HJERTE

Når vi går fra å være tre til å bli seks!

Jeg og ungene har jo vært alene så lenge. Det skjærte seg jo tidlig med meg og pappaen til Mo, som jeg har skrevet om tidligere – pga min helse. Nå har jo dette ordnet seg igjen, 6 år etter er vi endelig sammen igjen – og har det fantastisk fint sammen! Så snart vi finner et hus som er stort nok for oss alle, så flytter vi sammen. Det er ikke så enkelt, vi er tre og de er to. Ungene er i slik alder at de trenger rom for seg selv, Em er jo snart tenåring – hun trenger privatlivet sitt. Øystein (sønnen til Even) begynner jo å nærme seg tenårene han også. Å finne noe som er stort nok, og ikke så alt for dyrt – det er ikke enkelt. Men vi håper det dukker opp noe snart.

Det blir rart å plutselig skulle få to gutter til i hus. Samtidig som jeg tror det blir veldig fint. Hver dag savner jeg Even, hver dag savner Mo sin pappa. Enkelte dager er det veldig sårt å være så langt fra hverandre.

Dere som er god i matte – haha, eller man trenger ikke være det en gang for å se at regnestykket i overskriften er feil – når vi er tre og de er to. Men saken er at i Mai 2016 så blir vi seks! Så da dobles plutselig den lille familien min. Vi blir en voksen til, og vi blir to barn til. Og jeg og Even skal sammen starte en familie, med mine, dine og våre barn! Jeg gleder meg – livet har falt på plass! Ikke minst gleder jeg meg til å bære fram et barn igjen, og denne gangen et ordentlig kjærlighetsbarn! Jeg og Even er sammen om dette. O lykke! <3

Kjærleik!

Det er ikke bare skole og jobb som har ordnet seg den siste tiden. Men kjærligheten har også ordnet seg. Jeg er blitt sammen med pappaen til Mats-Oliver igjen. Problemene mine med psyken, som gjorde at det ble slutt den gangen, er ikke lenger til stede. Jeg er frisk. Jeg er stabil. Jeg fungerer i livet. Jeg har blitt en annen person. Og følelsene blusset opp igjen. Kanksje var de der hele veien, det var bare så mye annet som var i veien for at de skulle komme fram.

Det siste året har det bygd seg litt opp over tid. Vi kommuniserte bedre. Kunne finne på ting sammen. Filmkveld hos meg, en kveld jeg ikke ville være hjemme alene. Invitasjon til julebord. Invitasjon til vorspiel. En fest jeg tenkte jeg skulle på, men som det etterhvert ble vanskelig å dra på. Så jeg var innstilt på å ikke dra. I siste liten ordnet det seg, så jeg dro. Ingen tanker om hva kvelden ville bringe. Skulle bare ha det morro med venner. Ble ganske beruset, og ganske sjarmert av en viss fyr. Når festen var slutt, og alt skjedde så fort – jeg og en jeg kom sammen med, ble stående igjen uten skyss hjem. Jeg var uten signal på telefonen min, og han var for beruset til å slå koden på sin telefon. Etterhvert ble jeg frossen og lei, så begynte å gå. Endte opp med å gå hjem til pappaen til Mo, som hadde tatt så godt vare på meg i løpet av kvelden, når jeg var ustø og smådårlig. Han var våken enda, og slapp meg inn. Hvor jeg omtrent ség sammen i armene hans, og var så lettet for å finne husrom. Den neste måneden ble en usikker måned, med mange meldinger og telefoner fram og tilbake. Før vi 1. mai bestemte oss for å satse, det var dette vi ville, det føltes så riktig. Men kunne vi legge bak oss den vonde fortiden?

Ja, det kunne vi. Og det føles så utrolig riktig. Alt jeg vil er å være sammen med han. Bygge et liv sammen. Resten av livet sammen. Det er drømmen.

Jeg tror forholdet kom som en overraskelse på de fleste, meg også. Men de fleste er glad på våre vegne, og som Emma-Isabelle sa da hun fikk vite det «Æ e bare glad du har kjærest igjen mamma» – og syntes det var helt OK at det var Even.

Jeg elsker han, og han elsker meg. *klisje*

Helg på Statland!

Tidligere var jeg og ungene hjemme på Statland omtrent hver helg… I det siste har det blitt sjeldnere, det er nå 2 uker sist jeg var her, og før det var det 3 uker siden vi hadde vært her. Det er alltid godt å komme ut hit, og både jeg og ungene trives her ute. Nå i dag var det i tillegg kjempeflott vintervær, så jeg og Mats-Oliver (som er de eneste som er her, ettersom Emma-Isabelle har pappahelg) har vært ute å gått tur og leika og kosa oss. Vi har sett på spor i snøen, vi har vært å sett på en bekk, vi har vært å huska nede på skoleplassen, vi har vært å besøk Oldemor sin grav, og vi var å handlet lørdagsgodt på YX.
Vi håper egentlig på litt mer snø nå, slik at Mo får prøvd skiene litt mer. Men dessverre er det meldt mildvær og regn igjen til uka. Så sånn sett kan det bare bli VÅR nå – framfor denne ustabiliteten til været.

Deler noen bilder fra turen vår også!

10418248_10155161113125654_4717439218695205278_n10999105_10155161116110654_2411271416070778931_n10649848_10155161113475654_4189528258302948159_n11001795_10155161113850654_6024279294245031322_n  10991225_10155161114935654_4567679534651766752_n10959580_10155161115410654_2629821207659145610_n18409_10155161116720654_2188704647716340797_n

Rosendahl Grand Cru Soft / I-Have-list & Wish-list

Er veldig glad i serien Grand Cru Soft fra Rosendahl, og har fått en del i denne serien nå. Men mangler en del før jeg kan si jeg har komplett serie, derfor en oversikt for venner og familie – slik at de ser hva jeg har og hva jeg ønsker meg – i forhold til bursdag (April) og neste jul.

Dette har jeg fra før:

Klart glass

Porselen

Annet – annet

 

Dette ønsker jeg meg:

Klart glass

Porselen

Annet

Annet – annet

Det går framover!

Forrige uke hadde jeg sluttvurdering i praksis! 18 uker på sykehuset er over. For en tid det har vært! For en fin avdeling jeg var så heldig å få ha praksis på, for et godt arbeidsmiljø der oppe, flotte mennesker alle sammen! Hadde 16 uker på medisinsk avdeling, hvor jeg var på geriatri og medisinsk. I tillegg var det nevrologisk og hjerneslag på denne avdelingen. Det har vært mye infeksjoner, lungebetennelser, nedsatt allmentilstand hos eldre. Men det har også vært mer spennende, utfordrende tilfeller. Vi har fått være med på alle slags undersøkelser på andre avdelinger, som røntgen, CT, gastroskopi osv. Jeg har lært så enormt mye!! I tillegg har jeg hatt 2 uker spesialpraksis på anestesiavdelingen, og det var veldig spennende. Interessant å lære om deres måte å jobbe på, alle observasjoner og gjøremål under operasjoner. Var litt overraskende at jeg tålte operasjonene så godt. Jeg kan bli svimmel og uvel av å se slikt på TV, så jeg var veldig spent. Men selv bukplastikk – hvor det blir en ganske stor sårflate – gjorde meg ingenting. Eneste jeg reagerte litt på, var da de like før lunsj (så mangel på mat i magen kan være en årsak), sagde og banket i bein! Den lyden av saga var verst, og da kjente jeg at jeg ble litt svimmel. Men utrolig spennende altså!

Arbeidskrav og midtvurdering og sluttvurdering har gått over all forventning. Jeg har vært usikker selv  – det blir man jo når man har så dårlig selvtillit – men har fått så mye skryt av lærer og veileder, at jeg burde vel snart se til å få mer selvtillit. Jeg kan visst mer enn hva jeg gir meg selv kreditt for!

Nå er det eksamen i sykdomslære som står for tur. Jeg har generelt vært dårlig på å lese sykdomslære i løpet av vinteren, så er ganske sikker på at jeg må ta opp eksamen igjen i mai. Når praksisen var over, hadde jeg rett og slett ikke energi eller konsentrasjon til å sette meg med lesingen. Nå har jeg lesedager fram mot torsdag (eksamensdag), men har selvfølgelig klart å bli syk. Våknet mandagsmorgen med en fæl hoste, og formen ble dårligere i løpet av dagen. Kom hjem fra en gjennomgang av prøveeksamen på skolen, og ble bare liggende på sofaen. Følte meg i elendig form, med vondt i hele kroppen. Føltes som jeg hadde feber, men det hadde jeg ikke. Når jeg la meg hadde jeg skikkelig frostanfall, så jeg var sikker på at feberen steg. Var våken fler ganger i løpet av natta, og hadde det utrolig fælt – men tempen var aldri høyere enn 37,7 når jeg målte. I dag har jeg tatt en dusj, samt 1gram paracet x2 – og det kjennes litt bedre ut. Men er fortsatt ikke i topp form! Nå får jeg bare pakke innpå med paracet, konsentere meg om å lese på det aller viktigste, og håpe på at det er nok. Jeg skal gjøre mitt beste, slik situasjonen er nå – så får vi se hvordan det går. Tviler på at det er godt nok, men krysser fingrene for at jeg i løpet av praksistiden har fått inn masse informasjon som jeg egentlig ikke vet at jeg har inne! Jeg tror jo selv at jeg ikke kan så mye, men merker jo at det er mye jeg har lært bare av tiden i praksis.

Men nå må jeg lese mer her, tenkte bare å oppdatere pittelitt – er jo snart et halvår siden jeg skrev her inne sist!! Virkelig vanskelig å blogge for tiden – når det er så mye annet som opptar tiden min!
Ungene har det forresten kjempebra. Sånn bortsett fra at Mo har sin fjerde dag med sykdom, og er hjemme på Statland hos mormor – som forøvrig også er syk. Og Em som har vokst slik at skiskoene gav henne skikkelig gnagsår alt før hun kom seg på skolen og skidag i dag! STAKKARS!!

Mats-Oliver er forresten smokkefri nå – var så flink her like etter 3årsdagen sin! Og vi jobber med bleieslutt, han er veldig flink der også!

 

 

Noen bilder:IMG_8122

Hipp hurra for Mats-Oliver – 3 år – 16. januar!

IMG_7645

Julefeiring hos beste mammaen og beste pappaen min!IMG_8102

Tommelopp for anestesipraksis! Med kopptue-lue! :p

IMG_8161

Yrkesskade! Fikk kutt i fingeren etter et mislykket forsøk på å åpne en ampulle!

IMG_8073
Mo fikk satt inn dren/sneller i ørene 13. januar. Det gikk kjempefint og han var så utrolig flink!!

Travle dager!

Da har skolen begynt igjen, og vi opplever travle dager!

Mats-Oliver begynte barnehagen igjen første uken i august. Da var det rett inn til ny avdeling og nye voksne. Så vi måtte jo gjennom en ny innkjøring. En dag var det så ille å gå fra han, at jeg gråt i bilen på vei hjem. Fordi jeg hørte hvor sint og lei seg han var i gråtingen sin! Det var kjempefælt! Men det var den verste dagen, og etter den dagen ble det gradvis bedre. En stund ble han veldig avhengig av smokken, og hun ene av de ansatte kommenterte dette – men sa at de ikke ville ta fra han tryggheten hans heller. Jeg ble litt bekymra, fordi vi holder på å venne han av å ha smokken på dagtid. Men forhørte meg litt med andre, fikk litt erfaringer, tips og råd – og bestemte meg for at det var viktig for han å ha tryggheten sin, og at vi heller fikk ta kampen senere. Men nå har han helt naturlig, selv valgt å legge vekk smokken. Han er flink å legger dne fra seg hjemme før vi drar, eller han legger den fra seg i BHG. Det hender seg at han har den når jeg henter han, men da er det fordi han er sliten og lei. Så det var i grunn ingenting å bekymre seg for! Men jeg er jo som mammaer flest, som bekymrer seg for alt mulig rart.

En annen ting jeg har vært bekymret for, har vært språket hans. Han har ikke noe særlig ordforråd, og selv om han snakker MYE – så er det lite vi forstår. Han lager også merkelige lyder for ord, som er «ord» som bare vi nærmeste da skjønner – fordi vi har lært oss språket hans. Derfor skal vi på oppfølgningstime etter 2årskontrollen, en språkkontroll. Mye fordi han ikke sa et ord når vi var på kontrollen også, så helsesøster fikk ikke hørt han. Vi skal dit 4. sept. Nå har riktig nok språket hans forbedra seg mye den siste tiden. Han gjentar mer av ordene jeg forsøker å lære han, og han begynner å bli flink. Så kanskje trenger jeg ikke være så bekymret for språket heller.

Her kan dere se noe av ordene han kan og ikke kan: VINE – Mo snakker

«Gravemaskin – traktor – toget – fly»

Emma-Isabelle derimot begynte på skolen 19. august. Og allerede på tirsdagen hadde hun sykkelprøve. Den besto hun med glans, så nå får hun sykle alene til skolen. For å bestå testen, måtte hun ha seg ny sykkel. Den gamle var gammel og dårlig. Bremsene fungerte ikke ordentlig, kjea hoppa av stadigvekk og satte seg fast, bakskjermen bare ramla av en dag +++ Så hun fikk seg ny sykkel, som jeg og pappaen kjøpte sammen. (Iallefall etter avtalen, men jeg har betalt alt til nå da! Men får igjen penger fra han snart).
Virker som hun har hatt en god start på skolen.

IMG_6716

Forrige helg hadde vi jentene hotellhelg i Trondheim. Mo var hos pappaen sin, men etterom Em sin pappa fortsatt er i Nord-Norge var hun med meg og mamma til Trondheim. Det Em ikke visste, var at vi skulle på Kaizers konsert på lørdagen. Det ble en LANG dag, med MYE venting. Vi var uten for Borggården kanskje i halv 5 tiden, da var det allerede en del folk – enda det ikke var innslipp før 19:00. Så vi venta der i 2,5 time ca. Fyltes opp med folk ganske fort egentlig. Vi var heldige da, for vi kom fremst – litt på siden. Så ble det mer venting. Kaizers skulle ikke på før 21:30. Mellom 21-21:30, fikk vi beskjed om at Kaizers ikke kom på før 22:00. Em ble kjempesliten og utålmodig. Mens jeg og mamma syntes at oppvarmingsbandet faktisk var ganske gode (Peevish Penfriend fra Trondheim). Når Kaizers endelig kom på scenen, var det ei som sang med og virka veldig stolt og fornøyd! Hun har jo arvet de sterke følelsene for Kaizers! ♡
Etterhvert ble hun dessverre veldig sliten og trøtt – det ble jo seint. Så hun satte seg ned på bakken, foran beina mine. Vakta ble bekymret for henne, så hun ble løfta over gjerdet, og fikk sitte foran gjerdet – helt framme ved scenen. Så hun hadde det ganske greit på slutten av konserten, og jeg tror det ble en opplevelse for livet!
Selv synes jeg det var en kjempekonsert!! Og på slutten ble det veldig emosjonelt for min del, og under Drøm videre Violeta, begynte tårene å trille – og det fortsatte ut konserten (2 låter). Utrolig trist å tenke på at jeg aldri får oppleve å stå fremst på en Kaizers-konsert igjen. De legger opp om 2 uker, da er det slutt. Skal selvfølgelig ned til Stavanger på nest siste konsert (var det vi fikk billetter til, da siste konserten ble utsolgt på 8 minutter – eller hva det var). Men da har vi sitteplasser. Kjipt! Men gleder meg noe SYKT!! Selv om det er forferdelig trist å tenke på at det er slutt etter den konserten. :’(

IMG_6826 IMG_6828

IMG_6827

IMG_6829

♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡

Ellers har Emma-Isabelle vært på kontroll hos ørelegen igjen, og hun ble friskmeldt!! Trenger ingen sneller igjen, og ørene ser OK ut. Men om hun blir plaget i vinter, så fikk jeg beskjed om å ringe direkte til ØNH på sykehuset – trenger ikke gå innom fastlegen, og det var greit å vite!

Selv begynte også jeg på skolen 19. august. Og det rett i gang med tunge tema om psykisk helse. Uka som var nå, så startet vi med depresjon og schizofreni, fortsatte med bipolar lidelse, personlighetsforstyrrelser, demens og delirium, alkohol og rus, psyko-farmakologi, og avsluttet uken med selvskading og selvmord. Skrev i en gruppe jeg er med i på facebook, at jeg startet uka med depresjon og skulle avslutte den med selvmord – de så morsomheten i det, da de kjenner til galgenhumor! ;)
Jeg ble forresten skuffet over undervisningen om selvskading. Foreleser hadde satt av 5 minutter til temaet, fordi «det er noe dere som sykepleiere ikke kommer til å komme noe særlig borti» – fordi «selvskadere får poliklinisk behandling» og «det er fåtallet som skader seg så alvorlig at de trenger behandling på sykehus». Jeg kan vel helt ærlig si at mer eller mindre samtlige av de jeg kjenner som har vært/er selvskadere, har en eller fler ganger måttet oppsøke legevakt pga selvskading. Og de første de møter der er sykepleiere – hvor også ganske mange jeg vet om, blir møtt med veldig lite respekt og forståelse. Det er også mange selvskadere som har vært innlagt, en eller fler ganger. Og det er sykepleiere som arbeider på psykiatrisk avdeling også.
Faktum er at selvskading er veldig utbredt, det er så mange som driver med det eller har drevet med det. Både ungdom og voksne. Man kan finne dem overalt, og som sykepleier kommer vi garantert til å komme borti dem. Og da er det KJEMPEVIKTIG med nok kunnskap om temaet. Selv om dette med selvskading er noe man lærer best ved erfaringer i praksis, så trenger man å ha noe teori inn på forhånd – og det følte jeg ikke vi fikk på skolen på fredag. Dessverre! Selv er jeg heldig som har MYE kunnskap om temaet, både egne erfaringer og via gode venner og bekjente.

Men det er uansett godt å være tilbake på skolen igjen. Selv om det betyr travle dager. Mye spennende dette året, så gleder meg!

De to siste torsdagene har ungene deltatt på sykkelløp, og nå sist fikk de medalje og premie. Det var stor stas. Min lille Mats-Oliver ble omtalt som den som hadde syklet lengst forrige torsdag, da han løp rundt med balansesykkelen sin hele tiden! Han ble også omtalt som den som hadde vært innom alle sølepyttene! Nå på torsdag ble han også omtalt som den som syklet mest, men nå  var han mer rolig enn sist. Han var sliten tror jeg. Superstolt av ungene! Er også stolt over meg selv, som ikke lot meg trigge – av noe som tidligere hadde vært en veldig triggende situasjon. Begynner vel å bli «vant» med å se mennesker jeg ikke takler å se, og begynner å takle det bedre og bedre. Livet mitt skal ikke stoppes pga én person! At ungene mine får delta på sykkelløp, er mye viktigere! ♡ Ungene foran alt!

Ellers har vi det kjempebra! Stortrives i huset, og koser oss sammen! ♡ ♡ ♡ ♡

Sommerferie på vakre Laukøya

Vil dele bildene fra sommerferien vår på Laukøya! Mange er også delt på Instagram fra før, så de som følger meg der har sett noen av bildene tidligere. (@frkangell)

Vi kjørte oppover fredag 5. juli, og var der da midt på dagen på lørdagen. Da var vi først innom Skjervøy å handla sammen med pappa, før vi tok fergen over til øya!

IMG_6106

Der var det stor stas for Mo å oppdage at morfar (eller «Far» som han kalte han) – hadde en traktor med gravemaskin stående i hagen!!   IMG_6103

Dette er utsikten fra soverommet. Finnes ikke deiligere på jord, enn å sovne til lyden av bølgeskvulp, måker, sauer og den friske luften!!     IMG_6150

Vi hadde brukbart vær, og gikk en del turer. Her har vi fotografert en sommerfugl!

IMG_6148

Fineste Emma-Isabelle!

IMG_6149

Ikke «Elg i solnedgang» – men to flotte barn i solskinn!

IMG_6139

IMG_6140

Liker å ta bilder av ting og tang! Her en blomst og en palle som lå ute i naturen. IMG_6147

På øya er det meningen man skal slappe av og kose seg sammen. Så da er spill en naturlig del av oppholdet. Ute er det Boccia, pilkasting osv, mens innendørs er det yatzy, kort, labyrint og andre brettspill! Mo forsto ikke helt reglene ved boccia, var mest gøy å hente alle ballene, og passe på at han hadde de blå, Em de røde, mormor de grønne og mamma de gule..

IMG_6141

Tur i fjæra er obligatorisk, og vi kan gå der fler ganger om dagen og lenge om gangen! Så mye spennende å se og finne. Her er et bilde av den gamle robåten vår og naustet!

IMG_6146

Emma-Isabelle har funnet en stein med hjerteform! IMG_6145

IMG_6142 IMG_6143

Mye spennende å ta bilde av i fjæra også! I tillegg til dette fant vi mange kråkeboller, og de fleste var hele! Mo fant også en haug med fjær, så det så ut som han hadde med seg en hel fugl når vi kom tilbake.

IMG_6227

Her er vi på den faste plassen i fjæra, hvor det er standar å ta bilde. Her har mamma og pappa tatt bilder av oss de sommerene vi var nordafor da vi var små, og jeg har tatt bilde av Em der hvert år hun har vært med, og nå også Mo de 3 årene han har vært der! Koselig med slike tradisjoner!

 

IMG_6155

Så ble Mats-Oliver febersyk! Varte heldigvis ikke så lenge! Men etter et par dager ble jeg febersyk, endte opp med at jeg lå en hel dag i senga omtrent, og hangla siden da. Ble feberfri, men så kom den snikende igjen. Var ikke i noen særlig form.

DSC_0016_2

Spennende med traktor altså!! (Og bittelitt skummelt å sitte på hjulet!)

IMG_6226

Så en kveld var jeg, ungene og morfar å fiska på brygga. Fikk kjempemasse småsei (over 10 stykker) – og det var kjempegøy for ungene! Em ville ikke gi seg en gang! Mens Mo syntes det var litt vanskelig å sveive inn. Men sveiva inn en fisk faktisk!! Em var ute kvelden etter også, men da sammen med to tyske turister. Tøffa altså! Da hadde de hjulpet henne å ta de av å kaste de ut igjen – catch and release!

 

IMG_6248 IMG_6249IMG_6251

Søndag 14. juli – dagen før hjemreise – fikk vi kjempeflott vær, så da gikk vi oss en tur etter middagen, alle sammen! Hadde med bæremeisen til Mo, i tilfelle han ble sliten – da vi ikke visste helt hvor langt vi skulle gå. Han syntes det var gøy med bæremeis, så ville lik så gjerne starte å sitte i den! Men så var det mye spennende på bakken også, så han satt ikke så lenge i den. Været var kjempefint, men det var ikke så veldig varmt likevel. Men jakken ble kasta etterhvert, for det ble jo varmt å gå.

IMG_6281

Siste kvelden var vi så heldige å få med oss midnattsola også! Vi hadde venta hele ferien på den, og siste dagen viste den seg for oss. Jeg, mamma og Em kjørte utover for å få best utsikt – og det var kjempevakkert! Da vi kom hjem drakk vi rødvin og bare koste oss.

IMG_6273

Etter en stund begynte det å småregne litt , og det ble magisk ute!

IMG_6279

Og regnbuen kom fram på Arnøya! Her var vel klokka rundt 02-03 på natten. Helt fantastisk!

Det som ikke var like fantastisk, var at jeg og mamma prøvde å tømme siste rest i 3litringen med vin. Vi måtte la en liten skvett ligge igjen, fordi vi begynte å bli småfulle og det var blitt seint. Vi skulle jo trossalt starte på hjemreisen dagen etter.

En hjemreise som ble slitsomt, når man hadde sovet lite natten før og hadde vært på rødvins»fylla»…  Men det gikk da greit!

IMG_6282

Og selvfølgelig var det SÅÅÅÅ fint vær dagen vi reiste hjem, og det var rett og slett trist å reise fra øya i det fine været!
Og til sist, litt værrapport – det er jo så inne i disse dager! Instaweather! xD

IMG_6074 IMG_6077 IMG_6079 IMG_6097 IMG_6129 IMG_6165 IMG_6214 IMG_6239

Jeg mistet han ikke!

(fortsette fra innleggene før her DEL 1 og DEL 2.)

De blå lysene gjør at alle andre viker for oss, det går fort – veldig fort. Og det er glatt. Til vanlig hadde jeg nok vært redd, jeg er en pyse på vinterføre! Men aldri har jeg følt meg mer trygg i bil. «Ta det rolig, vi skal komme fram alle fire», sa han – og jeg tar det overraskende rolig. Det er så tydelig at de virkelig kan jobben sin.

Han sover hele veien, og jeg må stadig sjekke om han egentlig lever. Uroen er i meg enda, selv om vi er i trygge hender. Men to hendelser på 2 timer er vel ikke vanlig, og det er vel en grunn til at vi blir sendt med blålys videre. Jeg er fortsatt redd for å miste han.

Det føles godt å komme frem, samtidig som jeg er usikker på hva som møter oss. Han er våken nå, og de vil undersøke han – men han klamrer seg til meg. Han liker ikke alt som skjer, og han er sliten og trett. Han har vært gjennom helvette, og det tar på for en liten kropp. Han vil bare hvile i de trygge armene til mammaen sin. Men han må vente. Det er ikke mye de kan gjøre enda, så vi får rom og må vente. Froskerommet blir vårt.

Til min store overraskelse kvikner han til, og vi begynner å utforske plassen vi er kommet på. Vi finner leker, og han er plutselig seg selv igjen. Så glad og leken. Og mammaen må smile. Men jeg tar ikke øynene fra han, det tørr jeg ikke, og jeg tenker på at det kommer til å bli lenge til jeg tørr å slippe han ut av syne…

Plutselig stopper han opp. Setter fra seg leken. Han ser så utrolig sliten ut, som om alle kreftene bare ble sugd ut av han. «Er du sliten lillevenn? Skal vi gå til rommet» spør jeg, og i det jeg skal løfte han opp, nesten segner han sammen. «Åh, ble du plutselig så sliten?» sier jeg – så blir han tung i armene mine, jeg trenger ikke se på han for å forstå hva som skjer. Jeg løper bortover gulvet, mot korridoren. Det ser nesten ut som de står å venter på oss, som om de visste det de også. Jeg trenger ikke si noe, før de kommer mot oss. De er veldig rolige, og sier jeg må gå inn på rommet å legge han i senga, jeg er grepet av panikk – men det at de er så rolige gjør meg også roligere. Dessuten – og det er nesten rart å si det – har jeg nok blitt litt vant med dette nå… Men det betyr ikke at jeg ikke er redd. Tårene triller, men jeg er rolig. Han får medisin, og etter en stund sover han igjen. Den dype søvnen av utmattelse og medisiner. Jeg vet det er normalt nå. Jeg står å stryker på han, bare for å vise han at jeg er der.

Så skjer det ting rundt oss. De er mange der, de er engstelige. 3 ganger på 6 timer. Han har ingen feber, har ikke hatt det på hele dagen. De påskynder blodprøver, og ikke lenge etter kommer de for å stikke. Han er våken nå, han merker uroen rundt seg. Han sitter i fanget mitt, og tre andre står over han. En skal stikke, de to andre hjelper meg med å holde han. Han sloss som om det står om livet, og øynene mine renner over, mammahjertet gråter. Prøvene må tas, jeg må være sterk og hjelpe med å holde han. «Snart er det over lille venn, snart er det over!» – jeg tror ikke trøsten min hjelper, han er sint, roper og skriker, sparker, slår, vrir seg. Men de får til slutt stukket, og tatt de prøvene de må. De mangler bare CRP, så de må stikke i fingeret også. Men det er fort gjort, og snart er det over.

De snakker om en annen prøve, spinal-ett-eller-annet, jeg får ikke med meg hva de kaller det. (De skal spinalpunktere, ta prøve fra ryggmargen). «For å utelukke…» sier legen. Jeg tørr ikke spørre hva de skal utelukke, jeg er redd for svaret. Alle mulige farlige sykdommer farer gjennom hodet mitt, jeg vil ikke vite! Men det er en risiko når han er så krigersk, så han får medisin – som skal gjøre han rolig. Det er en mild form for narkose.

Han skal liksom sovne, men den slår ut feil – han blir mer urolig, faller ikke til ro. Nye vurderinger tas, og vi skal avvente prøven. «Han er så våken mellom krampene» sier legen, og det er et godt tegn. Men skjer det en gang til, så blir det en annen form for narkose, for da MÅ spinalprøven tas!

(I ettertid har jeg forstått det er hovedsaklig hjernehinnebetennelse de ville utelukke).

Tilbake på rommet blir han koblet opp til antibiotika. Og med veneflon på foten, bør han helst være mest mulig i ro. Men har har så mye uro i kroppen sin. Medisinen har gjort dette med han, og det er vanskelig å holde han rolig. I fler timer holder vi rommet, og han kjemper i mot. Vil ikke hvile, vil ikke noe. Jeg er sliten og engstelig, skulle ønske vi kunne få sove litt begge to.

Det blir ganske seint før han endelig sovner.

Jeg teller timene. Fra første til andre gikk det 2 timer, fra andre til tredje gikk det 4 timer – når kommer neste? Jeg drar sengen hans helt inntil min, legger meg å ser på han – jeg er så trøtt og sliten, men tørr jeg sove? Noen ganger lager han noen lyder, det stikker i meg – men det skjer ingenting, han sover videre. Helt vanlig. Sekundene, minuttene og timene går. De sier jeg bare må sove, jeg trenger hvile sier de. Jeg trenger krefter for morgendagen, uansett hva som skjer da. Jeg dupper litt, men det er ikke mye søvn i løpet av natten.

Han sover lenge dagen etter, og når han våkner er han i mye bedre form. Det blir en rolig dag for oss, ingenting som skjer. Annet enn at han er i bedre form, og vi utforsker avdelingen. Han er av antibiotikaen intravenøst, og får nå bare dose via sprøyte et par ganger i døgnet – så vi kan bevege oss ganske fritt.

Dagen etter er CRP sunket bra. Vi får resept på antibiotika og stesolid, og vi får hjem. Det er nyttårsaften, og vi får hjem! Kunne ikke vært mer glad! Men samtidig så utrolig engstelig: Klarer vi dette? Hva om noe skjer?

Men ingenting skjer. Formen blir bedre og bedre. Han blir mer og mer seg selv. Og etterhvert kan jeg la meg selv hvile. Henvisning til EEG, som viste normale verdier. Nå er alt vi kan gjøre å observere han, ser vi noe unormalt? Jeg merker ingenting unormalt med han, han er en livlig gutt på 2 år. Jeg er vel blitt litt mer hønemor. «Joda, han kjennes litt varm ut?!», «Har du vondt noe sted, vennen??» – måler tempen unødig mye, men da er det kjekt med thermoflash, så det ikke er til plag for han.

Han må ikke komme for langt bort fra meg. Barnehagen er greit, de vet om hendelsene. De vet hva de skal gjøre om noe skjer, de vet de skal ringe meg om han er i dårlig form. Vi må ta en del forhåndsregler, være mer obs ved forkjølelse og feber. Han er også trygg hos mormor, der har vi stesolid liggende i kjøleskapet. De er fullstendig oppdatert på alt sammen, de vet hva de skal gjøre.

Jeg mistet han ikke, og jeg kommer ikke til å miste han. Men der og da, var jeg helt overbevist om at mitt største mareritt var i ferd med å skje. Det var det aller verste jeg har vært med på, og jeg er så evig takknemlig for alle de flinke og gode menneskene vi møtte – som tok vare på både han og meg. Jeg er takknemlig for at jeg ikke mistet han – lillehjertet mitt ♡

Nå mister jeg han vel?!

(fortsettelse fra forrige innlegg … )

…inn kom de. To menn i uniform, og aldri har jeg følt meg mer trygg. Nå skulle alt bli bra!Jeg får holde ham hele veien, tett i armene mine. Kjenne pusten hans, føle pulsen hans. Han lever. Jeg mistet han ikke likevel. Og nå skal alt bli bra.

Han unge passer på oss, og tar de prøver han må. Jeg får all den informasjon jeg trenger, for å føle meg trygg. Og jeg føler meg trygg, de tar vare på oss. Og snart får vi mer hjelp. Men tiden går tregt, turen er lang. Han sover hele veien, og jeg må stadig vekk sjekke om han puster. Det gjør han.

Så er vi fremme. Og blir godt tatt i mot. Nå er han våken, begynner å bli seg selv igjen. Liker ikke å bli stukket, eller sett på i halsen og ørene.

Kort tid etter sitter vi å venter på skyss hjem, med resept i hånden mot kraftig ørebetennelse og halsbetennelse. Han er som vanlig, leker med en bil. Feberkramper/infeksjonskramper var diagnosen vi fikk, helt ufarlig. Hvem skulle tro at noe så ufarlig, skulle være så skremmende?

Så stikker det i mammahjertet nok en gang. Jeg tror jeg kjenner det på meg, før jeg ser det. Noe er galt. Han ligger på stolen, helt borte. Jeg river han med meg, og roper alt jeg kan «HJELP!! HJELP MEG!!» Og de strømmer til og tar over. Jeg går å plukker med meg sakene våre, og finner mobiltelefonen min liggende midt på gulvet. Den betydde ingenting da, men jeg er glad den ikke ble knust – og blir sint på meg selv for at jeg i det hele tatt kunne tenke dette. En knust telefon hadde ikke hatt noe å si, så lenge jeg ikke mister han!

De tar han med seg, løper inn på et annet rom og legger han i en seng, og plutselig er de mange der. Jeg blir stående i et hjørne og observere. Nå mister jeg han vel?! Så ser de meg, ber meg komme fram. Han sover igjen nå, helt borte – vi får ikke kontakt. Men de sier det er vanlig, han er utslitt og medisinert. Tårene bare triller, jeg er så redd, så utrolig redd.

Han ligger der, og da er det ikke noe de kan gjøre med han – bare følge med. Nå er det plutselig meg de konsentrer seg om. De ser meg, hvor redd jeg er. De beroliger, trøster, forklarer. Jeg føler meg sett, jeg føler meg ivaretatt, jeg føler meg trygg. De er så rolige, så trygge – og da kjenner jeg at jeg blir roligere jeg og. Det er ingenting i øynene deres, som tyder på at han skal bli borte fra meg. Alt ved dem sier meg at dette går bra.

Det skjer mye rundt oss. Telefoner, mennesker, avgjørelser. Vi skal kjøre bil igjen. Men først forberedelse. Veneflon. Han våkner, protesterer. De bruker makt, holder han fast. Mammahjertet gråter, men det er til det beste – jeg vet det. Maktbruk igjen, han må spennes fast i båren, han protesterer. Jeg er der, trøster, stryker og beroliger. Vi forlater dem med en haug lykkeønskninger og smil, og jeg takker så mye – jeg er så takknemlig!

Det blir en lang tur igjen, selv om farten er stor. Vi er en akutt-tur, alle viker for oss. Det er han som er viktig nå, han må frem, og andre må bare finne seg i det. Han sover hele veien, er helt borte – og jeg må sjekke om han fortsatt er her, palperer pulsen på arteria radialis. Det er ikke vanskelig å finne den, den er sterk – og jeg tenker at den slår litt ekstra for meg.

NÅ skal det iallefall gå bra, denne gangen går det bra. Nå kunne det vel ikke skje noe mer?

…Eller???

Da jeg mistet han, første gangen.

(Hendelsen vår nyttårshelga, skrevet på en litt annen måte… Redselen er der fortsatt når jeg tenker på det, så må skrive om det og få det ut av systemet!)

Jeg forsto med en gang at noe var galt. Jeg kunne høre det på stemmen hennes… En skjelvende redsel; «mamma!» Urolighetene på andre siden av veggen bekreftet mistanken min, noe var hendt! Jeg kastet på meg noen klær, kom meg raskt ut av rommet – selv om jeg fryktet hva som ville møte meg. Da så jeg ham, i armene hans – og jeg visste at nå mister jeg han. Jeg har ingen kontroll over meg selv lenger, jeg går rundt meg selv – roper og skriker, tårene strømmer i elver nedover kinnene mine. «Ta han med ut!» Roper jeg, men han vil ikke høre. Han bare siger ned på gulvet, med ham i armene sine. «Hva skal vi gjøre? Hva skal vi gjøre?» Skriker hun andre. «Ring!! Du må ringe» svarer jeg. Men hun klarer ikke tenke klart, hvor skal hun ringe? Panikken river i meg, men forstår at jeg må ta ansvar. «Ambulanse » svarer jeg henne. Han ligger der fortsatt i armene hans, og jeg tørr nesten ikke se på han. Vil ikke at det siste jeg ser av han er dette. Han sier det går bra, men jeg tror han ikke. Jeg ser jo at det ikke går bra!

Jeg hører henne i telefonen, med oppskakket stemme forteller hun alt, det hun glemmer spytter jeg i. Vi må komme sier dem, kjøre inn til byen. Nå er han bare rolig, helt rolig. Jeg snakker til han, «Hører du meg? Det er mamma!» Men han svarer ikke. Rører ikke på seg. Jeg tror ikke han puster en gang.

Jeg ber henne ringe igjen, vi må ha bil NÅ!

Han sover tungt i armene hans, og tiden står helt stille! Kommer de ikke snart? Jeg haster rundt sammen med henne, må ordne meg klar – mens hun pakker bag.

Så er hun lille der, henne jeg hadde glemt. Så redd og liten. Jeg forsøker å trøste henne… Hun ser nok hvor redd jeg er, og plutselig er hun som den voksne – den som trøster. Det er roligere nå, og når bilen kommer begynner han å våkne. Men de tar oss med, og vi er endelig i trygge hender. Nå skal alt bli bra!

…trodde jeg!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Photobucket
33 år gammel sykepleier som blogger om livet som mamma til mine tre skjønne barn - Emma-Isabelle (Em), Mats-Oliver (Mo) og Kory-Evander. Em er født 17.11.03. Mo er født 16.01.11. Og Kory-Evander ble født 04.05.16. Bloggen handler i hovedsak om livet vårt, og alle de som er rundt oss. Jeg er glad i å ta bilder, så det blir delt en del bilder her inne også. Og har oppdaget en ny hobby - nemlig strikking. Bloggen er mitt sted for å dele tanker og følelser, samt å ytre meninger.

Photobucket
Lilypie First Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Daisypath Happy Birthday tickers
Daisypath Anniversary tickers
Photobucket
På 3hjerter.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Photobucket