RETT FRA HJERTET

Jeg er sykepleier.

Juni 2015 var jeg ferdig utdannet sykepleier. Jeg fullførte Bachelor i Sykepleie på de 3 ordinære årene. Hvem hadde trodd det? Helt ærlig, jeg hadde ikke trodd det selv. Og jeg vet også at nesten samtlige av de jeg kjenner tvilte på at jeg kunne klare det. Årsaken? Fortiden min. Hjemmeværende alenemamma til 2, bosatt hos mine foreldre – for redd til å bo alene. Hjemmeværende på grunn av psykiske problemer. Angst og depresjon. Mislyktes i det meste. Jeg var ikke i noen god situasjon. Men jeg tok grep om livet mitt. Jeg satset alt. Flyttet med ungene, alene til Namsos, for å studere. For et stort steg videre i livet!

Nå er jeg altså ferdig. Bor fortsatt i samme leilighet i Namsos. Trives veldig godt. Begynt å jobbe på sykehus, og stortrives. Fantastiske kollegaer, godt arbeidsmiljø. Jeg er sykepleier! STOLT sykepleier.

Det var en lang reise. Med utrolig mange utfordringer. Tap av familiemedlemmer (Savne dåkk Hege-Renate og mormor <3 ), som ga en utrolig stor sorg, midt i praksis og eksamenslesning. Det var ikke enkelt. Også vært en del personlige utfordringer, det har krevd mye av meg dette her. Å være heltidsstudent og alenemamma til to. Derfor er jeg evig takknemlig ovenfor familie og venner som har støttet og stilt opp hele veien. Spesielt de som har passet barna, så jeg har fått lest til eksamen eller kunnet ha aftenvakt eller nattevakt i praksis. Barnehagen til Mo, som har vært fleksible med åpningstid, så jeg fikk levert han der før jeg måtte være påplass på praksisplass før 07.

Et nytt kapittel har startet. Og jeg ser frem til fortsettelsen!

Travle dager!

Da har skolen begynt igjen, og vi opplever travle dager!

Mats-Oliver begynte barnehagen igjen første uken i august. Da var det rett inn til ny avdeling og nye voksne. Så vi måtte jo gjennom en ny innkjøring. En dag var det så ille å gå fra han, at jeg gråt i bilen på vei hjem. Fordi jeg hørte hvor sint og lei seg han var i gråtingen sin! Det var kjempefælt! Men det var den verste dagen, og etter den dagen ble det gradvis bedre. En stund ble han veldig avhengig av smokken, og hun ene av de ansatte kommenterte dette – men sa at de ikke ville ta fra han tryggheten hans heller. Jeg ble litt bekymra, fordi vi holder på å venne han av å ha smokken på dagtid. Men forhørte meg litt med andre, fikk litt erfaringer, tips og råd – og bestemte meg for at det var viktig for han å ha tryggheten sin, og at vi heller fikk ta kampen senere. Men nå har han helt naturlig, selv valgt å legge vekk smokken. Han er flink å legger dne fra seg hjemme før vi drar, eller han legger den fra seg i BHG. Det hender seg at han har den når jeg henter han, men da er det fordi han er sliten og lei. Så det var i grunn ingenting å bekymre seg for! Men jeg er jo som mammaer flest, som bekymrer seg for alt mulig rart.

En annen ting jeg har vært bekymret for, har vært språket hans. Han har ikke noe særlig ordforråd, og selv om han snakker MYE – så er det lite vi forstår. Han lager også merkelige lyder for ord, som er «ord» som bare vi nærmeste da skjønner – fordi vi har lært oss språket hans. Derfor skal vi på oppfølgningstime etter 2årskontrollen, en språkkontroll. Mye fordi han ikke sa et ord når vi var på kontrollen også, så helsesøster fikk ikke hørt han. Vi skal dit 4. sept. Nå har riktig nok språket hans forbedra seg mye den siste tiden. Han gjentar mer av ordene jeg forsøker å lære han, og han begynner å bli flink. Så kanskje trenger jeg ikke være så bekymret for språket heller.

Her kan dere se noe av ordene han kan og ikke kan: VINE – Mo snakker

«Gravemaskin – traktor – toget – fly»

Emma-Isabelle derimot begynte på skolen 19. august. Og allerede på tirsdagen hadde hun sykkelprøve. Den besto hun med glans, så nå får hun sykle alene til skolen. For å bestå testen, måtte hun ha seg ny sykkel. Den gamle var gammel og dårlig. Bremsene fungerte ikke ordentlig, kjea hoppa av stadigvekk og satte seg fast, bakskjermen bare ramla av en dag +++ Så hun fikk seg ny sykkel, som jeg og pappaen kjøpte sammen. (Iallefall etter avtalen, men jeg har betalt alt til nå da! Men får igjen penger fra han snart).
Virker som hun har hatt en god start på skolen.

IMG_6716

Forrige helg hadde vi jentene hotellhelg i Trondheim. Mo var hos pappaen sin, men etterom Em sin pappa fortsatt er i Nord-Norge var hun med meg og mamma til Trondheim. Det Em ikke visste, var at vi skulle på Kaizers konsert på lørdagen. Det ble en LANG dag, med MYE venting. Vi var uten for Borggården kanskje i halv 5 tiden, da var det allerede en del folk – enda det ikke var innslipp før 19:00. Så vi venta der i 2,5 time ca. Fyltes opp med folk ganske fort egentlig. Vi var heldige da, for vi kom fremst – litt på siden. Så ble det mer venting. Kaizers skulle ikke på før 21:30. Mellom 21-21:30, fikk vi beskjed om at Kaizers ikke kom på før 22:00. Em ble kjempesliten og utålmodig. Mens jeg og mamma syntes at oppvarmingsbandet faktisk var ganske gode (Peevish Penfriend fra Trondheim). Når Kaizers endelig kom på scenen, var det ei som sang med og virka veldig stolt og fornøyd! Hun har jo arvet de sterke følelsene for Kaizers! ♡
Etterhvert ble hun dessverre veldig sliten og trøtt – det ble jo seint. Så hun satte seg ned på bakken, foran beina mine. Vakta ble bekymret for henne, så hun ble løfta over gjerdet, og fikk sitte foran gjerdet – helt framme ved scenen. Så hun hadde det ganske greit på slutten av konserten, og jeg tror det ble en opplevelse for livet!
Selv synes jeg det var en kjempekonsert!! Og på slutten ble det veldig emosjonelt for min del, og under Drøm videre Violeta, begynte tårene å trille – og det fortsatte ut konserten (2 låter). Utrolig trist å tenke på at jeg aldri får oppleve å stå fremst på en Kaizers-konsert igjen. De legger opp om 2 uker, da er det slutt. Skal selvfølgelig ned til Stavanger på nest siste konsert (var det vi fikk billetter til, da siste konserten ble utsolgt på 8 minutter – eller hva det var). Men da har vi sitteplasser. Kjipt! Men gleder meg noe SYKT!! Selv om det er forferdelig trist å tenke på at det er slutt etter den konserten. :’(

IMG_6826 IMG_6828

IMG_6827

IMG_6829

♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡

Ellers har Emma-Isabelle vært på kontroll hos ørelegen igjen, og hun ble friskmeldt!! Trenger ingen sneller igjen, og ørene ser OK ut. Men om hun blir plaget i vinter, så fikk jeg beskjed om å ringe direkte til ØNH på sykehuset – trenger ikke gå innom fastlegen, og det var greit å vite!

Selv begynte også jeg på skolen 19. august. Og det rett i gang med tunge tema om psykisk helse. Uka som var nå, så startet vi med depresjon og schizofreni, fortsatte med bipolar lidelse, personlighetsforstyrrelser, demens og delirium, alkohol og rus, psyko-farmakologi, og avsluttet uken med selvskading og selvmord. Skrev i en gruppe jeg er med i på facebook, at jeg startet uka med depresjon og skulle avslutte den med selvmord – de så morsomheten i det, da de kjenner til galgenhumor! ;)
Jeg ble forresten skuffet over undervisningen om selvskading. Foreleser hadde satt av 5 minutter til temaet, fordi «det er noe dere som sykepleiere ikke kommer til å komme noe særlig borti» – fordi «selvskadere får poliklinisk behandling» og «det er fåtallet som skader seg så alvorlig at de trenger behandling på sykehus». Jeg kan vel helt ærlig si at mer eller mindre samtlige av de jeg kjenner som har vært/er selvskadere, har en eller fler ganger måttet oppsøke legevakt pga selvskading. Og de første de møter der er sykepleiere – hvor også ganske mange jeg vet om, blir møtt med veldig lite respekt og forståelse. Det er også mange selvskadere som har vært innlagt, en eller fler ganger. Og det er sykepleiere som arbeider på psykiatrisk avdeling også.
Faktum er at selvskading er veldig utbredt, det er så mange som driver med det eller har drevet med det. Både ungdom og voksne. Man kan finne dem overalt, og som sykepleier kommer vi garantert til å komme borti dem. Og da er det KJEMPEVIKTIG med nok kunnskap om temaet. Selv om dette med selvskading er noe man lærer best ved erfaringer i praksis, så trenger man å ha noe teori inn på forhånd – og det følte jeg ikke vi fikk på skolen på fredag. Dessverre! Selv er jeg heldig som har MYE kunnskap om temaet, både egne erfaringer og via gode venner og bekjente.

Men det er uansett godt å være tilbake på skolen igjen. Selv om det betyr travle dager. Mye spennende dette året, så gleder meg!

De to siste torsdagene har ungene deltatt på sykkelløp, og nå sist fikk de medalje og premie. Det var stor stas. Min lille Mats-Oliver ble omtalt som den som hadde syklet lengst forrige torsdag, da han løp rundt med balansesykkelen sin hele tiden! Han ble også omtalt som den som hadde vært innom alle sølepyttene! Nå på torsdag ble han også omtalt som den som syklet mest, men nå  var han mer rolig enn sist. Han var sliten tror jeg. Superstolt av ungene! Er også stolt over meg selv, som ikke lot meg trigge – av noe som tidligere hadde vært en veldig triggende situasjon. Begynner vel å bli «vant» med å se mennesker jeg ikke takler å se, og begynner å takle det bedre og bedre. Livet mitt skal ikke stoppes pga én person! At ungene mine får delta på sykkelløp, er mye viktigere! ♡ Ungene foran alt!

Ellers har vi det kjempebra! Stortrives i huset, og koser oss sammen! ♡ ♡ ♡ ♡

The dark side of the week

Når du i løpet av en uke går fra å være på toppen,  til å synke langt langt ned.

Gode tilbakemeldinger, som gir deg selvtillitsboost opp til himmelen. Ferdighetstest som ikke bare er godkjent, men veldig godkjent. Ord som «perfekt» kommer fram, under andre test. Og du kjenner at du faktisk mestrer noe, at du er god på noe – og at andre også ser det. En fantastisk deilig følelse. Du kjenner at du har valgt riktig, og får stor tro på at det kan gå bra. Du tror du kan leve lenge på slike gode dager, helt til et par dager senere…

 

… når du sitter der, og plutselig kommer djevelen fra fortiden rett i mot. Du har ingen steder å gjemme deg. Hjertet dunker så hardt, at du er sikker på at alle i rommet kan høre det. Du ser ned, gjemmer deg bak håret og fokuserer på henne som er med deg. Forsøker å ikke vise din frykt. Når han går puster du lettet ut, du slapp unna denne gangen også. Helt til han kommer tilbake, og setter seg rett ovenfor dere – to meter unna. De følelsene som strømmer gjennom deg, er følelser du ikke har kjent på lenge – de verste følelsene du noen gang har kjent. Du er redd for at alle skal se frykten din, men mest av alt er du redd at han skal se… At han skal se frykten din, at han skal se DEG. Når dere ropes inn, famler du deg vei og ser ut som bambi på glattisen der du stabler deg av gårde. Endelig inne, endelig! Når dere kommer ut er han borte, og du kan slippe pusten og puste normalt. Men han er der igjen, og kommer nærme – så alt for nærme. Det er nesten så du kan kjenne lukten av han, nesten så du kan føle pusten hans. 1 meter er ikke langt unna, når du aller helst hadde sett at han aldri mer fantes. Men du kan ikke vise frykt, du kan ikke knekke nå! Hun snakker til deg «kom da mamma» – og du vet du må enda nærmere for å komme forbi. Ser motsatt vei, og håper han ikke ser at det er deg. Så går han, forsvinner ut og bort. Men dagen er ødelagt, alle tanker kretser omkring han nå. Og når han dukker opp tre ganger til i løpet av den dagen og dagen etter – så er det et faktum at dette ble den verste uken på lenge, og du føler du nesten ikke kan leve godt mer.

Du innser at du er på hans territorium nå, og at han alltid vil være her. Du må bare finne en måte å vinne over han på, vinne tilbake tankene dine, vinne tilbake følelsene. Ta tilbake makten. For du vet at det er ikke riktig at bare synet av han, hans tilstedeværelse, skal kunne dytte deg så langt ned i mørket at du nesten ikke ser lyset mer. Det er ikke riktig. Du må lære deg å se mot lyset, holde fast i det. Holde fast i «perfekt» og gode tilbakemeldinger. Holde fast i følelsen av å mestre noe. Holde fast i godheten i livet.

Så tørk tårene og vær stolt. Du har kommet langt, og alt går deg godt. Han er bare en ussel dritt, som ikke fortjener makten. Makten er din, du har makt til å gjøre hva du vil med livet ditt. Det er DITT liv, han er bare en skygge fra fortiden, djevelen fra fortiden – men nåtiden er din, og nåtiden er lys! Fortiden var i går, fortiden er over og forbi. Så se frem! Skriv nye kapitler i boken om ditt liv!

Jeg mistet han ikke!

(fortsette fra innleggene før her DEL 1 og DEL 2.)

De blå lysene gjør at alle andre viker for oss, det går fort – veldig fort. Og det er glatt. Til vanlig hadde jeg nok vært redd, jeg er en pyse på vinterføre! Men aldri har jeg følt meg mer trygg i bil. «Ta det rolig, vi skal komme fram alle fire», sa han – og jeg tar det overraskende rolig. Det er så tydelig at de virkelig kan jobben sin.

Han sover hele veien, og jeg må stadig sjekke om han egentlig lever. Uroen er i meg enda, selv om vi er i trygge hender. Men to hendelser på 2 timer er vel ikke vanlig, og det er vel en grunn til at vi blir sendt med blålys videre. Jeg er fortsatt redd for å miste han.

Det føles godt å komme frem, samtidig som jeg er usikker på hva som møter oss. Han er våken nå, og de vil undersøke han – men han klamrer seg til meg. Han liker ikke alt som skjer, og han er sliten og trett. Han har vært gjennom helvette, og det tar på for en liten kropp. Han vil bare hvile i de trygge armene til mammaen sin. Men han må vente. Det er ikke mye de kan gjøre enda, så vi får rom og må vente. Froskerommet blir vårt.

Til min store overraskelse kvikner han til, og vi begynner å utforske plassen vi er kommet på. Vi finner leker, og han er plutselig seg selv igjen. Så glad og leken. Og mammaen må smile. Men jeg tar ikke øynene fra han, det tørr jeg ikke, og jeg tenker på at det kommer til å bli lenge til jeg tørr å slippe han ut av syne…

Plutselig stopper han opp. Setter fra seg leken. Han ser så utrolig sliten ut, som om alle kreftene bare ble sugd ut av han. «Er du sliten lillevenn? Skal vi gå til rommet» spør jeg, og i det jeg skal løfte han opp, nesten segner han sammen. «Åh, ble du plutselig så sliten?» sier jeg – så blir han tung i armene mine, jeg trenger ikke se på han for å forstå hva som skjer. Jeg løper bortover gulvet, mot korridoren. Det ser nesten ut som de står å venter på oss, som om de visste det de også. Jeg trenger ikke si noe, før de kommer mot oss. De er veldig rolige, og sier jeg må gå inn på rommet å legge han i senga, jeg er grepet av panikk – men det at de er så rolige gjør meg også roligere. Dessuten – og det er nesten rart å si det – har jeg nok blitt litt vant med dette nå… Men det betyr ikke at jeg ikke er redd. Tårene triller, men jeg er rolig. Han får medisin, og etter en stund sover han igjen. Den dype søvnen av utmattelse og medisiner. Jeg vet det er normalt nå. Jeg står å stryker på han, bare for å vise han at jeg er der.

Så skjer det ting rundt oss. De er mange der, de er engstelige. 3 ganger på 6 timer. Han har ingen feber, har ikke hatt det på hele dagen. De påskynder blodprøver, og ikke lenge etter kommer de for å stikke. Han er våken nå, han merker uroen rundt seg. Han sitter i fanget mitt, og tre andre står over han. En skal stikke, de to andre hjelper meg med å holde han. Han sloss som om det står om livet, og øynene mine renner over, mammahjertet gråter. Prøvene må tas, jeg må være sterk og hjelpe med å holde han. «Snart er det over lille venn, snart er det over!» – jeg tror ikke trøsten min hjelper, han er sint, roper og skriker, sparker, slår, vrir seg. Men de får til slutt stukket, og tatt de prøvene de må. De mangler bare CRP, så de må stikke i fingeret også. Men det er fort gjort, og snart er det over.

De snakker om en annen prøve, spinal-ett-eller-annet, jeg får ikke med meg hva de kaller det. (De skal spinalpunktere, ta prøve fra ryggmargen). «For å utelukke…» sier legen. Jeg tørr ikke spørre hva de skal utelukke, jeg er redd for svaret. Alle mulige farlige sykdommer farer gjennom hodet mitt, jeg vil ikke vite! Men det er en risiko når han er så krigersk, så han får medisin – som skal gjøre han rolig. Det er en mild form for narkose.

Han skal liksom sovne, men den slår ut feil – han blir mer urolig, faller ikke til ro. Nye vurderinger tas, og vi skal avvente prøven. «Han er så våken mellom krampene» sier legen, og det er et godt tegn. Men skjer det en gang til, så blir det en annen form for narkose, for da MÅ spinalprøven tas!

(I ettertid har jeg forstått det er hovedsaklig hjernehinnebetennelse de ville utelukke).

Tilbake på rommet blir han koblet opp til antibiotika. Og med veneflon på foten, bør han helst være mest mulig i ro. Men har har så mye uro i kroppen sin. Medisinen har gjort dette med han, og det er vanskelig å holde han rolig. I fler timer holder vi rommet, og han kjemper i mot. Vil ikke hvile, vil ikke noe. Jeg er sliten og engstelig, skulle ønske vi kunne få sove litt begge to.

Det blir ganske seint før han endelig sovner.

Jeg teller timene. Fra første til andre gikk det 2 timer, fra andre til tredje gikk det 4 timer – når kommer neste? Jeg drar sengen hans helt inntil min, legger meg å ser på han – jeg er så trøtt og sliten, men tørr jeg sove? Noen ganger lager han noen lyder, det stikker i meg – men det skjer ingenting, han sover videre. Helt vanlig. Sekundene, minuttene og timene går. De sier jeg bare må sove, jeg trenger hvile sier de. Jeg trenger krefter for morgendagen, uansett hva som skjer da. Jeg dupper litt, men det er ikke mye søvn i løpet av natten.

Han sover lenge dagen etter, og når han våkner er han i mye bedre form. Det blir en rolig dag for oss, ingenting som skjer. Annet enn at han er i bedre form, og vi utforsker avdelingen. Han er av antibiotikaen intravenøst, og får nå bare dose via sprøyte et par ganger i døgnet – så vi kan bevege oss ganske fritt.

Dagen etter er CRP sunket bra. Vi får resept på antibiotika og stesolid, og vi får hjem. Det er nyttårsaften, og vi får hjem! Kunne ikke vært mer glad! Men samtidig så utrolig engstelig: Klarer vi dette? Hva om noe skjer?

Men ingenting skjer. Formen blir bedre og bedre. Han blir mer og mer seg selv. Og etterhvert kan jeg la meg selv hvile. Henvisning til EEG, som viste normale verdier. Nå er alt vi kan gjøre å observere han, ser vi noe unormalt? Jeg merker ingenting unormalt med han, han er en livlig gutt på 2 år. Jeg er vel blitt litt mer hønemor. «Joda, han kjennes litt varm ut?!», «Har du vondt noe sted, vennen??» – måler tempen unødig mye, men da er det kjekt med thermoflash, så det ikke er til plag for han.

Han må ikke komme for langt bort fra meg. Barnehagen er greit, de vet om hendelsene. De vet hva de skal gjøre om noe skjer, de vet de skal ringe meg om han er i dårlig form. Vi må ta en del forhåndsregler, være mer obs ved forkjølelse og feber. Han er også trygg hos mormor, der har vi stesolid liggende i kjøleskapet. De er fullstendig oppdatert på alt sammen, de vet hva de skal gjøre.

Jeg mistet han ikke, og jeg kommer ikke til å miste han. Men der og da, var jeg helt overbevist om at mitt største mareritt var i ferd med å skje. Det var det aller verste jeg har vært med på, og jeg er så evig takknemlig for alle de flinke og gode menneskene vi møtte – som tok vare på både han og meg. Jeg er takknemlig for at jeg ikke mistet han – lillehjertet mitt ♡

Nå mister jeg han vel?!

(fortsettelse fra forrige innlegg … )

…inn kom de. To menn i uniform, og aldri har jeg følt meg mer trygg. Nå skulle alt bli bra!Jeg får holde ham hele veien, tett i armene mine. Kjenne pusten hans, føle pulsen hans. Han lever. Jeg mistet han ikke likevel. Og nå skal alt bli bra.

Han unge passer på oss, og tar de prøver han må. Jeg får all den informasjon jeg trenger, for å føle meg trygg. Og jeg føler meg trygg, de tar vare på oss. Og snart får vi mer hjelp. Men tiden går tregt, turen er lang. Han sover hele veien, og jeg må stadig vekk sjekke om han puster. Det gjør han.

Så er vi fremme. Og blir godt tatt i mot. Nå er han våken, begynner å bli seg selv igjen. Liker ikke å bli stukket, eller sett på i halsen og ørene.

Kort tid etter sitter vi å venter på skyss hjem, med resept i hånden mot kraftig ørebetennelse og halsbetennelse. Han er som vanlig, leker med en bil. Feberkramper/infeksjonskramper var diagnosen vi fikk, helt ufarlig. Hvem skulle tro at noe så ufarlig, skulle være så skremmende?

Så stikker det i mammahjertet nok en gang. Jeg tror jeg kjenner det på meg, før jeg ser det. Noe er galt. Han ligger på stolen, helt borte. Jeg river han med meg, og roper alt jeg kan «HJELP!! HJELP MEG!!» Og de strømmer til og tar over. Jeg går å plukker med meg sakene våre, og finner mobiltelefonen min liggende midt på gulvet. Den betydde ingenting da, men jeg er glad den ikke ble knust – og blir sint på meg selv for at jeg i det hele tatt kunne tenke dette. En knust telefon hadde ikke hatt noe å si, så lenge jeg ikke mister han!

De tar han med seg, løper inn på et annet rom og legger han i en seng, og plutselig er de mange der. Jeg blir stående i et hjørne og observere. Nå mister jeg han vel?! Så ser de meg, ber meg komme fram. Han sover igjen nå, helt borte – vi får ikke kontakt. Men de sier det er vanlig, han er utslitt og medisinert. Tårene bare triller, jeg er så redd, så utrolig redd.

Han ligger der, og da er det ikke noe de kan gjøre med han – bare følge med. Nå er det plutselig meg de konsentrer seg om. De ser meg, hvor redd jeg er. De beroliger, trøster, forklarer. Jeg føler meg sett, jeg føler meg ivaretatt, jeg føler meg trygg. De er så rolige, så trygge – og da kjenner jeg at jeg blir roligere jeg og. Det er ingenting i øynene deres, som tyder på at han skal bli borte fra meg. Alt ved dem sier meg at dette går bra.

Det skjer mye rundt oss. Telefoner, mennesker, avgjørelser. Vi skal kjøre bil igjen. Men først forberedelse. Veneflon. Han våkner, protesterer. De bruker makt, holder han fast. Mammahjertet gråter, men det er til det beste – jeg vet det. Maktbruk igjen, han må spennes fast i båren, han protesterer. Jeg er der, trøster, stryker og beroliger. Vi forlater dem med en haug lykkeønskninger og smil, og jeg takker så mye – jeg er så takknemlig!

Det blir en lang tur igjen, selv om farten er stor. Vi er en akutt-tur, alle viker for oss. Det er han som er viktig nå, han må frem, og andre må bare finne seg i det. Han sover hele veien, er helt borte – og jeg må sjekke om han fortsatt er her, palperer pulsen på arteria radialis. Det er ikke vanskelig å finne den, den er sterk – og jeg tenker at den slår litt ekstra for meg.

NÅ skal det iallefall gå bra, denne gangen går det bra. Nå kunne det vel ikke skje noe mer?

…Eller???

Da jeg mistet han, første gangen.

(Hendelsen vår nyttårshelga, skrevet på en litt annen måte… Redselen er der fortsatt når jeg tenker på det, så må skrive om det og få det ut av systemet!)

Jeg forsto med en gang at noe var galt. Jeg kunne høre det på stemmen hennes… En skjelvende redsel; «mamma!» Urolighetene på andre siden av veggen bekreftet mistanken min, noe var hendt! Jeg kastet på meg noen klær, kom meg raskt ut av rommet – selv om jeg fryktet hva som ville møte meg. Da så jeg ham, i armene hans – og jeg visste at nå mister jeg han. Jeg har ingen kontroll over meg selv lenger, jeg går rundt meg selv – roper og skriker, tårene strømmer i elver nedover kinnene mine. «Ta han med ut!» Roper jeg, men han vil ikke høre. Han bare siger ned på gulvet, med ham i armene sine. «Hva skal vi gjøre? Hva skal vi gjøre?» Skriker hun andre. «Ring!! Du må ringe» svarer jeg. Men hun klarer ikke tenke klart, hvor skal hun ringe? Panikken river i meg, men forstår at jeg må ta ansvar. «Ambulanse » svarer jeg henne. Han ligger der fortsatt i armene hans, og jeg tørr nesten ikke se på han. Vil ikke at det siste jeg ser av han er dette. Han sier det går bra, men jeg tror han ikke. Jeg ser jo at det ikke går bra!

Jeg hører henne i telefonen, med oppskakket stemme forteller hun alt, det hun glemmer spytter jeg i. Vi må komme sier dem, kjøre inn til byen. Nå er han bare rolig, helt rolig. Jeg snakker til han, «Hører du meg? Det er mamma!» Men han svarer ikke. Rører ikke på seg. Jeg tror ikke han puster en gang.

Jeg ber henne ringe igjen, vi må ha bil NÅ!

Han sover tungt i armene hans, og tiden står helt stille! Kommer de ikke snart? Jeg haster rundt sammen med henne, må ordne meg klar – mens hun pakker bag.

Så er hun lille der, henne jeg hadde glemt. Så redd og liten. Jeg forsøker å trøste henne… Hun ser nok hvor redd jeg er, og plutselig er hun som den voksne – den som trøster. Det er roligere nå, og når bilen kommer begynner han å våkne. Men de tar oss med, og vi er endelig i trygge hender. Nå skal alt bli bra!

…trodde jeg!

Pappaen min!

Gratulerer så kjempemasse med farsdagen!

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne… Det er når man opplever alvorlig sykdom, at man VIRKELIG lærer seg å sette pris på det man har. Jeg har vel ikke vært den enkleste datter, men heller ei som var alt for flink til å provosere deg. En rebelsk ungjente, som gjennom årene kanskje ikke har vist pappaen sin hvor glad hun faktisk er i deg! Når man opplever alvorlig sykdom, begynner man å tenke tilbake på alle årene hvor ting ikke var som de skulle – alt man skulle og burde ha gjort annerledes. Til unnskyldning var jeg bare ei jente med alt for store følelser inni meg…

Vi ble rammet av alvorlig sykdom, du ble syk pappa. Det var tøft for oss alle, men vi holdt sammen og vi holdt motet oppe. Sykdommen kom så ubeleilig, og prosjektet ditt oppe i nord ble virkelig satt på prøve. Vi alle måtte stille opp, og det var da vi virkelig fikk se at familie stiller opp for hverandre! Jeg er så stolt av familien min, som fikk prosjektet i nord til å gå videre – selv om du pappa var satt ut av spill for en stund.

Du ble satt ut av spill, men sterk som du er kjempet du deg gjennom det – med et stort pågangsmot! Du ga ikke opp! Og jeg beundrer deg det! Du kom deg tilbake til Laukøya, og prosjektet ditt lever videre – og er blitt en stor suksess! Og jeg er SÅ STOLT over hva du har prestert der oppe!

Jeg er så kjempeglad i deg pappa, og du er en utrolig god morfar til Emma-Isabelle og Mats-Oliver!

♡ Pappa i midnattsola, akkurat der hvor han hører hjemme! ♡

Om noen vil være med å hilse, kan det gjøres via Namdalsavisa –  TRYKK HER

Det ærligste innlegget på lenge! This is me!

Du kan forsøke å tråkke på meg. Overkjøre meg. Hakke på meg. Stikke meg med små skjulte stikk. Baksnakke meg. Latterliggjøre meg. Fordumme meg. Mobbe meg. Forgripe deg på meg. Voldta meg. Overse meg. Hate meg. Forsøke å manipulere meg. Misbruke meg. Svikte meg. Såre meg. Dra meg ned i søla og tviholde meg der. Men du kan IKKE knekke meg!

Jeg er laget av sterkere materiale enn de fleste. Og byggesteinene mine har blitt så sterke etter år med motgang. Jeg har opplevd ting som mange andre bare ser i sine verste mareritt, jeg har vært gjennom helvete – men alltid kjempet meg tilbake, ikke latt noe knekke meg. Jeg har vært lagt nede, og jeg har vært lenger ned enn hva de fleste vil kalle bunnen. Men jeg har klatret meg opp, og blitt sterkere for hver nedtur.

All fortiden min har lært meg så masse. Jeg har lært utrolig mye om meg selv og hvem jeg er. Jeg har fått en god selvinnsikt. Jeg vet hva jeg mener, og jeg har lært meg å SI det jeg mener. Etter en barndom hvor jeg var for sjenert til å si et ord, en ungdomstid der «alt» jeg sa var galt – lærte jeg meg å bare snakke når jeg hadde noe viktig og noe riktig å si. Ordene som ble gjennomgått i hodet mitt hundre ganger, før jeg turte å si de høyt. Men oftes ble de bare værende i hodet mitt. Erfaringer med å aldri bli hørt. Erfaringer med at det JEG sa ikke var viktig. Erfaringer med at «alle andre» snakket høyere enn meg. Erfaringer med å bli avbrutt når jeg forsøkte å si det jeg ville si. Erfaringer med å få høre «Hæ? Hva sa du?» – når jeg akkurat hadde fortalt noe som var viktig for meg – fordi folk rett og slett ikke fulgte med på hva jeg sa. Stille. Beskjeden ville noen si. Sjenert. Nei, jeg var ikke det. Jeg er ikke det. Jeg er bare ei jente som har lært å være stille, fordi det JEG mener aldri er viktig nok til å bli sagt høyt. Ei jente som har lært at det hun sier høres for usannsynlig ut til å være sant.

- Men årene med «fortiden» min har gjort meg sterkere. De har lært meg at jeg er viktig. Jeg har noe å si. Jeg skal si det jeg ønsker å si. Meningen min er like viktig som alle andre sin. Jeg har sterke meninger, jeg er ikke lenger redd for å si dem, jeg er sta og står på det jeg mener – men jeg har også egenskapen med å vite når jeg skal gi meg. Når jeg skal være ydmyk å innrømme at «Hei, jeg tok kanskje feil denne gangen!» – har du ikke hørt meg si det, så er det mest trolig fordi min mening ikke er noe mer feil enn din mening – den er bare ULIK.

De gamle tankene kan fortsatt forsøke å kjempe seg inn i livet mitt. Gi meg en usikkerhet, som gjør at ordene blir vanskelige å si.

Jeg har så mange ganger fått høre at jeg er flink med ord. Ordene kommer lett til meg. Pappa sier «Du skulle blitt forfatter du!». Og jeg får stadigvekk høre «Du skriver så godt. Du skriver så ekte. Du skriver så beskrivende» eller «Wow, noen av tekstene dine slår meg ut!»… De muntlige ordene kommer ikke like lett, og når usikkerheten griper meg – når ordene er vanskelige å si – så skriver jeg. Det er min måte å få sagt det jeg vil si. Jeg skriver! Gjennom skrivingen får jeg utløp for ord jeg har vanskelig for å si, ord som er beskrivende for hvordan jeg føler det, hvordan jeg har det. Jeg får tid å tenke gjennom ordene på en annen måte, jeg får skrevet dem ned, reflektert over dem – på en annen måte, enn om man skulle tenke de, si de høyt – og vips kunne man ikke reflektere over dem og hviske de ut om formuleringen ble feil.

Skrivingen gir meg muligheten til å fortelle noe. Fortelle det som er vanskelig å SI.

Jeg har som sagt blitt flinkere. Jeg har vokst. Jeg har det bedre med meg selv. Jeg har lært meg selv å kjenne. Og jeg har lært meg at jeg er like viktig som andre. Men jeg kan fortsatt ha øyeblikk hvor jeg føler at jeg ikke blir hørt, hvor ting jeg sier blir overhørt – ikke lagt merke til. Da er skrivingen mitt verktøy for å få sagt det jeg ønsker å si. Det er den jeg er, det er min måte å gjøre det på.

Jeg er ikke feilfri. Jeg er bare et menneske – ei jente – som har opplevd mange år med helvete. Ei jente som fortsatt har masse å lære. Ei jente som fortsatt lærer om seg selv. Ei jente med følelser, sterke følelser. Ei jente som bare gjør sitt beste . . .

. . .  og føler at ingen kan kreve mer av henne enn akkurat det.

Første fraværsdag!

Jeg hadde bestemt meg for å ha minst mulig fravær på sykepleien. Jeg skulle være ganske syk før jeg ble hjemme en dag. Men jeg måtte rett og slett legge inn årene, og ta meg en sykedag i dag. Jeg har blitt mer og mer forkjøla utover uka, og natt til i dag sov jeg knapt – pga en voldsom hoste. I går kveld hosta jeg slik at Em ble skremt. Da er det ikke noe særlig.
I tillegg hadde jeg en dårlig dag emosjonelt, pga konflikter og diskusjoner – hvor jeg følte meg enormt alene og at «alle» var i mot meg, og det var nok også en liten del av grunnen til at jeg valgte å være hjemme. Så dagen i dag har blitt brukt til å hente meg inn både fysisk og psykisk.

Så mørkt på å gå til legen i snøstorm (for her har det nemlig kommet masse snø, og det blåser en del), så mamma foreslo at hun kunne komme innom før jobb, så kunne jeg ha bilen. Så 09 var hun her, og jeg og Mo kjørte henne på jobb, før jeg kjørte han til barnehagen. (Em gikk selv i 08tiden).

11:00 dro jeg til legen. Blodprøven var fin, så det var nok bare et virus… Men fikk resept på Cosylan, så da satser vi på at det snart blir mye bedre. I tillegg har jeg kjøpt nesespray til både meg og ungene, de holder nemlig på å bli ganske forkjølt de også.

Etter legen henta jeg Em, som var ferdig på skolen 12 i dag. Mens Mo ble ikke hentet før 16, så jeg brukte de 4 timene på å slappe av, og sov en dupp på sofaen også. Formen er forsatt elendig, og hoster opp lungene mine snart. Men i morgen MÅ jeg på skolen. Men pga dårlig form, på fler måter, så blir det Statlandhelg i helga. Og Mo har allerede dratt. Mamma har fri fra jobb i morgen, så hun tok med seg Mo hjem i dag.  Derfor har det vært en rolig ettermiddag og kveld, og det er godt. Trenger å slappe av litt nå kjenner jeg.

Gleder meg til å komme HJEM til dette (selv om det nok er litt annerledes utsikt i helga, nå som det har kommet snø):

VAKRE STATLAND, sett fra fine Solåsen!

Vi minnes…

…alle de 77 – som ble drept i Regjeringskvartalet og på Utøya – 22/7 for 1 år siden.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Photobucket
33 år gammel sykepleier som blogger om livet som mamma til mine tre skjønne barn - Emma-Isabelle (Em), Mats-Oliver (Mo) og Kory-Evander. Em er født 17.11.03. Mo er født 16.01.11. Og Kory-Evander ble født 04.05.16. Bloggen handler i hovedsak om livet vårt, og alle de som er rundt oss. Jeg er glad i å ta bilder, så det blir delt en del bilder her inne også. Og har oppdaget en ny hobby - nemlig strikking. Bloggen er mitt sted for å dele tanker og følelser, samt å ytre meninger.

Photobucket
Lilypie First Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Daisypath Happy Birthday tickers
Daisypath Anniversary tickers
Photobucket
På 3hjerter.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Photobucket