RETT FRA LEVRA

Travle dager!

Da har skolen begynt igjen, og vi opplever travle dager!

Mats-Oliver begynte barnehagen igjen første uken i august. Da var det rett inn til ny avdeling og nye voksne. Så vi måtte jo gjennom en ny innkjøring. En dag var det så ille å gå fra han, at jeg gråt i bilen på vei hjem. Fordi jeg hørte hvor sint og lei seg han var i gråtingen sin! Det var kjempefælt! Men det var den verste dagen, og etter den dagen ble det gradvis bedre. En stund ble han veldig avhengig av smokken, og hun ene av de ansatte kommenterte dette – men sa at de ikke ville ta fra han tryggheten hans heller. Jeg ble litt bekymra, fordi vi holder på å venne han av å ha smokken på dagtid. Men forhørte meg litt med andre, fikk litt erfaringer, tips og råd – og bestemte meg for at det var viktig for han å ha tryggheten sin, og at vi heller fikk ta kampen senere. Men nå har han helt naturlig, selv valgt å legge vekk smokken. Han er flink å legger dne fra seg hjemme før vi drar, eller han legger den fra seg i BHG. Det hender seg at han har den når jeg henter han, men da er det fordi han er sliten og lei. Så det var i grunn ingenting å bekymre seg for! Men jeg er jo som mammaer flest, som bekymrer seg for alt mulig rart.

En annen ting jeg har vært bekymret for, har vært språket hans. Han har ikke noe særlig ordforråd, og selv om han snakker MYE – så er det lite vi forstår. Han lager også merkelige lyder for ord, som er «ord» som bare vi nærmeste da skjønner – fordi vi har lært oss språket hans. Derfor skal vi på oppfølgningstime etter 2årskontrollen, en språkkontroll. Mye fordi han ikke sa et ord når vi var på kontrollen også, så helsesøster fikk ikke hørt han. Vi skal dit 4. sept. Nå har riktig nok språket hans forbedra seg mye den siste tiden. Han gjentar mer av ordene jeg forsøker å lære han, og han begynner å bli flink. Så kanskje trenger jeg ikke være så bekymret for språket heller.

Her kan dere se noe av ordene han kan og ikke kan: VINE – Mo snakker

«Gravemaskin – traktor – toget – fly»

Emma-Isabelle derimot begynte på skolen 19. august. Og allerede på tirsdagen hadde hun sykkelprøve. Den besto hun med glans, så nå får hun sykle alene til skolen. For å bestå testen, måtte hun ha seg ny sykkel. Den gamle var gammel og dårlig. Bremsene fungerte ikke ordentlig, kjea hoppa av stadigvekk og satte seg fast, bakskjermen bare ramla av en dag +++ Så hun fikk seg ny sykkel, som jeg og pappaen kjøpte sammen. (Iallefall etter avtalen, men jeg har betalt alt til nå da! Men får igjen penger fra han snart).
Virker som hun har hatt en god start på skolen.

IMG_6716

Forrige helg hadde vi jentene hotellhelg i Trondheim. Mo var hos pappaen sin, men etterom Em sin pappa fortsatt er i Nord-Norge var hun med meg og mamma til Trondheim. Det Em ikke visste, var at vi skulle på Kaizers konsert på lørdagen. Det ble en LANG dag, med MYE venting. Vi var uten for Borggården kanskje i halv 5 tiden, da var det allerede en del folk – enda det ikke var innslipp før 19:00. Så vi venta der i 2,5 time ca. Fyltes opp med folk ganske fort egentlig. Vi var heldige da, for vi kom fremst – litt på siden. Så ble det mer venting. Kaizers skulle ikke på før 21:30. Mellom 21-21:30, fikk vi beskjed om at Kaizers ikke kom på før 22:00. Em ble kjempesliten og utålmodig. Mens jeg og mamma syntes at oppvarmingsbandet faktisk var ganske gode (Peevish Penfriend fra Trondheim). Når Kaizers endelig kom på scenen, var det ei som sang med og virka veldig stolt og fornøyd! Hun har jo arvet de sterke følelsene for Kaizers! ♡
Etterhvert ble hun dessverre veldig sliten og trøtt – det ble jo seint. Så hun satte seg ned på bakken, foran beina mine. Vakta ble bekymret for henne, så hun ble løfta over gjerdet, og fikk sitte foran gjerdet – helt framme ved scenen. Så hun hadde det ganske greit på slutten av konserten, og jeg tror det ble en opplevelse for livet!
Selv synes jeg det var en kjempekonsert!! Og på slutten ble det veldig emosjonelt for min del, og under Drøm videre Violeta, begynte tårene å trille – og det fortsatte ut konserten (2 låter). Utrolig trist å tenke på at jeg aldri får oppleve å stå fremst på en Kaizers-konsert igjen. De legger opp om 2 uker, da er det slutt. Skal selvfølgelig ned til Stavanger på nest siste konsert (var det vi fikk billetter til, da siste konserten ble utsolgt på 8 minutter – eller hva det var). Men da har vi sitteplasser. Kjipt! Men gleder meg noe SYKT!! Selv om det er forferdelig trist å tenke på at det er slutt etter den konserten. :’(

IMG_6826 IMG_6828

IMG_6827

IMG_6829

♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡

Ellers har Emma-Isabelle vært på kontroll hos ørelegen igjen, og hun ble friskmeldt!! Trenger ingen sneller igjen, og ørene ser OK ut. Men om hun blir plaget i vinter, så fikk jeg beskjed om å ringe direkte til ØNH på sykehuset – trenger ikke gå innom fastlegen, og det var greit å vite!

Selv begynte også jeg på skolen 19. august. Og det rett i gang med tunge tema om psykisk helse. Uka som var nå, så startet vi med depresjon og schizofreni, fortsatte med bipolar lidelse, personlighetsforstyrrelser, demens og delirium, alkohol og rus, psyko-farmakologi, og avsluttet uken med selvskading og selvmord. Skrev i en gruppe jeg er med i på facebook, at jeg startet uka med depresjon og skulle avslutte den med selvmord – de så morsomheten i det, da de kjenner til galgenhumor! ;)
Jeg ble forresten skuffet over undervisningen om selvskading. Foreleser hadde satt av 5 minutter til temaet, fordi «det er noe dere som sykepleiere ikke kommer til å komme noe særlig borti» – fordi «selvskadere får poliklinisk behandling» og «det er fåtallet som skader seg så alvorlig at de trenger behandling på sykehus». Jeg kan vel helt ærlig si at mer eller mindre samtlige av de jeg kjenner som har vært/er selvskadere, har en eller fler ganger måttet oppsøke legevakt pga selvskading. Og de første de møter der er sykepleiere – hvor også ganske mange jeg vet om, blir møtt med veldig lite respekt og forståelse. Det er også mange selvskadere som har vært innlagt, en eller fler ganger. Og det er sykepleiere som arbeider på psykiatrisk avdeling også.
Faktum er at selvskading er veldig utbredt, det er så mange som driver med det eller har drevet med det. Både ungdom og voksne. Man kan finne dem overalt, og som sykepleier kommer vi garantert til å komme borti dem. Og da er det KJEMPEVIKTIG med nok kunnskap om temaet. Selv om dette med selvskading er noe man lærer best ved erfaringer i praksis, så trenger man å ha noe teori inn på forhånd – og det følte jeg ikke vi fikk på skolen på fredag. Dessverre! Selv er jeg heldig som har MYE kunnskap om temaet, både egne erfaringer og via gode venner og bekjente.

Men det er uansett godt å være tilbake på skolen igjen. Selv om det betyr travle dager. Mye spennende dette året, så gleder meg!

De to siste torsdagene har ungene deltatt på sykkelløp, og nå sist fikk de medalje og premie. Det var stor stas. Min lille Mats-Oliver ble omtalt som den som hadde syklet lengst forrige torsdag, da han løp rundt med balansesykkelen sin hele tiden! Han ble også omtalt som den som hadde vært innom alle sølepyttene! Nå på torsdag ble han også omtalt som den som syklet mest, men nå  var han mer rolig enn sist. Han var sliten tror jeg. Superstolt av ungene! Er også stolt over meg selv, som ikke lot meg trigge – av noe som tidligere hadde vært en veldig triggende situasjon. Begynner vel å bli «vant» med å se mennesker jeg ikke takler å se, og begynner å takle det bedre og bedre. Livet mitt skal ikke stoppes pga én person! At ungene mine får delta på sykkelløp, er mye viktigere! ♡ Ungene foran alt!

Ellers har vi det kjempebra! Stortrives i huset, og koser oss sammen! ♡ ♡ ♡ ♡

Å ta gode valg for ungene!

Snakket med helsesøster om noe viktig i dag, på 15månederskontrollen. Og det var dette med å ta gode valg for barna våre. Og ble litt inspirert til å skrive et innlegg om det.

Når de er så små som det Mats-Oliver er, så er de ikke i stand til å ta egne valg, og de er ikke i stand til å formidle dette. Det er mye vi som foreldre eller voksne «prakker» på dem. Det er vi som tar alle valgene, og vi som bestemmer at «sånn er det»…

Derfor er det veldig viktig at vi tar de rette valgene for ungene. Vi må ta gode valg. Det er når de er så små at vi legger grunnlaget for et bra liv. Og det er så mange valg som kanskje ikke er helt gjennomtenkte, som kanskje ikke er helt bra for barna.

Det med kosthold er valg vi tar for barna, og det er viktig å gi de gode matvaner alt fra de er små. Et variert og sunt kosthold. Selv er jeg ikke for å gi barn søtsaker når de er små. Jeg ble selv fortalt at dåpsbarnet skulle smake på dåpskaka, det var tradisjon. Jeg valgte at han ikke skulle smake på kaker i dåpen, da dette er for meg ingen gode valg, som man tar på vegne av barnet. Man legger dårlige grunnlag for barnet – mener jeg!

En annen ting er dette å utsette barn for røyk. Er man avhengig av røyken, når man har barn – så kan man ta et valg om å skjerme barn for røyken, eller man kan velge å utsette barn for røyken. Jeg vet hva jeg ville valgt! Jeg har selv vært røyker, så jeg vet hva jeg snakker om. Jeg røyka alltid ute på trappa, og det har aldri lukta røyk av ungene mine – med mindre vi hadde vært på besøk hos noen som røyka inne.

Man er så opplyst i dag, om hvor skadelig røyk er. Så det valget som er best for barnet, er å skjerme barnet for røyken. En 15 måneder gammel unge er ikke i stand til å si i fra at røyklukta er ekkel, en 15 måneder gammel unge klarer ikke fortelle oss om at han helst vil velge å puste der hvor det ikke har vært røyka.

Vi velger bilstoler etter sikkerhet. Vi velger sunn og næringsrik mat. Vi velger gode klær. Vi velger fastlege. Vi velger leker. Vi velger barnehage. Vi velger ALT for barnet, og vi starter den dagen vi finner ut at barnet ligger i magen. Det er vi som foreldre som bygger grunnlaget for et godt liv for barnet.

Det er ikke alltid like lett å ta de beste valgene. Bilstol-jungelen er ikke enkel, men man ser på anbefalingene, man forhører seg litt med andre. Og man tar et valg ut i fra det man selv føler er best. Jeg trodde egentlig man alltid gjorde det jeg… Tok de valgene som man trodde var best.

En annen ting er å ta til seg de tipsene og rådene man får. Jeg har fler ganger tidligere tatt noen valg som jeg kanskje ikke helt kunne forsvare, og fått tips fra andre om hvordan å gjøre dette annerledes. Og jeg har gått inn i meg selv, gjort det jeg kan for å endre ting – slik at jeg VET at jeg har valgt det som jeg føler er BEST for barna mine.

Derfor blir jeg veldig skuffet, når jeg kommer over de som har tatt dårlige valg. Valg som enten setter sikkerheten eller helsen til barnet i fare. Det er ikke mye jeg kan gjøre når det handler om andre sine barn, jeg kan opplyse – men når ikke det går igjennom, er det ikke mye jeg kan gjøre. Men når det kommer til MITT BARN, da må jeg ta valg – ut i fra at andre har tatt dårlige valg. Det kan være valg som er vanskelige, men som like vel er nødvendige. Fordi det er det valget som er det beste valget for barnet.

For ungene mine betyr ALT for meg. Og det er så viktig for meg at deres sikkerhet, helse og liv kommer først. Jeg må ta valgene for dem, og jeg må ta GODE valg for dem!

Photobucket

  • Fortjener ikke denne finingen kun de BESTE valgene?
  • Hadde DU klart å ta dårlige valg på vegne av han?

Furten!

Mats-Oliver er i en alder hvor han liker å utforske. Alt skal puttes i munnen, og alle skuffer og skap skal åpnes. Derfor har vi investert i barnesikring på skuffene og skapene på kjøkkenet. Men skuffene på kjøpmannsdisken har vi ikke barnesikring på – og de dreiv han å utforska her om dagen.

Han ble ganske furten når jeg kom og sa at det ikke var lov. Og han har jo verdens søteste furte-leppe, så jeg måtte bare ta noen bilder av han. Se bare så søt han er når han furter!

Photobucket

Jeg er veldig for at man ikke bare skal ha glade bilder av barna. Ei heller bilder der barna er rene og pene – for barn er ikke alltid glade og de er ikke alltid rene.

Jeg skriver dette, fordi når Em var lita og jeg la ut bilder av henne hvor hun var litt skitten i klærne, fikk jeg masse kritikk! Men hallo, hvilke unger er rene og pene hele tiden – jeg har enda til gode å se en slik unge. Jeg har også til gode å se en unge som smiler HELE tiden.

Så sånn er det.

Jeg er ærlig og ekte, jeg pynter ikke på sannheten. Så dere vil få se bilder av både sinte barn, triste barn og skitne barn – i tillegg til nybada og glade barn.

  • Hvilke tanker har dere omkring dette?

Å ta i mot hjelp..

Ble litt inspirert etter en prat i ei gruppe på facebook i kveld, til å skrive litt om det å ta i mot hjelp.

Det er vanskelig å si hva man trenger hjelp til, uansett hva det gjelder. Det er vanskelig å si det med ord,
og det er vanskelig å «kreve» noe.

Dette er mine ord. Jeg har erfart det flere ganger, hvor vanskelig det er å si at man trenger hjelp og si hva man trenger hjelp til. I tillegg kan man være bestemt på å skulle klare seg selv.

Som alenemamma i 8 år, så har jeg blitt vant med å klare meg selv. Jeg har vært alene om alt, og selv med to unger så må jeg gjøre alt alene. Det er ikke lenger noe heft å sjonglere på handleposer, stelleveske og baby på en gang, samtidig som man skal låse opp bilen og følge med at 8åringen også er med. Jeg har blitt så vant med det, og har vel innstilt meg litt på å vise verden at jeg KAN klare ting alene, at jeg nesten blir frekk.
Det er ofte jeg får spørsmål:

Skal jeg hjelpe deg?

Det kan være om helt enkle ting, som å holde døra for meg, eller hjelpe meg å bære ut en pakke fra butikken. Og svaret mitt er alltid:

Neida, jeg klarer det selv!

I ettertid har jeg tenkt en del på dette, er det virkelig så farlig å ta i mot litt hjelp? Taper jeg noe på å ta i mot hjelpen? Det føles jo godt å få hjelp noen ganger og, man blir liksom litt glad av det. La meg fortelle om en episode!

Jeg hadde vært på butikken og henta en stor pakke på posten,
sleit meg ut med den, men måtte sette den i fra meg for å åpne bagasjerommet,
så kommer det en – for meg – fremmed mann,
han sier «Hei!» – og tar esken og legger den inn i bilen for meg.
Jeg blir så paff, og får bare stotret fram «Takk skal du ha» – før han går inn i butikken.
På vei hjem smiler jeg hele veien, og syntes det var så fint at han hjalp meg – sånn helt uten videre.

Hadde han spurt meg om jeg trengte hjelp, hadde jeg nok avfeid han – med mitt vante «jeg klarer meg selv». Gjør vi ikke alle det?

Fra i fjor sommer var jeg i kontakt med barnevernet. Mest på grunn av at jeg er alenemamma som har (hatt?*) psykiske problemer.  De forklarte meg hva de bruker å hjelpe til med, og spurte meg om det var noe jeg følte jeg trengte hjelp til. Her ble det veldig vanskelig – ja faktisk umulig – å sette ord på hva jeg trengte hjelp til, eller hva jeg følte at jeg kanskje trengte hjelp til. De kunne gjøre alt fra å få meg inn på psykiatrisk poliklinikk for samtaler igjen (iallefall forsøke), til å hjelpe til økonomisk eller hjelpe meg med å få avlastning. Samtaler hadde nok vært greit, bare for å få en ordentlig avslutning på det, og få meg tryggere på meg selv. Økonomien er et kapittel for seg selv. Kjøpte ny seng til Em nå i høst, det var ikke billig, og utgifter langt over hva jeg egentlig kunne avse. Mats-Oliver trenger ny bilstol, og jeg kan ikke forstå hvordan jeg skal få råd til det. Men det å «kreve» noe fra noen andre, det er vanskelig. Kan jeg faktisk si til BV at jeg trenger penger til bilstol, er ikke det for mye forlangt?

Nå er saken hos barnevernet avsluttet da. Saksbehandleren min skulle skifte beite innen BV, og bare jobbe med undersøkelsesfasen av saker – så i stedet for å føre meg opp til ny saksbehandler, ble vi enig om å avslutte saken. Men jeg fikk beskjed om at jeg bare måtte ringe om det var noe – men det var det å klare å be om hjelp da.

Et sted det kanskje er vanskeligst å be om hjelp, er innen psykiatrien. Er det fordi samfunnet krever at man er psykisk sterk? At samfunnet ikke «takler» de som ikke har det så bra psykisk? Er man redd for å bli dømt? Eller er det fordi man har for høye krav til seg selv? Er man for sta, og skal klare seg selv?  Er det vanskelig å kreve noe? Tror man at man ikke fortjener hjelpen? Fordi andre har det verre, og trenger det mer? Eller er det bare rett og slett vanskelig og tenke seg HVA som faktisk kan være til hjelp? Noen ganger er man kanskje også usikker på hva man selv ønsker. Innleggelse? Samtaler? Oftere samtaler? Hjemmebesøk? Medisin? Eller handler det om å frasi seg ansvaret – at det blir lettest?

Det er nok mange som sitter og synes det er veldig vanskelig å be om hjelp, eller sette ord på hva man trenger hjelp med. Mens sannheten er vel at de fleste av oss faktisk trenger hjelp til noe, en eller annen gang. Så kanskje vi alle bare skal bli flinkere til å ikke bare spørre om andre trenger hjelp, men faktisk stille opp og hjelpe? Som han mannen som hjalp meg med pakken – han spurte ikke, han bare gjorde det – noe som gav MEG en god følelse, selv om jeg hadde avvist han om han hadde spurt.


* Skriver HATT, fordi jeg føler meg frisk nå.
Ikke gått i behandling siden sommeren 2010,
og er ikke lenger deprimert på den måten jeg var tidligere.

Photobucket

Å sparke noen som ligger nede.

Sånn rent hypotetisk:

Se for deg ei ung kvinne.
Ei som har vært gjennom en hel del i løpet av sitt liv.
Ei som har møtt mye motgang.
Ei som nesten alltid har følt seg utenfor.
Femte hjul på vogna.
Reserven.
Ei som er veldig usikker på seg selv.
Veldig dårlig selvtillit og selvbilde.
Hun som alltid føler at ting er hennes egen feil,
selv om hun ikke helt kan forstå at alt som skjer skulle være hennes feil.
Se for deg ei ung kvinne som alltid tror at hun ikke er verdt noe.
Ei som alltid har følt at andre ikke har verdsatt henne.
Hun som har følt seg alene og ensom.

Se for deg at denne kvinnen igjen føler seg utenfor.
Utstøtt.
Alene.
Glemt.
Uviktig for andre.
Ei ung kvinne som igjen banker opp seg selv innvendig,
fordi det «er hennes feil at det er slik».
Se for dere at hun snur til noen hun så på som venner,
og forteller åpent og ærlig at hun føler seg utenfor.

Dere får opp bildet av henne kvinnen? Dere kan sette dere inn i hennes sted, og føle hva hun føler? Dere kan se det for dere? Vel, ta en titt på resten:

Se for dere en annen ung kvinne.
En bekjent av hun over her.
Ei som tidligere har støttet henne.
Vært en venn.
Som plutselig snur.
Forteller henne alt det hun ikke trenger å høre.
Legger all skylden på henne.
«Det er din egen feil!»
«Slutt å syt og klag hele tiden!»
«Alle har det bedre uten deg!»

Hun kunne ikke sagt det annerledes,
alt hun over tenker og føler er det eneste som betyr noe.
Ikke viktig!
Verdiløs!
En feil!
Et dårlig menneske!
En som ikke hører til!

Hun nr. 2 visste akkurat hva hun skulle si for å knekke nr. 1 – etter lange samtaler tidligere hvor nr. 2 viste en enorm forståelse, så hadde hun lært seg hvilke vonde følelser nr. 1 satt med. Hun visste dermed hva hun kunne si for at nr. 1 ble knekt.

Jeg synes det er feigt å sparken en som alt ligger nede. Greit at man skal være ærlig å si hva man mener om ting, men vent nå til vedkommende er sterk nok til å takle det. Og tenk over HVORDAN du sier det. Er det nødvendig å gå til angrep på folk, for å få fram at du mener h*n bør tenke over sine handlinger?  Er det nødvendig å være så tankeløs og ondskapsfull, at man psyker ned en som allerede har null selvtillit? Hvor lavt kan man synke? 

Skremmende!

Veldig snart nå er det 10 år siden jeg opplevde voldtekt. Da var det av en jeg stolte på, og som jeg burde føle meg trygg på. En autoritets person. Det er en forferdelig opplevelse, og jeg skulle så veldig gjerne ønske at INGEN opplevde det samme som meg.

Men det er mange MANGE som opplever det samme som meg. Alt for ofte er voldtekt et tema i nyhetene. Nå for 2 uker siden når jeg var i Oslo, så vi to hvitkledde krimteknikkere i slottsparken – det hadde vært en overfallsvoldtekt der natt til søndag. Hver helg er det flere overfallsvoldtekter i Oslo. Det er kanskje ikke så rart når mennesker har dette synet på norske kvinner!!

Det er alltid et tema. Jentene kler seg for utfordrende. De drikker seg for fulle.  Reglen kan være lang! Men la meg si dere én eneste ting: UANSETT HVORDAN EN JENTE KLER SEG ELLER TER SEG, SÅ ER DET IKKE LOV (som i forbudt, bryte loven, ulovlig!!) Å TA HENNE MED VOLD!

Skal man ikke få lov til å være seg selv, og kle seg i det man selv ønsker? Må man hele tiden tenke over hvordan man er, og hva man kler seg i? Har det virkelig blitt slik at kvinner selv må ta forhåndsregler når hun skal utenfor ytterdøra si?

Som voldtektsoffer føler man utrolig mye skam og skyld, det blir ikke bedre med uttalelser om at «norske jenter har seg selv å takke». Et voldtektsoffer er et offer for en egoistisk handling av en gjerningsmann. Skylden ligger ikke hos andre enn den personen som må bruke vold mot en uskyldig kvinne for å tilfredsstille seg selv.

Som sagt, det er denne måneden 10 år siden jeg opplevde voldtekt. 10 år er ganske lang tid. Fortsatt sitter det i, og kan prege livet mitt veldig til tider. Det har vært 10 år med ganske mye angst og depresjoner. Hendelsen har ødelagt livskvaliteten min. Jeg har vært for dårlig til å gå skole eller jobbe, og har gått flere år i samtaler på psykiatrisk poliklinikk. Ettervirkningene av en voldtekt kan være enorme, man får livet snudd på hodet. For noen kan livet bli så vanskelig, at man velger den tragiske utveien.

Jeg forstår virkelig ikke hva som får et menneske til å foreta en handling som er så ødeleggende for offeret. Slik jeg ser det, må man være ganske syk i hodet, når man tar det steget til å forgripe seg på et annet menneske på den måten.

Så lite gjennomtenkt!

Kanskje var det ingen andre som tenkte over det, kanskje var det bare helt naturlig for dem – å løpe og skrike midt på Trondheim Torg.

Det var på onsdag forrige uke. Jeg var i Trondheim. Skulle kjøre mi kjære venninne Kristine til flyplassen, etter et fantastisk bloggtreff, og noen koselige dager med henne her hos oss. Vi dro innom Trondheim på dagen, da flyet ikke gikk før sent på kvelden. Jeg viste henne Nidarosdommen og Torget. Vi spiste pizza på Peppes sammen med Marianne. Vi rusla rundt i Trondheims gater.

Det var etter at vi hadde møtt Marianne, når hun var ferdig på jobb, så klokka var 17. Vi var på vei bort mot Trondheim Torg. Når vi kommer gående mot den åpne plassen, hører jeg noen hyle, og en mannsstemme rope ett eller annet. Så er det en haug med ungdommer som løper rundt.

Jeg blir redd. Jeg får lyst til å bråsnu og løpe i motsatt retning. Det eneste jeg tenkte var «nå har det kommet til Trondheim også. Nå er det en galning her som skyter rundt seg og skal drepe oss!» – men ingenting skjedde. Ungdommene slutta å løpe, det var stille, iallefall mye stillere enn jeg hadde trodd det skulle være. Jeg skjønte at de lekte, noe «haien kommer». Det var en LEK. Mannen ropte «haien kommer», og ungdommene løp for å komme seg «hjem». Det var en LEK.

Men jeg var redd. Jeg smålo, og fortalte Kristine og Marianne om hvor redd jeg ble.

Jeg tenkte en del på dette i løpet av dagen. Hvor lite gjennomtenkt den leken var. Midt på Trondheim Torg, med masse folk. Hvor mange ble redde? Hvor mange assosierte det med 22.7.11? Var noen av de overlevende fra Utøya på torget den dagen? Hvordan følte de det? Når JEG ble så redd, jeg som har sittet på trygge Statland i sommer. Jeg som har levd så fjernt fra dette. For meg har det vært så uvirkelig, nå: Not so much.

Jeg har tidligere også vært redd. Når vi reiste på ferie. For hver gang vi var på et offentlig sted med mye folk. Angst. Men på onsdag var jeg VIRKELIG redd. Det var nesten så jeg kunne se for meg mennesker bli skutt. For et lite sekund. Før jeg innså at det kun var en barnelek.

Men JEG synes det var lite gjennomtenkt. Selv om livet må gå videre, så var det lite gjennomtenkt.

~~~~~~

Mens jeg alt er inne på temaet 22.7.11…

Tenker på dere alle som på en eller annen måte er personlig berørt av tragedien. Jeg tenker på de overlevende. De omkomne. De pårørende.

Kondolerer til alle de som mistet noen. Og hvil i fred, alle de 77 døde.  

Photobucket

Støtte til mødre.

Rundt om på nettet er det mange diskusjoner og meninger om dette med pengestøtte fra NAV til mødre. Og det er veldig mange som synes det er urettferdig at alenemødre får så mye (?) pengestøtte fra NAV, mens de mødre som bor sammen med barnefar – men ikke har rett på foreldrepenger, ikke får noe støtte. Kommentarer som «er det bare alenemødre som har rett til å ha det godt med en inntekt på 10000 kr i mnd?» – mens man mener at par straffes for å bo sammen, fordi mor ikke får noe støtte, og at far må slite seg ut for å få nok inntekt. Slike kommentarer er det mange av rundt om.

SÅ jeg lurer da… De som kommer med disse kommentarene, vet de ikke at alenemødre da også er ALENE om alle utgiftene, så vel som inntekten? Alene om husleie, strømregning, telefonregning, kommunaleavgifter, utstyr til baby, mat og andre nødvendigheter. Tror de faktisk at det er fett å leve som alenemamma? At de 10000 kronene man får i støtte er nok til å leve godt?

10000 kr er ikke mye. Heldigvis får man jo i tillegg utvidet barnetrygd, og småbarnstillegg (OM man har rett på full overgangsstønad og utvidet barnetrygd) – samt bidrag fra barnefar. Men likevel så er det nesten bare akkurat nok til å klare seg, med alle de utgiftene man har som enten leietaker eller huseier, bileier, og med små barn i hus.

Jeg lurer, UNNER dere ikke alenemødre den støtten de får fra NAV? Er dere så misunnelig, at dere ikke unner alenemødre muligheten til å ha samme forutsetningene som de i et par?

Gratulerer med dagen til Oldemor

I går fylte oldemor 86 år. Hipp hurra for henne! Så i dag dro vi nedover til henne. Og det var så fint vår-vær her i dag, at Em tok sykkelen og jeg trilla. Mamma og pappa var også med, og lillebror kom kjørende han også.

Sist vi var der, tok jeg ikke noe bilde av Mo sammen med oldemor – men det gjorde jeg i dag. Han var litt sur og gretten her, så det er pappa som holder han så hun får hilse på han. Han begynte å bli trøtt og sulten, tror jeg – så vi begynte på hjemveien like etterpå.

Photobucket

Mormor er veldig stolt av oldebarna sine, det er tydelig – og det er koselig :) Koselig å være der, men ikke koselig å komme hjem og kjenne at det stinker røyk av klumpen :( Utrolig hvor den røyken sitter i klærne våre, enda vi ikke var der noe lenge, og enda hun ikke røyker SÅ mye lenger, og det var lenge siden hun hadde røyka når vi kom. Så det ble bading av Mo i kveld også, og alle klærne ble kasta til vask – og dyna ble bytta på og hengt ute til lufting. Så ille var det. Og noen lurer på hvorfor jeg ikke liker å ta med Mats-Oliver til noen som røyker/har røyka inne?! De skulle kjent de – hvor det stinka av oss når vi kom hjem fra mormor… :(

Men mormor er gammel, skal hun få treffe Mo, så må vi dra dit – og det synes jeg er så viktig. Det er ikke ofte vi er der, og vi er der ikke lenge om gangen – så da går det greit. Det er jo Mo’s eneste oldeforelder, og Em har bare to hun og.

Ikke lov meg evigheten!

Evig glad i deg.
Du mister aldri meg.
Jeg skal alltid være her for deg.

Løgner!

Tenk deg om.
Hvor mange har du lovet evigheten?
Hvilken garanti har du for at det vil vare for evig?
Vet DU hva framtiden bringer?

Jeg har blitt lovet evigheten, men evigheten tok slutt.
Igjen sitter jeg, uten deg.
Jeg lovet evigheten tilbake, men jeg kan ikke holde det løftet.
Jeg er forsatt glad i. Jeg ønsker å fortsatt være der.
Men jeg kan ikke.

Man må være realistisk.
HER og NÅ er du en jeg er glad i, veldig glad i.
Akkurat nå er jeg her for deg.
Og jeg HÅPER det vil være slik for alltid!

…men jeg kan ikke love noe!

Hvem vet hva morgendagen bringer.
Eller en uke, en måned, et år fra nå?

Så ikke lov meg evigheten.
La oss snakke om HER og NÅ.

Photobucket

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Photobucket
33 år gammel sykepleier som blogger om livet som mamma til mine tre skjønne barn - Emma-Isabelle (Em), Mats-Oliver (Mo) og Kory-Evander. Em er født 17.11.03. Mo er født 16.01.11. Og Kory-Evander ble født 04.05.16. Bloggen handler i hovedsak om livet vårt, og alle de som er rundt oss. Jeg er glad i å ta bilder, så det blir delt en del bilder her inne også. Og har oppdaget en ny hobby - nemlig strikking. Bloggen er mitt sted for å dele tanker og følelser, samt å ytre meninger.

Photobucket
Lilypie First Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Daisypath Happy Birthday tickers
Daisypath Anniversary tickers
Photobucket
På 3hjerter.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Photobucket