med baby! ;)

Hadde en vond opplevelse i går. Fikk jo nytt rom denne gangen, og her var det ingen bestevenn på senga! Så i går ble jeg låst fast i senga, kom meg ingen veier. Og når jeg forsøkte å reise meg gjorde det så vondt i bekkenet at jeg begynte å gråte. Måtte tilslutt plinge på og få hjelp til å komme meg opp. Så nå har jeg fått meg ny bestevenn, og i tillegg noe sånn skli-laken-greie. Så da går det litt bedre.

Leser mye bøker, og har lest ut to stykker nå mens jeg var her. Skal lage meg ny bokliste for 2011 – samt fylle ut de bøkene jeg leste ut på tampen av 2010 på den lista. Regner med å lese ut minst ei bok til mens jeg er her… Kanskje to, det kommer an på hvor lenge jeg blir her, og når Lissinj faktisk kommer. Når han kommer, så blir det jo litt andre ting å gjøre :)

Ønsk meg lykke til da, snart skjer det her – forhåpentligvis!

Photobucket

Bekymra og lei.

Avtalte jo med legen på føden i går, at jeg skulle innom Alderspensjonatet her i bygda å måle BT – slik at jeg slapp å dra den lange veien inn til Namsos hele tiden. Så jeg snakka med dem der i dag, og var nedover i 14-tiden. Satt lenge å hvila før Janne kom å målte BT, og da var det på 182/108 … Jeg har ikke gjort stort etter at jeg kom hjem. Jeg sitter jo bare her. I gårkveld tok jeg meg et bad, og laget meg mat. Ellers satt jeg i sofaen, tok det rolig. Sovet godt i natt, vært oppe på do noen turer bare. Sov lenge i formiddag, og etter at jeg sto opp har jeg bare sittet i stresslessen med pcen. Laga mat, men ikke noe stress det altså. Så hvorfor BT plutselig er så høyt igjen vet ikke jeg… :(

Ringte føden når jeg kom hjem, og fikk snakke med legen. Ettersom jeg ikke føler meg i noe spesielt dårlig form, så venter vi til i morgen. Så skal på kontroll der kl. 10 i morgen, for å sjekke BT, urinen, samt kjøre en registrering. Det blir spennende da…

Kjenner jeg er lei da. De siste to ukene har jeg jo vært ut og inn av sykehuset. Blodtrykket har vært opp og ned. Jeg blir bekymra når det er slik. Kan jo neppe være bra for hverken meg eller Lissinj at BT er så ustabilt?! Det stiger jo så snart jeg tråkker utenfor døra på føden!

Jeg håper at Lissinj har sunket lenger ned i bekkenet, slik at de kan sette meg i gang snart. Så vi kan bli ferdig med dette. Det kan kjennes ut som han er lenger nede,  men jeg har egentlig ikke peiling. Føler det presser sånn nedover, så det kan jo være et tegn da.

Skal iallefall pakke bagen igjen, og ha med meg til føden i morgen. I tilfelle jeg må bli igjen.

Så krysser vi fingrene for rieaktivitet på registreringa i morgen, innleggelse og fortgang i sakene!!!!

Photobucket

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Photobucket
33 år gammel sykepleier som blogger om livet som mamma til mine tre skjønne barn - Emma-Isabelle (Em), Mats-Oliver (Mo) og Kory-Evander. Em er født 17.11.03. Mo er født 16.01.11. Og Kory-Evander ble født 04.05.16. Bloggen handler i hovedsak om livet vårt, og alle de som er rundt oss. Jeg er glad i å ta bilder, så det blir delt en del bilder her inne også. Og har oppdaget en ny hobby - nemlig strikking. Bloggen er mitt sted for å dele tanker og følelser, samt å ytre meninger.

Photobucket
Lilypie First Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Daisypath Happy Birthday tickers
Daisypath Anniversary tickers
Photobucket
På 3hjerter.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Photobucket