KRISTEL

Kjærleik!

Det er ikke bare skole og jobb som har ordnet seg den siste tiden. Men kjærligheten har også ordnet seg. Jeg er blitt sammen med pappaen til Mats-Oliver igjen. Problemene mine med psyken, som gjorde at det ble slutt den gangen, er ikke lenger til stede. Jeg er frisk. Jeg er stabil. Jeg fungerer i livet. Jeg har blitt en annen person. Og følelsene blusset opp igjen. Kanksje var de der hele veien, det var bare så mye annet som var i veien for at de skulle komme fram.

Det siste året har det bygd seg litt opp over tid. Vi kommuniserte bedre. Kunne finne på ting sammen. Filmkveld hos meg, en kveld jeg ikke ville være hjemme alene. Invitasjon til julebord. Invitasjon til vorspiel. En fest jeg tenkte jeg skulle på, men som det etterhvert ble vanskelig å dra på. Så jeg var innstilt på å ikke dra. I siste liten ordnet det seg, så jeg dro. Ingen tanker om hva kvelden ville bringe. Skulle bare ha det morro med venner. Ble ganske beruset, og ganske sjarmert av en viss fyr. Når festen var slutt, og alt skjedde så fort – jeg og en jeg kom sammen med, ble stående igjen uten skyss hjem. Jeg var uten signal på telefonen min, og han var for beruset til å slå koden på sin telefon. Etterhvert ble jeg frossen og lei, så begynte å gå. Endte opp med å gå hjem til pappaen til Mo, som hadde tatt så godt vare på meg i løpet av kvelden, når jeg var ustø og smådårlig. Han var våken enda, og slapp meg inn. Hvor jeg omtrent ség sammen i armene hans, og var så lettet for å finne husrom. Den neste måneden ble en usikker måned, med mange meldinger og telefoner fram og tilbake. Før vi 1. mai bestemte oss for å satse, det var dette vi ville, det føltes så riktig. Men kunne vi legge bak oss den vonde fortiden?

Ja, det kunne vi. Og det føles så utrolig riktig. Alt jeg vil er å være sammen med han. Bygge et liv sammen. Resten av livet sammen. Det er drømmen.

Jeg tror forholdet kom som en overraskelse på de fleste, meg også. Men de fleste er glad på våre vegne, og som Emma-Isabelle sa da hun fikk vite det «Æ e bare glad du har kjærest igjen mamma» – og syntes det var helt OK at det var Even.

Jeg elsker han, og han elsker meg. *klisje*

Jeg er sykepleier.

Juni 2015 var jeg ferdig utdannet sykepleier. Jeg fullførte Bachelor i Sykepleie på de 3 ordinære årene. Hvem hadde trodd det? Helt ærlig, jeg hadde ikke trodd det selv. Og jeg vet også at nesten samtlige av de jeg kjenner tvilte på at jeg kunne klare det. Årsaken? Fortiden min. Hjemmeværende alenemamma til 2, bosatt hos mine foreldre – for redd til å bo alene. Hjemmeværende på grunn av psykiske problemer. Angst og depresjon. Mislyktes i det meste. Jeg var ikke i noen god situasjon. Men jeg tok grep om livet mitt. Jeg satset alt. Flyttet med ungene, alene til Namsos, for å studere. For et stort steg videre i livet!

Nå er jeg altså ferdig. Bor fortsatt i samme leilighet i Namsos. Trives veldig godt. Begynt å jobbe på sykehus, og stortrives. Fantastiske kollegaer, godt arbeidsmiljø. Jeg er sykepleier! STOLT sykepleier.

Det var en lang reise. Med utrolig mange utfordringer. Tap av familiemedlemmer (Savne dåkk Hege-Renate og mormor <3 ), som ga en utrolig stor sorg, midt i praksis og eksamenslesning. Det var ikke enkelt. Også vært en del personlige utfordringer, det har krevd mye av meg dette her. Å være heltidsstudent og alenemamma til to. Derfor er jeg evig takknemlig ovenfor familie og venner som har støttet og stilt opp hele veien. Spesielt de som har passet barna, så jeg har fått lest til eksamen eller kunnet ha aftenvakt eller nattevakt i praksis. Barnehagen til Mo, som har vært fleksible med åpningstid, så jeg fikk levert han der før jeg måtte være påplass på praksisplass før 07.

Et nytt kapittel har startet. Og jeg ser frem til fortsettelsen!

Rosendahl Grand Cru Soft / I-Have-list & Wish-list

Er veldig glad i serien Grand Cru Soft fra Rosendahl, og har fått en del i denne serien nå. Men mangler en del før jeg kan si jeg har komplett serie, derfor en oversikt for venner og familie – slik at de ser hva jeg har og hva jeg ønsker meg – i forhold til bursdag (April) og neste jul.

Dette har jeg fra før:

Klart glass

Porselen

Annet – annet

 

Dette ønsker jeg meg:

Klart glass

Porselen

Annet

Annet – annet

Det går framover!

Forrige uke hadde jeg sluttvurdering i praksis! 18 uker på sykehuset er over. For en tid det har vært! For en fin avdeling jeg var så heldig å få ha praksis på, for et godt arbeidsmiljø der oppe, flotte mennesker alle sammen! Hadde 16 uker på medisinsk avdeling, hvor jeg var på geriatri og medisinsk. I tillegg var det nevrologisk og hjerneslag på denne avdelingen. Det har vært mye infeksjoner, lungebetennelser, nedsatt allmentilstand hos eldre. Men det har også vært mer spennende, utfordrende tilfeller. Vi har fått være med på alle slags undersøkelser på andre avdelinger, som røntgen, CT, gastroskopi osv. Jeg har lært så enormt mye!! I tillegg har jeg hatt 2 uker spesialpraksis på anestesiavdelingen, og det var veldig spennende. Interessant å lære om deres måte å jobbe på, alle observasjoner og gjøremål under operasjoner. Var litt overraskende at jeg tålte operasjonene så godt. Jeg kan bli svimmel og uvel av å se slikt på TV, så jeg var veldig spent. Men selv bukplastikk – hvor det blir en ganske stor sårflate – gjorde meg ingenting. Eneste jeg reagerte litt på, var da de like før lunsj (så mangel på mat i magen kan være en årsak), sagde og banket i bein! Den lyden av saga var verst, og da kjente jeg at jeg ble litt svimmel. Men utrolig spennende altså!

Arbeidskrav og midtvurdering og sluttvurdering har gått over all forventning. Jeg har vært usikker selv  – det blir man jo når man har så dårlig selvtillit – men har fått så mye skryt av lærer og veileder, at jeg burde vel snart se til å få mer selvtillit. Jeg kan visst mer enn hva jeg gir meg selv kreditt for!

Nå er det eksamen i sykdomslære som står for tur. Jeg har generelt vært dårlig på å lese sykdomslære i løpet av vinteren, så er ganske sikker på at jeg må ta opp eksamen igjen i mai. Når praksisen var over, hadde jeg rett og slett ikke energi eller konsentrasjon til å sette meg med lesingen. Nå har jeg lesedager fram mot torsdag (eksamensdag), men har selvfølgelig klart å bli syk. Våknet mandagsmorgen med en fæl hoste, og formen ble dårligere i løpet av dagen. Kom hjem fra en gjennomgang av prøveeksamen på skolen, og ble bare liggende på sofaen. Følte meg i elendig form, med vondt i hele kroppen. Føltes som jeg hadde feber, men det hadde jeg ikke. Når jeg la meg hadde jeg skikkelig frostanfall, så jeg var sikker på at feberen steg. Var våken fler ganger i løpet av natta, og hadde det utrolig fælt – men tempen var aldri høyere enn 37,7 når jeg målte. I dag har jeg tatt en dusj, samt 1gram paracet x2 – og det kjennes litt bedre ut. Men er fortsatt ikke i topp form! Nå får jeg bare pakke innpå med paracet, konsentere meg om å lese på det aller viktigste, og håpe på at det er nok. Jeg skal gjøre mitt beste, slik situasjonen er nå – så får vi se hvordan det går. Tviler på at det er godt nok, men krysser fingrene for at jeg i løpet av praksistiden har fått inn masse informasjon som jeg egentlig ikke vet at jeg har inne! Jeg tror jo selv at jeg ikke kan så mye, men merker jo at det er mye jeg har lært bare av tiden i praksis.

Men nå må jeg lese mer her, tenkte bare å oppdatere pittelitt – er jo snart et halvår siden jeg skrev her inne sist!! Virkelig vanskelig å blogge for tiden – når det er så mye annet som opptar tiden min!
Ungene har det forresten kjempebra. Sånn bortsett fra at Mo har sin fjerde dag med sykdom, og er hjemme på Statland hos mormor – som forøvrig også er syk. Og Em som har vokst slik at skiskoene gav henne skikkelig gnagsår alt før hun kom seg på skolen og skidag i dag! STAKKARS!!

Mats-Oliver er forresten smokkefri nå – var så flink her like etter 3årsdagen sin! Og vi jobber med bleieslutt, han er veldig flink der også!

 

 

Noen bilder:IMG_8122

Hipp hurra for Mats-Oliver – 3 år – 16. januar!

IMG_7645

Julefeiring hos beste mammaen og beste pappaen min!IMG_8102

Tommelopp for anestesipraksis! Med kopptue-lue! :p

IMG_8161

Yrkesskade! Fikk kutt i fingeren etter et mislykket forsøk på å åpne en ampulle!

IMG_8073
Mo fikk satt inn dren/sneller i ørene 13. januar. Det gikk kjempefint og han var så utrolig flink!!

Julegaveønsker!

Mats-Oliver:

- BRIO togbane og tog
- Togbord
- Klær str. 98/104 (Superundertøy/ullundertøy, strømpebukser, myke bukser, gensere)
- Veldig glad i biler, store biler, gravemaskiner, traktorer, maskiner osv.
- Akebrett/rattkjelke
- Ski
- Lego duplo togsett

Emma-Isabelle:

- Nintendo 3DS XL
- Nintendo Wii U + Supermario 3D world
- Nintendo Wii Mini (Rød)
- Gardiner til soverommet
- Ordentlig tursekk
- Rapunzel dukke (stor, my first disney princess)
- Furby
- Lego friends
- Teksta, robothund
- Liker Monster High (Filmer, dukker)
- Monster high rulleskøyter
- Outer egde, summit surfer
- Xtra safe, sparebøsse (safe med kodelås)
- Spill – Ratattack
- Spill Ubongo 3D
- Symaskin for barn (Har på Brio og Ringo iallefall)
- Hvis klær – størrelse 146/152

 

Kristel:

- Rosendahl Grand Cru SOFT
-> Dyp tallerken
-> Glasskål
-> Hot drink kopper
-> kaffeglass
-> kakefat + 4 skåler
-> karaffel
-> krus
-> kaffekopper + tefat

- Gavekort princess/kid
- Stor teflon duk til spisebord
- Vitrineskap i hvitt
- Ski
- Kontorstol
- Leselampe
- Sentrumsgavekort/ditt gavekort
- Kaizers Orchestra Viva la Vega DVD
- Kaizers Orchestra Live from the Norwegian Opera House DVD
- Dockingstasjon til iPhone 5

Travle dager!

Da har skolen begynt igjen, og vi opplever travle dager!

Mats-Oliver begynte barnehagen igjen første uken i august. Da var det rett inn til ny avdeling og nye voksne. Så vi måtte jo gjennom en ny innkjøring. En dag var det så ille å gå fra han, at jeg gråt i bilen på vei hjem. Fordi jeg hørte hvor sint og lei seg han var i gråtingen sin! Det var kjempefælt! Men det var den verste dagen, og etter den dagen ble det gradvis bedre. En stund ble han veldig avhengig av smokken, og hun ene av de ansatte kommenterte dette – men sa at de ikke ville ta fra han tryggheten hans heller. Jeg ble litt bekymra, fordi vi holder på å venne han av å ha smokken på dagtid. Men forhørte meg litt med andre, fikk litt erfaringer, tips og råd – og bestemte meg for at det var viktig for han å ha tryggheten sin, og at vi heller fikk ta kampen senere. Men nå har han helt naturlig, selv valgt å legge vekk smokken. Han er flink å legger dne fra seg hjemme før vi drar, eller han legger den fra seg i BHG. Det hender seg at han har den når jeg henter han, men da er det fordi han er sliten og lei. Så det var i grunn ingenting å bekymre seg for! Men jeg er jo som mammaer flest, som bekymrer seg for alt mulig rart.

En annen ting jeg har vært bekymret for, har vært språket hans. Han har ikke noe særlig ordforråd, og selv om han snakker MYE – så er det lite vi forstår. Han lager også merkelige lyder for ord, som er «ord» som bare vi nærmeste da skjønner – fordi vi har lært oss språket hans. Derfor skal vi på oppfølgningstime etter 2årskontrollen, en språkkontroll. Mye fordi han ikke sa et ord når vi var på kontrollen også, så helsesøster fikk ikke hørt han. Vi skal dit 4. sept. Nå har riktig nok språket hans forbedra seg mye den siste tiden. Han gjentar mer av ordene jeg forsøker å lære han, og han begynner å bli flink. Så kanskje trenger jeg ikke være så bekymret for språket heller.

Her kan dere se noe av ordene han kan og ikke kan: VINE – Mo snakker

«Gravemaskin – traktor – toget – fly»

Emma-Isabelle derimot begynte på skolen 19. august. Og allerede på tirsdagen hadde hun sykkelprøve. Den besto hun med glans, så nå får hun sykle alene til skolen. For å bestå testen, måtte hun ha seg ny sykkel. Den gamle var gammel og dårlig. Bremsene fungerte ikke ordentlig, kjea hoppa av stadigvekk og satte seg fast, bakskjermen bare ramla av en dag +++ Så hun fikk seg ny sykkel, som jeg og pappaen kjøpte sammen. (Iallefall etter avtalen, men jeg har betalt alt til nå da! Men får igjen penger fra han snart).
Virker som hun har hatt en god start på skolen.

IMG_6716

Forrige helg hadde vi jentene hotellhelg i Trondheim. Mo var hos pappaen sin, men etterom Em sin pappa fortsatt er i Nord-Norge var hun med meg og mamma til Trondheim. Det Em ikke visste, var at vi skulle på Kaizers konsert på lørdagen. Det ble en LANG dag, med MYE venting. Vi var uten for Borggården kanskje i halv 5 tiden, da var det allerede en del folk – enda det ikke var innslipp før 19:00. Så vi venta der i 2,5 time ca. Fyltes opp med folk ganske fort egentlig. Vi var heldige da, for vi kom fremst – litt på siden. Så ble det mer venting. Kaizers skulle ikke på før 21:30. Mellom 21-21:30, fikk vi beskjed om at Kaizers ikke kom på før 22:00. Em ble kjempesliten og utålmodig. Mens jeg og mamma syntes at oppvarmingsbandet faktisk var ganske gode (Peevish Penfriend fra Trondheim). Når Kaizers endelig kom på scenen, var det ei som sang med og virka veldig stolt og fornøyd! Hun har jo arvet de sterke følelsene for Kaizers! ♡
Etterhvert ble hun dessverre veldig sliten og trøtt – det ble jo seint. Så hun satte seg ned på bakken, foran beina mine. Vakta ble bekymret for henne, så hun ble løfta over gjerdet, og fikk sitte foran gjerdet – helt framme ved scenen. Så hun hadde det ganske greit på slutten av konserten, og jeg tror det ble en opplevelse for livet!
Selv synes jeg det var en kjempekonsert!! Og på slutten ble det veldig emosjonelt for min del, og under Drøm videre Violeta, begynte tårene å trille – og det fortsatte ut konserten (2 låter). Utrolig trist å tenke på at jeg aldri får oppleve å stå fremst på en Kaizers-konsert igjen. De legger opp om 2 uker, da er det slutt. Skal selvfølgelig ned til Stavanger på nest siste konsert (var det vi fikk billetter til, da siste konserten ble utsolgt på 8 minutter – eller hva det var). Men da har vi sitteplasser. Kjipt! Men gleder meg noe SYKT!! Selv om det er forferdelig trist å tenke på at det er slutt etter den konserten. :’(

IMG_6826 IMG_6828

IMG_6827

IMG_6829

♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡

Ellers har Emma-Isabelle vært på kontroll hos ørelegen igjen, og hun ble friskmeldt!! Trenger ingen sneller igjen, og ørene ser OK ut. Men om hun blir plaget i vinter, så fikk jeg beskjed om å ringe direkte til ØNH på sykehuset – trenger ikke gå innom fastlegen, og det var greit å vite!

Selv begynte også jeg på skolen 19. august. Og det rett i gang med tunge tema om psykisk helse. Uka som var nå, så startet vi med depresjon og schizofreni, fortsatte med bipolar lidelse, personlighetsforstyrrelser, demens og delirium, alkohol og rus, psyko-farmakologi, og avsluttet uken med selvskading og selvmord. Skrev i en gruppe jeg er med i på facebook, at jeg startet uka med depresjon og skulle avslutte den med selvmord – de så morsomheten i det, da de kjenner til galgenhumor! ;)
Jeg ble forresten skuffet over undervisningen om selvskading. Foreleser hadde satt av 5 minutter til temaet, fordi «det er noe dere som sykepleiere ikke kommer til å komme noe særlig borti» – fordi «selvskadere får poliklinisk behandling» og «det er fåtallet som skader seg så alvorlig at de trenger behandling på sykehus». Jeg kan vel helt ærlig si at mer eller mindre samtlige av de jeg kjenner som har vært/er selvskadere, har en eller fler ganger måttet oppsøke legevakt pga selvskading. Og de første de møter der er sykepleiere – hvor også ganske mange jeg vet om, blir møtt med veldig lite respekt og forståelse. Det er også mange selvskadere som har vært innlagt, en eller fler ganger. Og det er sykepleiere som arbeider på psykiatrisk avdeling også.
Faktum er at selvskading er veldig utbredt, det er så mange som driver med det eller har drevet med det. Både ungdom og voksne. Man kan finne dem overalt, og som sykepleier kommer vi garantert til å komme borti dem. Og da er det KJEMPEVIKTIG med nok kunnskap om temaet. Selv om dette med selvskading er noe man lærer best ved erfaringer i praksis, så trenger man å ha noe teori inn på forhånd – og det følte jeg ikke vi fikk på skolen på fredag. Dessverre! Selv er jeg heldig som har MYE kunnskap om temaet, både egne erfaringer og via gode venner og bekjente.

Men det er uansett godt å være tilbake på skolen igjen. Selv om det betyr travle dager. Mye spennende dette året, så gleder meg!

De to siste torsdagene har ungene deltatt på sykkelløp, og nå sist fikk de medalje og premie. Det var stor stas. Min lille Mats-Oliver ble omtalt som den som hadde syklet lengst forrige torsdag, da han løp rundt med balansesykkelen sin hele tiden! Han ble også omtalt som den som hadde vært innom alle sølepyttene! Nå på torsdag ble han også omtalt som den som syklet mest, men nå  var han mer rolig enn sist. Han var sliten tror jeg. Superstolt av ungene! Er også stolt over meg selv, som ikke lot meg trigge – av noe som tidligere hadde vært en veldig triggende situasjon. Begynner vel å bli «vant» med å se mennesker jeg ikke takler å se, og begynner å takle det bedre og bedre. Livet mitt skal ikke stoppes pga én person! At ungene mine får delta på sykkelløp, er mye viktigere! ♡ Ungene foran alt!

Ellers har vi det kjempebra! Stortrives i huset, og koser oss sammen! ♡ ♡ ♡ ♡

Sommerferie på vakre Laukøya

Vil dele bildene fra sommerferien vår på Laukøya! Mange er også delt på Instagram fra før, så de som følger meg der har sett noen av bildene tidligere. (@frkangell)

Vi kjørte oppover fredag 5. juli, og var der da midt på dagen på lørdagen. Da var vi først innom Skjervøy å handla sammen med pappa, før vi tok fergen over til øya!

IMG_6106

Der var det stor stas for Mo å oppdage at morfar (eller «Far» som han kalte han) – hadde en traktor med gravemaskin stående i hagen!!   IMG_6103

Dette er utsikten fra soverommet. Finnes ikke deiligere på jord, enn å sovne til lyden av bølgeskvulp, måker, sauer og den friske luften!!     IMG_6150

Vi hadde brukbart vær, og gikk en del turer. Her har vi fotografert en sommerfugl!

IMG_6148

Fineste Emma-Isabelle!

IMG_6149

Ikke «Elg i solnedgang» – men to flotte barn i solskinn!

IMG_6139

IMG_6140

Liker å ta bilder av ting og tang! Her en blomst og en palle som lå ute i naturen. IMG_6147

På øya er det meningen man skal slappe av og kose seg sammen. Så da er spill en naturlig del av oppholdet. Ute er det Boccia, pilkasting osv, mens innendørs er det yatzy, kort, labyrint og andre brettspill! Mo forsto ikke helt reglene ved boccia, var mest gøy å hente alle ballene, og passe på at han hadde de blå, Em de røde, mormor de grønne og mamma de gule..

IMG_6141

Tur i fjæra er obligatorisk, og vi kan gå der fler ganger om dagen og lenge om gangen! Så mye spennende å se og finne. Her er et bilde av den gamle robåten vår og naustet!

IMG_6146

Emma-Isabelle har funnet en stein med hjerteform! IMG_6145

IMG_6142 IMG_6143

Mye spennende å ta bilde av i fjæra også! I tillegg til dette fant vi mange kråkeboller, og de fleste var hele! Mo fant også en haug med fjær, så det så ut som han hadde med seg en hel fugl når vi kom tilbake.

IMG_6227

Her er vi på den faste plassen i fjæra, hvor det er standar å ta bilde. Her har mamma og pappa tatt bilder av oss de sommerene vi var nordafor da vi var små, og jeg har tatt bilde av Em der hvert år hun har vært med, og nå også Mo de 3 årene han har vært der! Koselig med slike tradisjoner!

 

IMG_6155

Så ble Mats-Oliver febersyk! Varte heldigvis ikke så lenge! Men etter et par dager ble jeg febersyk, endte opp med at jeg lå en hel dag i senga omtrent, og hangla siden da. Ble feberfri, men så kom den snikende igjen. Var ikke i noen særlig form.

DSC_0016_2

Spennende med traktor altså!! (Og bittelitt skummelt å sitte på hjulet!)

IMG_6226

Så en kveld var jeg, ungene og morfar å fiska på brygga. Fikk kjempemasse småsei (over 10 stykker) – og det var kjempegøy for ungene! Em ville ikke gi seg en gang! Mens Mo syntes det var litt vanskelig å sveive inn. Men sveiva inn en fisk faktisk!! Em var ute kvelden etter også, men da sammen med to tyske turister. Tøffa altså! Da hadde de hjulpet henne å ta de av å kaste de ut igjen – catch and release!

 

IMG_6248 IMG_6249IMG_6251

Søndag 14. juli – dagen før hjemreise – fikk vi kjempeflott vær, så da gikk vi oss en tur etter middagen, alle sammen! Hadde med bæremeisen til Mo, i tilfelle han ble sliten – da vi ikke visste helt hvor langt vi skulle gå. Han syntes det var gøy med bæremeis, så ville lik så gjerne starte å sitte i den! Men så var det mye spennende på bakken også, så han satt ikke så lenge i den. Været var kjempefint, men det var ikke så veldig varmt likevel. Men jakken ble kasta etterhvert, for det ble jo varmt å gå.

IMG_6281

Siste kvelden var vi så heldige å få med oss midnattsola også! Vi hadde venta hele ferien på den, og siste dagen viste den seg for oss. Jeg, mamma og Em kjørte utover for å få best utsikt – og det var kjempevakkert! Da vi kom hjem drakk vi rødvin og bare koste oss.

IMG_6273

Etter en stund begynte det å småregne litt , og det ble magisk ute!

IMG_6279

Og regnbuen kom fram på Arnøya! Her var vel klokka rundt 02-03 på natten. Helt fantastisk!

Det som ikke var like fantastisk, var at jeg og mamma prøvde å tømme siste rest i 3litringen med vin. Vi måtte la en liten skvett ligge igjen, fordi vi begynte å bli småfulle og det var blitt seint. Vi skulle jo trossalt starte på hjemreisen dagen etter.

En hjemreise som ble slitsomt, når man hadde sovet lite natten før og hadde vært på rødvins»fylla»…  Men det gikk da greit!

IMG_6282

Og selvfølgelig var det SÅÅÅÅ fint vær dagen vi reiste hjem, og det var rett og slett trist å reise fra øya i det fine været!
Og til sist, litt værrapport – det er jo så inne i disse dager! Instaweather! xD

IMG_6074 IMG_6077 IMG_6079 IMG_6097 IMG_6129 IMG_6165 IMG_6214 IMG_6239

Long time, no see

4 måneder siden forrige innlegg – det er en skam! Men jeg har gode grunner da, føler jeg selv. Fordi det har vært ganske travelt i det siste. Både med ungene, skolen, hjemmet og alt annet. Men føler en oppdatering er på sin plass, jeg har mye å fortelle om!

 

Litt om Mo

- Han har nå blitt 2,5 år, og er blitt så stor og flink. Men han er også en veldig aktiv og ikke minst RAMPETE gutt. Så det er mye å følge med på, og må bruke mye tid sammen med han.

Han har sluttet å sove på dagtid nå, men noen dager trenger han en dupp og da får han sove max 30 minutter. På natten er han blitt kjempeflink, og det er lenge mellom de kveldene hvor det er vanskelig å legge han. Og han sover ofte til mellom 07-08. Kjempedeilig!

Vi er inne i en periode hvor jeg merker at grensesetting og det å være konsekvent er vanskelig. Han kan bli ekstremt trassig, og er bestemt og sta. Han er også litt «fandenivoldsk» noen ganger, med et lurt smil når han vet at mamma blir sint. Så det er utfordringer noen ganger ja. Men vi har funnet ut begge to at det er veldig koselig å roe ned med ei bok eller en sang når det står på som verst. Av bøker er det da pekebøker med store bilder med mye små detaljer som er spennende. Vi ser på bildene og snakker om hva vi ser.

Jeg har vært litt bekymret for språket hans. Han snakker mye, men det er ikke mye som er forståelig. Og av det som er forståelig, så er det vel omtrent bare jeg som forstår det – fordi jeg har lært meg lydene hans. Men det kommer mer og mer, og han er jo ikke mer enn 2,5 år. Det er jo så individuelt. Men pga noen av lydene hans, så var jeg litt bekymret. Men etter en foreldresamtale i barnehagen, så er jeg ikke lenger like bekymret. Ped.leder på avdelinga til Mo sier at jeg trenger ikke være bekymret enda, og de har god oppfølging på dette med språk i barnehagen. Det jeg gjør «feil» da, er at jeg sammenligner han en del med Filip – søskenbarnet som er 2,5 mnd eldre. Han snakker som en foss, og har lange setninger og en helt utrolig god forståelse av det meste. Jeg er så imponert over den gutten… Men Mo er Mo, og han er litt seinere når det kommer til språket. Sånn er det bare!

Ellers driver vi med litt pottetrening, og tenker å bruke sommeren på å øve på å gå på do. Noen vil kanskje mene det er tidlig, men jeg er veldig for tidlig avvenning av bleien, og noe av det «verste» jeg ser er store unger som bruker bleie – fordi foreldrene er for late til å bruke tiden på å venne av bleien. Noen er seinere enn andre her også, helt klart – men det er også litt hva foreldrene gjør det til ;)

Mo er hos pappaen sin annenhver helg, og det fungerer kjempegodt. Han skal også være hos han 1,5 uke i sommerferien, som vi har planlagt. Eneste minuset med pappahelgene, er at han blir litt forstyrret de første dagene når han kommer hjem. Han kan være vanskelig å legge om kvelden, han virker mer aggressiv mot meg, samtidig som han er mer klengete på meg – hvor jeg ikke en gang får gå på do uten at han MÅ være med.

Når det kommer til denne med helsa til Mo. Så har vi ikke sett noe mer til kramper, og vi har observert han i forhold til muligheten for at det kan være epilepsi – men ikke sett noe som tyder på det. Jeg er veldig overbeskyttende når det kommer til sykdom, og blir veldig bekymret når han begynner å få høy feber. Men det har gått bra til nå, han har vært litt dårlig i løpet av vinteren og våren – men ingen fler kramper. Så mest trolig kom krampene på grunn av kraftig ørebetennelse og halsbetennelse, samt et snev av lungebetennelse.

IMG_5580

IMG_5594

IMG_5699

Gravemaskiner og store maskiner er tingen!

 

Litt om Em

Store fine Emma-Isabelle! Hun blir jo så stor!

Jeg får et inntrykk av at hun trives på skolen og her i Namsos. Det har vært litt utfordringer, og det har virket som hun har vært ensom. Men nå har hun hatt noen jenter hjemme på besøk på fritiden, og hun har vært ute med jenter på ettermiddagen. Hun har funnet ut at ei fra SFO, som går i andre klassen er naboen vår – så hun er en del der oppe.

Når det kommer til helse til Em, så er det mye å fortelle. Vi har vært hos legen x antall ganger i løpet av vinteren og våren. Først dro vi dit fordi Em plutselig begynte å plages så veldig med elveblest. Fra å kanskje ha det 1 gang per år, som hun har hatt siden hun var lita. Så var det nå nesten hver dag noen små flekker her og der. Så vi dro til legen med det, og der ble det full undersøkelse og en haug med blodprøver. Når vi fikk svar på blodprøvene, vise det stor mengde med serum IgE, som tyder på at det kan være noe allergi. Normalverdiene er under 180, mens Em hadde 522. Så Em har nå begynt på cetirizin allegimedisin, som hun må ta hver dag – og siden da har vi opplevd elveblest èn gang. Vi ble også henvist til hudlege, og vi venter fortsatt på time dit.

Har vært hos legen igjen på vårparten her, fordi Emma-Isabelle hadde ørevondt. Da fikk hun øredråper mot ørebetennelse, som hun skulle gå på i en uke, før vi skulle tilbake til legen. Derfra ble vi henvist til ØNH på sykehuset, fordi Emma-Isabelle har en ruglete trommehinne, som legen aldri hadde vært borti før. Legen måtte få inn en mer erfaren lege for å se, og hun også var helt forundra. Så da ble det ØNH, for å høre hva de sier om dette. Em har nå i ettertid sagt at hun tror hun hører litt dårlig på det øret. På ØNH sa ørelegen at un har litt væske i mellomøret, at den ruglete trommehinnen kommer av en tidligere ørebetennelse, litt rusk (ørevoks) og væsken i mellomøret. Hun fikk beskjed om å blåse ut øret en gang hver dag, fram til vi skal tilbake 22. august. Er det fortsatt væske i mellomøret, og hun fortsatt hører dårligere på det øret, så er det mulig det blir dren igjen. Hørselen var iallefall betydelig dårligere på det øret.

Men foruten dette, så går det bra med Em. Hun er ikke lenger hos pappaen sin annenher helg da, fordi han har flyttet nordover for en periode. Men han var nedover her i mai, og da var Em mye sammen med han. Da lærte hun seg å skate, og er veldig opptatt av dette nå. Hun er jo også veldig glad i pappaen sin store hobby, nemlig fiske. Så de har jo en del felles, og noe å drive med når de treffes.

IMG_5240

Fina mi ♡

Litt om Kristel

Jeg har  fullført første året på sykepleieutdanningen. Fullført alle eksamener – med bestått karakter, fått godkjent alle arbeidskrav. Jeg er kjempefornøyd og stolt av meg selv. Vi begynte såvidt med sykdomslære og medikamentregning før sommerferien, og jeg forstår medikamentregningen greit!

Fullført sykeheimspraksis, med gode tilbakemeldinger.

Jeg trivdes veldig godt i praksis. Jeg – som alltid har sagt at jeg ikke skulle jobbe med eldre – fant det veldig givende å jobbe med eldre. Jeg fikk enormt god skryt av min kommunikasjon med eldre, og det var gode tilbakemeldinger å få. Fikk et godt forhold til mange av pasientene, og noen av de savner jeg. Tilbakemeldingene fra pasientene betydde ekstra mye, det er jo trossalt de som kjenner på kroppen hvordan de blir behandlet. Jeg fikk skryt av mitt gode håndlag og min gode omsorg for dem, og det var godt!

Jeg fikk tatt min første blodprøve, og traff på første forsøk! Det var utrolig stas!!!

Det har også vært tøft å jobbe på sykeheimen, da enkelte ting minnet meg om noe som har foregått i familien min i høst. I september ble søskenbarnet mitt syk, og det var en tøff tid. Men hun kom seg veldig godt, og fikk reise hjem til jul. Dessverre ble hun dårlig igjen, og det ble verre og verre. I april fikk vi høre at det ikke var noe håp igjen, og at de hadde valgt å avslutte livsforlengende behandling, og valgte å bare lindre smerte framover. Dermed kunne det gå fort. Og det gikk fort. Natt til 6. mai døde fineste Hege-Renate på sykeheimen, i en alder av 39 år. Det var utrolig tungt og uvirkelig. Bisettelsen skulle finne sted i Oslo 16. mai, og det at jeg hadde sluttvurdering i praksis den dagen, gjorde at jeg måtte gå noen runder på om jeg skulle forsøke å få dratt eller ikke. I tillegg til dårlig økonomi, så jeg ingen løsning. Men jeg og mamma snakket om det, og for oss var det egentlig ikke noe å diskutere. Vi måtte gjøre det vi kunne for å reise nedover. Så jeg fikk flytta sluttvurderinga to dager fram, vi bestilte flybilletter og hotellrom.
Det ble en utrolig tung tur, men samtidig så godt å være der. Treffe familien, være sammen i sorgen. Det ble en fin bisettelse, og en fin minnestund etterpå. ♡ Savner Hege-Renate, og det er fortsatt uvirkelig at hun er borte.

Kontrastene fra denne dagen og til dagen etterpå ble store. Fra svart kjole på torsdagen – med sorg og tårer, til hvit kjole – med latter, glede og ungene på 17. mai feiring dagen etter.

Uken etter reiste jeg igjen til Oslo. Da var det sammen med Line – svigerinna mi – vi skulle nemlig på konsert med Pink! Det ble ei bra helg, med nydelig vær, hyggelig selskap og en utrolig knallbra konsert!

22. juni var det bryllup i familien, og det var godt å treffe slekta på en glad-dag. Det ble en utrolig fin dag, med en kjempemorsom og flott bryllupsfest.

Nå er vi i Nord-Norge på ferie. Koser oss veldig her oppe. Selv har jeg fått feber i dag, så føler meg ikke helt i form akkurat. Men regner med at det er bedre i morgen. Vi skal være her til mandag/tirsdag, før jeg, mamma og Mo kjører nedover. Em skal være igjen her hos morfar et par dager, før hun skal bli hentet av pappaen sin, og være en ukes tid sammen med han. Så da blir jeg helt barnefri fra 18. – 28. juli omtrent. Og har egentlig ingen spesielle planer.. Men første helgen i august reiser jeg sørover til fineste Ida, på bloggtreff. Tenker å ta en dag ekstra i Larvik til Kristine, vi burde jo strengt talt planlegge 13. september litt – når vi – etter planen – skal reise til Stavanger på Kaizers konsert sammen! Planen er å få med seg så mange konserter med Kaizers som over hode mulig i år. Så har noen billetter liggende nå. HURRA!!

Skulle ønske jeg hadde bedre tid til blogging, for jeg savner det – men sånn er det bare. Men skal prøve å bli litt flinkere til å oppdatere om hvordan det går med oss da. Mange som lurer, så.

Bilde tatt 26.04.13 kl. 18.48

Bilde tatt 28.04.13 kl. 12.57 #2

 

Ja, også har jeg blitt tante. Fine lillesøster har fått sin andre sønn, Emilian. Han ble født 21. mai. Nikolai er stolt storebror. Hurra for dem! ♡ ♡ ♡ ♡

IMG_5759

Jeg mistet han ikke!

(fortsette fra innleggene før her DEL 1 og DEL 2.)

De blå lysene gjør at alle andre viker for oss, det går fort – veldig fort. Og det er glatt. Til vanlig hadde jeg nok vært redd, jeg er en pyse på vinterføre! Men aldri har jeg følt meg mer trygg i bil. «Ta det rolig, vi skal komme fram alle fire», sa han – og jeg tar det overraskende rolig. Det er så tydelig at de virkelig kan jobben sin.

Han sover hele veien, og jeg må stadig sjekke om han egentlig lever. Uroen er i meg enda, selv om vi er i trygge hender. Men to hendelser på 2 timer er vel ikke vanlig, og det er vel en grunn til at vi blir sendt med blålys videre. Jeg er fortsatt redd for å miste han.

Det føles godt å komme frem, samtidig som jeg er usikker på hva som møter oss. Han er våken nå, og de vil undersøke han – men han klamrer seg til meg. Han liker ikke alt som skjer, og han er sliten og trett. Han har vært gjennom helvette, og det tar på for en liten kropp. Han vil bare hvile i de trygge armene til mammaen sin. Men han må vente. Det er ikke mye de kan gjøre enda, så vi får rom og må vente. Froskerommet blir vårt.

Til min store overraskelse kvikner han til, og vi begynner å utforske plassen vi er kommet på. Vi finner leker, og han er plutselig seg selv igjen. Så glad og leken. Og mammaen må smile. Men jeg tar ikke øynene fra han, det tørr jeg ikke, og jeg tenker på at det kommer til å bli lenge til jeg tørr å slippe han ut av syne…

Plutselig stopper han opp. Setter fra seg leken. Han ser så utrolig sliten ut, som om alle kreftene bare ble sugd ut av han. «Er du sliten lillevenn? Skal vi gå til rommet» spør jeg, og i det jeg skal løfte han opp, nesten segner han sammen. «Åh, ble du plutselig så sliten?» sier jeg – så blir han tung i armene mine, jeg trenger ikke se på han for å forstå hva som skjer. Jeg løper bortover gulvet, mot korridoren. Det ser nesten ut som de står å venter på oss, som om de visste det de også. Jeg trenger ikke si noe, før de kommer mot oss. De er veldig rolige, og sier jeg må gå inn på rommet å legge han i senga, jeg er grepet av panikk – men det at de er så rolige gjør meg også roligere. Dessuten – og det er nesten rart å si det – har jeg nok blitt litt vant med dette nå… Men det betyr ikke at jeg ikke er redd. Tårene triller, men jeg er rolig. Han får medisin, og etter en stund sover han igjen. Den dype søvnen av utmattelse og medisiner. Jeg vet det er normalt nå. Jeg står å stryker på han, bare for å vise han at jeg er der.

Så skjer det ting rundt oss. De er mange der, de er engstelige. 3 ganger på 6 timer. Han har ingen feber, har ikke hatt det på hele dagen. De påskynder blodprøver, og ikke lenge etter kommer de for å stikke. Han er våken nå, han merker uroen rundt seg. Han sitter i fanget mitt, og tre andre står over han. En skal stikke, de to andre hjelper meg med å holde han. Han sloss som om det står om livet, og øynene mine renner over, mammahjertet gråter. Prøvene må tas, jeg må være sterk og hjelpe med å holde han. «Snart er det over lille venn, snart er det over!» – jeg tror ikke trøsten min hjelper, han er sint, roper og skriker, sparker, slår, vrir seg. Men de får til slutt stukket, og tatt de prøvene de må. De mangler bare CRP, så de må stikke i fingeret også. Men det er fort gjort, og snart er det over.

De snakker om en annen prøve, spinal-ett-eller-annet, jeg får ikke med meg hva de kaller det. (De skal spinalpunktere, ta prøve fra ryggmargen). «For å utelukke…» sier legen. Jeg tørr ikke spørre hva de skal utelukke, jeg er redd for svaret. Alle mulige farlige sykdommer farer gjennom hodet mitt, jeg vil ikke vite! Men det er en risiko når han er så krigersk, så han får medisin – som skal gjøre han rolig. Det er en mild form for narkose.

Han skal liksom sovne, men den slår ut feil – han blir mer urolig, faller ikke til ro. Nye vurderinger tas, og vi skal avvente prøven. «Han er så våken mellom krampene» sier legen, og det er et godt tegn. Men skjer det en gang til, så blir det en annen form for narkose, for da MÅ spinalprøven tas!

(I ettertid har jeg forstått det er hovedsaklig hjernehinnebetennelse de ville utelukke).

Tilbake på rommet blir han koblet opp til antibiotika. Og med veneflon på foten, bør han helst være mest mulig i ro. Men har har så mye uro i kroppen sin. Medisinen har gjort dette med han, og det er vanskelig å holde han rolig. I fler timer holder vi rommet, og han kjemper i mot. Vil ikke hvile, vil ikke noe. Jeg er sliten og engstelig, skulle ønske vi kunne få sove litt begge to.

Det blir ganske seint før han endelig sovner.

Jeg teller timene. Fra første til andre gikk det 2 timer, fra andre til tredje gikk det 4 timer – når kommer neste? Jeg drar sengen hans helt inntil min, legger meg å ser på han – jeg er så trøtt og sliten, men tørr jeg sove? Noen ganger lager han noen lyder, det stikker i meg – men det skjer ingenting, han sover videre. Helt vanlig. Sekundene, minuttene og timene går. De sier jeg bare må sove, jeg trenger hvile sier de. Jeg trenger krefter for morgendagen, uansett hva som skjer da. Jeg dupper litt, men det er ikke mye søvn i løpet av natten.

Han sover lenge dagen etter, og når han våkner er han i mye bedre form. Det blir en rolig dag for oss, ingenting som skjer. Annet enn at han er i bedre form, og vi utforsker avdelingen. Han er av antibiotikaen intravenøst, og får nå bare dose via sprøyte et par ganger i døgnet – så vi kan bevege oss ganske fritt.

Dagen etter er CRP sunket bra. Vi får resept på antibiotika og stesolid, og vi får hjem. Det er nyttårsaften, og vi får hjem! Kunne ikke vært mer glad! Men samtidig så utrolig engstelig: Klarer vi dette? Hva om noe skjer?

Men ingenting skjer. Formen blir bedre og bedre. Han blir mer og mer seg selv. Og etterhvert kan jeg la meg selv hvile. Henvisning til EEG, som viste normale verdier. Nå er alt vi kan gjøre å observere han, ser vi noe unormalt? Jeg merker ingenting unormalt med han, han er en livlig gutt på 2 år. Jeg er vel blitt litt mer hønemor. «Joda, han kjennes litt varm ut?!», «Har du vondt noe sted, vennen??» – måler tempen unødig mye, men da er det kjekt med thermoflash, så det ikke er til plag for han.

Han må ikke komme for langt bort fra meg. Barnehagen er greit, de vet om hendelsene. De vet hva de skal gjøre om noe skjer, de vet de skal ringe meg om han er i dårlig form. Vi må ta en del forhåndsregler, være mer obs ved forkjølelse og feber. Han er også trygg hos mormor, der har vi stesolid liggende i kjøleskapet. De er fullstendig oppdatert på alt sammen, de vet hva de skal gjøre.

Jeg mistet han ikke, og jeg kommer ikke til å miste han. Men der og da, var jeg helt overbevist om at mitt største mareritt var i ferd med å skje. Det var det aller verste jeg har vært med på, og jeg er så evig takknemlig for alle de flinke og gode menneskene vi møtte – som tok vare på både han og meg. Jeg er takknemlig for at jeg ikke mistet han – lillehjertet mitt ♡

Forbedre eller ikke forbedre!

Har lekt litt med tanken på å ta opp eksamen i mars, forsøke å forbedre karakteren min. Jeg fikk jo, som tidligere nevnt, «bare» en E – og jeg VET jeg kan bedre! Skulle jeg mot all formodning stryke på neste forsøk, så blir E’en gjeldende – så sånn sett har jeg ingenting å tape på det. – Vel, bortsett fra tid kanskje? Tid som jeg kunne brukt med ungene, eller med å lese på andre ting – blir da brukt på å lese anatomi!?

Jeg spurte læreren litt om dette i dag. Og han sier at man i utgangspunktet skal være «fornøyd» med en E, man har bestått, man får gå videre. Han sier at man heller skal fokusere på å gjøre det bedre på de andre eksamenene vi har framover. Og jeg er delvis enig med han, for lesing til anatomien i tillegg til alt annet framover – kan jo gjøre at prestasjonen på f.eks psykologi-eksamen blir dårligere, fordi man ikke konsentrerer seg utelukkende om den.
Men samtidig, når jeg VET at jeg kan bedre – så hadde det vært litt gøy å prøve, og kanskje få en bedre karakter.

  • Noen med erfaringer her?
  • Noen med tanker om dette?
  • Noen som kan gi meg tips/råd?
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Photobucket
33 år gammel sykepleier som blogger om livet som mamma til mine tre skjønne barn - Emma-Isabelle (Em), Mats-Oliver (Mo) og Kory-Evander. Em er født 17.11.03. Mo er født 16.01.11. Og Kory-Evander ble født 04.05.16. Bloggen handler i hovedsak om livet vårt, og alle de som er rundt oss. Jeg er glad i å ta bilder, så det blir delt en del bilder her inne også. Og har oppdaget en ny hobby - nemlig strikking. Bloggen er mitt sted for å dele tanker og følelser, samt å ytre meninger.

Photobucket
Lilypie First Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Daisypath Happy Birthday tickers
Daisypath Anniversary tickers
Photobucket
På 3hjerter.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Photobucket