HELSE

Jeg er sykepleier.

Juni 2015 var jeg ferdig utdannet sykepleier. Jeg fullførte Bachelor i Sykepleie på de 3 ordinære årene. Hvem hadde trodd det? Helt ærlig, jeg hadde ikke trodd det selv. Og jeg vet også at nesten samtlige av de jeg kjenner tvilte på at jeg kunne klare det. Årsaken? Fortiden min. Hjemmeværende alenemamma til 2, bosatt hos mine foreldre – for redd til å bo alene. Hjemmeværende på grunn av psykiske problemer. Angst og depresjon. Mislyktes i det meste. Jeg var ikke i noen god situasjon. Men jeg tok grep om livet mitt. Jeg satset alt. Flyttet med ungene, alene til Namsos, for å studere. For et stort steg videre i livet!

Nå er jeg altså ferdig. Bor fortsatt i samme leilighet i Namsos. Trives veldig godt. Begynt å jobbe på sykehus, og stortrives. Fantastiske kollegaer, godt arbeidsmiljø. Jeg er sykepleier! STOLT sykepleier.

Det var en lang reise. Med utrolig mange utfordringer. Tap av familiemedlemmer (Savne dåkk Hege-Renate og mormor <3 ), som ga en utrolig stor sorg, midt i praksis og eksamenslesning. Det var ikke enkelt. Også vært en del personlige utfordringer, det har krevd mye av meg dette her. Å være heltidsstudent og alenemamma til to. Derfor er jeg evig takknemlig ovenfor familie og venner som har støttet og stilt opp hele veien. Spesielt de som har passet barna, så jeg har fått lest til eksamen eller kunnet ha aftenvakt eller nattevakt i praksis. Barnehagen til Mo, som har vært fleksible med åpningstid, så jeg fikk levert han der før jeg måtte være påplass på praksisplass før 07.

Et nytt kapittel har startet. Og jeg ser frem til fortsettelsen!

Travle dager!

Da har skolen begynt igjen, og vi opplever travle dager!

Mats-Oliver begynte barnehagen igjen første uken i august. Da var det rett inn til ny avdeling og nye voksne. Så vi måtte jo gjennom en ny innkjøring. En dag var det så ille å gå fra han, at jeg gråt i bilen på vei hjem. Fordi jeg hørte hvor sint og lei seg han var i gråtingen sin! Det var kjempefælt! Men det var den verste dagen, og etter den dagen ble det gradvis bedre. En stund ble han veldig avhengig av smokken, og hun ene av de ansatte kommenterte dette – men sa at de ikke ville ta fra han tryggheten hans heller. Jeg ble litt bekymra, fordi vi holder på å venne han av å ha smokken på dagtid. Men forhørte meg litt med andre, fikk litt erfaringer, tips og råd – og bestemte meg for at det var viktig for han å ha tryggheten sin, og at vi heller fikk ta kampen senere. Men nå har han helt naturlig, selv valgt å legge vekk smokken. Han er flink å legger dne fra seg hjemme før vi drar, eller han legger den fra seg i BHG. Det hender seg at han har den når jeg henter han, men da er det fordi han er sliten og lei. Så det var i grunn ingenting å bekymre seg for! Men jeg er jo som mammaer flest, som bekymrer seg for alt mulig rart.

En annen ting jeg har vært bekymret for, har vært språket hans. Han har ikke noe særlig ordforråd, og selv om han snakker MYE – så er det lite vi forstår. Han lager også merkelige lyder for ord, som er «ord» som bare vi nærmeste da skjønner – fordi vi har lært oss språket hans. Derfor skal vi på oppfølgningstime etter 2årskontrollen, en språkkontroll. Mye fordi han ikke sa et ord når vi var på kontrollen også, så helsesøster fikk ikke hørt han. Vi skal dit 4. sept. Nå har riktig nok språket hans forbedra seg mye den siste tiden. Han gjentar mer av ordene jeg forsøker å lære han, og han begynner å bli flink. Så kanskje trenger jeg ikke være så bekymret for språket heller.

Her kan dere se noe av ordene han kan og ikke kan: VINE – Mo snakker

«Gravemaskin – traktor – toget – fly»

Emma-Isabelle derimot begynte på skolen 19. august. Og allerede på tirsdagen hadde hun sykkelprøve. Den besto hun med glans, så nå får hun sykle alene til skolen. For å bestå testen, måtte hun ha seg ny sykkel. Den gamle var gammel og dårlig. Bremsene fungerte ikke ordentlig, kjea hoppa av stadigvekk og satte seg fast, bakskjermen bare ramla av en dag +++ Så hun fikk seg ny sykkel, som jeg og pappaen kjøpte sammen. (Iallefall etter avtalen, men jeg har betalt alt til nå da! Men får igjen penger fra han snart).
Virker som hun har hatt en god start på skolen.

IMG_6716

Forrige helg hadde vi jentene hotellhelg i Trondheim. Mo var hos pappaen sin, men etterom Em sin pappa fortsatt er i Nord-Norge var hun med meg og mamma til Trondheim. Det Em ikke visste, var at vi skulle på Kaizers konsert på lørdagen. Det ble en LANG dag, med MYE venting. Vi var uten for Borggården kanskje i halv 5 tiden, da var det allerede en del folk – enda det ikke var innslipp før 19:00. Så vi venta der i 2,5 time ca. Fyltes opp med folk ganske fort egentlig. Vi var heldige da, for vi kom fremst – litt på siden. Så ble det mer venting. Kaizers skulle ikke på før 21:30. Mellom 21-21:30, fikk vi beskjed om at Kaizers ikke kom på før 22:00. Em ble kjempesliten og utålmodig. Mens jeg og mamma syntes at oppvarmingsbandet faktisk var ganske gode (Peevish Penfriend fra Trondheim). Når Kaizers endelig kom på scenen, var det ei som sang med og virka veldig stolt og fornøyd! Hun har jo arvet de sterke følelsene for Kaizers! ♡
Etterhvert ble hun dessverre veldig sliten og trøtt – det ble jo seint. Så hun satte seg ned på bakken, foran beina mine. Vakta ble bekymret for henne, så hun ble løfta over gjerdet, og fikk sitte foran gjerdet – helt framme ved scenen. Så hun hadde det ganske greit på slutten av konserten, og jeg tror det ble en opplevelse for livet!
Selv synes jeg det var en kjempekonsert!! Og på slutten ble det veldig emosjonelt for min del, og under Drøm videre Violeta, begynte tårene å trille – og det fortsatte ut konserten (2 låter). Utrolig trist å tenke på at jeg aldri får oppleve å stå fremst på en Kaizers-konsert igjen. De legger opp om 2 uker, da er det slutt. Skal selvfølgelig ned til Stavanger på nest siste konsert (var det vi fikk billetter til, da siste konserten ble utsolgt på 8 minutter – eller hva det var). Men da har vi sitteplasser. Kjipt! Men gleder meg noe SYKT!! Selv om det er forferdelig trist å tenke på at det er slutt etter den konserten. :’(

IMG_6826 IMG_6828

IMG_6827

IMG_6829

♡ ♡ ♡ ♡ ♡ ♡

Ellers har Emma-Isabelle vært på kontroll hos ørelegen igjen, og hun ble friskmeldt!! Trenger ingen sneller igjen, og ørene ser OK ut. Men om hun blir plaget i vinter, så fikk jeg beskjed om å ringe direkte til ØNH på sykehuset – trenger ikke gå innom fastlegen, og det var greit å vite!

Selv begynte også jeg på skolen 19. august. Og det rett i gang med tunge tema om psykisk helse. Uka som var nå, så startet vi med depresjon og schizofreni, fortsatte med bipolar lidelse, personlighetsforstyrrelser, demens og delirium, alkohol og rus, psyko-farmakologi, og avsluttet uken med selvskading og selvmord. Skrev i en gruppe jeg er med i på facebook, at jeg startet uka med depresjon og skulle avslutte den med selvmord – de så morsomheten i det, da de kjenner til galgenhumor! ;)
Jeg ble forresten skuffet over undervisningen om selvskading. Foreleser hadde satt av 5 minutter til temaet, fordi «det er noe dere som sykepleiere ikke kommer til å komme noe særlig borti» – fordi «selvskadere får poliklinisk behandling» og «det er fåtallet som skader seg så alvorlig at de trenger behandling på sykehus». Jeg kan vel helt ærlig si at mer eller mindre samtlige av de jeg kjenner som har vært/er selvskadere, har en eller fler ganger måttet oppsøke legevakt pga selvskading. Og de første de møter der er sykepleiere – hvor også ganske mange jeg vet om, blir møtt med veldig lite respekt og forståelse. Det er også mange selvskadere som har vært innlagt, en eller fler ganger. Og det er sykepleiere som arbeider på psykiatrisk avdeling også.
Faktum er at selvskading er veldig utbredt, det er så mange som driver med det eller har drevet med det. Både ungdom og voksne. Man kan finne dem overalt, og som sykepleier kommer vi garantert til å komme borti dem. Og da er det KJEMPEVIKTIG med nok kunnskap om temaet. Selv om dette med selvskading er noe man lærer best ved erfaringer i praksis, så trenger man å ha noe teori inn på forhånd – og det følte jeg ikke vi fikk på skolen på fredag. Dessverre! Selv er jeg heldig som har MYE kunnskap om temaet, både egne erfaringer og via gode venner og bekjente.

Men det er uansett godt å være tilbake på skolen igjen. Selv om det betyr travle dager. Mye spennende dette året, så gleder meg!

De to siste torsdagene har ungene deltatt på sykkelløp, og nå sist fikk de medalje og premie. Det var stor stas. Min lille Mats-Oliver ble omtalt som den som hadde syklet lengst forrige torsdag, da han løp rundt med balansesykkelen sin hele tiden! Han ble også omtalt som den som hadde vært innom alle sølepyttene! Nå på torsdag ble han også omtalt som den som syklet mest, men nå  var han mer rolig enn sist. Han var sliten tror jeg. Superstolt av ungene! Er også stolt over meg selv, som ikke lot meg trigge – av noe som tidligere hadde vært en veldig triggende situasjon. Begynner vel å bli «vant» med å se mennesker jeg ikke takler å se, og begynner å takle det bedre og bedre. Livet mitt skal ikke stoppes pga én person! At ungene mine får delta på sykkelløp, er mye viktigere! ♡ Ungene foran alt!

Ellers har vi det kjempebra! Stortrives i huset, og koser oss sammen! ♡ ♡ ♡ ♡

Sommerferie på vakre Laukøya

Vil dele bildene fra sommerferien vår på Laukøya! Mange er også delt på Instagram fra før, så de som følger meg der har sett noen av bildene tidligere. (@frkangell)

Vi kjørte oppover fredag 5. juli, og var der da midt på dagen på lørdagen. Da var vi først innom Skjervøy å handla sammen med pappa, før vi tok fergen over til øya!

IMG_6106

Der var det stor stas for Mo å oppdage at morfar (eller «Far» som han kalte han) – hadde en traktor med gravemaskin stående i hagen!!   IMG_6103

Dette er utsikten fra soverommet. Finnes ikke deiligere på jord, enn å sovne til lyden av bølgeskvulp, måker, sauer og den friske luften!!     IMG_6150

Vi hadde brukbart vær, og gikk en del turer. Her har vi fotografert en sommerfugl!

IMG_6148

Fineste Emma-Isabelle!

IMG_6149

Ikke «Elg i solnedgang» – men to flotte barn i solskinn!

IMG_6139

IMG_6140

Liker å ta bilder av ting og tang! Her en blomst og en palle som lå ute i naturen. IMG_6147

På øya er det meningen man skal slappe av og kose seg sammen. Så da er spill en naturlig del av oppholdet. Ute er det Boccia, pilkasting osv, mens innendørs er det yatzy, kort, labyrint og andre brettspill! Mo forsto ikke helt reglene ved boccia, var mest gøy å hente alle ballene, og passe på at han hadde de blå, Em de røde, mormor de grønne og mamma de gule..

IMG_6141

Tur i fjæra er obligatorisk, og vi kan gå der fler ganger om dagen og lenge om gangen! Så mye spennende å se og finne. Her er et bilde av den gamle robåten vår og naustet!

IMG_6146

Emma-Isabelle har funnet en stein med hjerteform! IMG_6145

IMG_6142 IMG_6143

Mye spennende å ta bilde av i fjæra også! I tillegg til dette fant vi mange kråkeboller, og de fleste var hele! Mo fant også en haug med fjær, så det så ut som han hadde med seg en hel fugl når vi kom tilbake.

IMG_6227

Her er vi på den faste plassen i fjæra, hvor det er standar å ta bilde. Her har mamma og pappa tatt bilder av oss de sommerene vi var nordafor da vi var små, og jeg har tatt bilde av Em der hvert år hun har vært med, og nå også Mo de 3 årene han har vært der! Koselig med slike tradisjoner!

 

IMG_6155

Så ble Mats-Oliver febersyk! Varte heldigvis ikke så lenge! Men etter et par dager ble jeg febersyk, endte opp med at jeg lå en hel dag i senga omtrent, og hangla siden da. Ble feberfri, men så kom den snikende igjen. Var ikke i noen særlig form.

DSC_0016_2

Spennende med traktor altså!! (Og bittelitt skummelt å sitte på hjulet!)

IMG_6226

Så en kveld var jeg, ungene og morfar å fiska på brygga. Fikk kjempemasse småsei (over 10 stykker) – og det var kjempegøy for ungene! Em ville ikke gi seg en gang! Mens Mo syntes det var litt vanskelig å sveive inn. Men sveiva inn en fisk faktisk!! Em var ute kvelden etter også, men da sammen med to tyske turister. Tøffa altså! Da hadde de hjulpet henne å ta de av å kaste de ut igjen – catch and release!

 

IMG_6248 IMG_6249IMG_6251

Søndag 14. juli – dagen før hjemreise – fikk vi kjempeflott vær, så da gikk vi oss en tur etter middagen, alle sammen! Hadde med bæremeisen til Mo, i tilfelle han ble sliten – da vi ikke visste helt hvor langt vi skulle gå. Han syntes det var gøy med bæremeis, så ville lik så gjerne starte å sitte i den! Men så var det mye spennende på bakken også, så han satt ikke så lenge i den. Været var kjempefint, men det var ikke så veldig varmt likevel. Men jakken ble kasta etterhvert, for det ble jo varmt å gå.

IMG_6281

Siste kvelden var vi så heldige å få med oss midnattsola også! Vi hadde venta hele ferien på den, og siste dagen viste den seg for oss. Jeg, mamma og Em kjørte utover for å få best utsikt – og det var kjempevakkert! Da vi kom hjem drakk vi rødvin og bare koste oss.

IMG_6273

Etter en stund begynte det å småregne litt , og det ble magisk ute!

IMG_6279

Og regnbuen kom fram på Arnøya! Her var vel klokka rundt 02-03 på natten. Helt fantastisk!

Det som ikke var like fantastisk, var at jeg og mamma prøvde å tømme siste rest i 3litringen med vin. Vi måtte la en liten skvett ligge igjen, fordi vi begynte å bli småfulle og det var blitt seint. Vi skulle jo trossalt starte på hjemreisen dagen etter.

En hjemreise som ble slitsomt, når man hadde sovet lite natten før og hadde vært på rødvins»fylla»…  Men det gikk da greit!

IMG_6282

Og selvfølgelig var det SÅÅÅÅ fint vær dagen vi reiste hjem, og det var rett og slett trist å reise fra øya i det fine været!
Og til sist, litt værrapport – det er jo så inne i disse dager! Instaweather! xD

IMG_6074 IMG_6077 IMG_6079 IMG_6097 IMG_6129 IMG_6165 IMG_6214 IMG_6239

Jeg mistet han ikke!

(fortsette fra innleggene før her DEL 1 og DEL 2.)

De blå lysene gjør at alle andre viker for oss, det går fort – veldig fort. Og det er glatt. Til vanlig hadde jeg nok vært redd, jeg er en pyse på vinterføre! Men aldri har jeg følt meg mer trygg i bil. «Ta det rolig, vi skal komme fram alle fire», sa han – og jeg tar det overraskende rolig. Det er så tydelig at de virkelig kan jobben sin.

Han sover hele veien, og jeg må stadig sjekke om han egentlig lever. Uroen er i meg enda, selv om vi er i trygge hender. Men to hendelser på 2 timer er vel ikke vanlig, og det er vel en grunn til at vi blir sendt med blålys videre. Jeg er fortsatt redd for å miste han.

Det føles godt å komme frem, samtidig som jeg er usikker på hva som møter oss. Han er våken nå, og de vil undersøke han – men han klamrer seg til meg. Han liker ikke alt som skjer, og han er sliten og trett. Han har vært gjennom helvette, og det tar på for en liten kropp. Han vil bare hvile i de trygge armene til mammaen sin. Men han må vente. Det er ikke mye de kan gjøre enda, så vi får rom og må vente. Froskerommet blir vårt.

Til min store overraskelse kvikner han til, og vi begynner å utforske plassen vi er kommet på. Vi finner leker, og han er plutselig seg selv igjen. Så glad og leken. Og mammaen må smile. Men jeg tar ikke øynene fra han, det tørr jeg ikke, og jeg tenker på at det kommer til å bli lenge til jeg tørr å slippe han ut av syne…

Plutselig stopper han opp. Setter fra seg leken. Han ser så utrolig sliten ut, som om alle kreftene bare ble sugd ut av han. «Er du sliten lillevenn? Skal vi gå til rommet» spør jeg, og i det jeg skal løfte han opp, nesten segner han sammen. «Åh, ble du plutselig så sliten?» sier jeg – så blir han tung i armene mine, jeg trenger ikke se på han for å forstå hva som skjer. Jeg løper bortover gulvet, mot korridoren. Det ser nesten ut som de står å venter på oss, som om de visste det de også. Jeg trenger ikke si noe, før de kommer mot oss. De er veldig rolige, og sier jeg må gå inn på rommet å legge han i senga, jeg er grepet av panikk – men det at de er så rolige gjør meg også roligere. Dessuten – og det er nesten rart å si det – har jeg nok blitt litt vant med dette nå… Men det betyr ikke at jeg ikke er redd. Tårene triller, men jeg er rolig. Han får medisin, og etter en stund sover han igjen. Den dype søvnen av utmattelse og medisiner. Jeg vet det er normalt nå. Jeg står å stryker på han, bare for å vise han at jeg er der.

Så skjer det ting rundt oss. De er mange der, de er engstelige. 3 ganger på 6 timer. Han har ingen feber, har ikke hatt det på hele dagen. De påskynder blodprøver, og ikke lenge etter kommer de for å stikke. Han er våken nå, han merker uroen rundt seg. Han sitter i fanget mitt, og tre andre står over han. En skal stikke, de to andre hjelper meg med å holde han. Han sloss som om det står om livet, og øynene mine renner over, mammahjertet gråter. Prøvene må tas, jeg må være sterk og hjelpe med å holde han. «Snart er det over lille venn, snart er det over!» – jeg tror ikke trøsten min hjelper, han er sint, roper og skriker, sparker, slår, vrir seg. Men de får til slutt stukket, og tatt de prøvene de må. De mangler bare CRP, så de må stikke i fingeret også. Men det er fort gjort, og snart er det over.

De snakker om en annen prøve, spinal-ett-eller-annet, jeg får ikke med meg hva de kaller det. (De skal spinalpunktere, ta prøve fra ryggmargen). «For å utelukke…» sier legen. Jeg tørr ikke spørre hva de skal utelukke, jeg er redd for svaret. Alle mulige farlige sykdommer farer gjennom hodet mitt, jeg vil ikke vite! Men det er en risiko når han er så krigersk, så han får medisin – som skal gjøre han rolig. Det er en mild form for narkose.

Han skal liksom sovne, men den slår ut feil – han blir mer urolig, faller ikke til ro. Nye vurderinger tas, og vi skal avvente prøven. «Han er så våken mellom krampene» sier legen, og det er et godt tegn. Men skjer det en gang til, så blir det en annen form for narkose, for da MÅ spinalprøven tas!

(I ettertid har jeg forstått det er hovedsaklig hjernehinnebetennelse de ville utelukke).

Tilbake på rommet blir han koblet opp til antibiotika. Og med veneflon på foten, bør han helst være mest mulig i ro. Men har har så mye uro i kroppen sin. Medisinen har gjort dette med han, og det er vanskelig å holde han rolig. I fler timer holder vi rommet, og han kjemper i mot. Vil ikke hvile, vil ikke noe. Jeg er sliten og engstelig, skulle ønske vi kunne få sove litt begge to.

Det blir ganske seint før han endelig sovner.

Jeg teller timene. Fra første til andre gikk det 2 timer, fra andre til tredje gikk det 4 timer – når kommer neste? Jeg drar sengen hans helt inntil min, legger meg å ser på han – jeg er så trøtt og sliten, men tørr jeg sove? Noen ganger lager han noen lyder, det stikker i meg – men det skjer ingenting, han sover videre. Helt vanlig. Sekundene, minuttene og timene går. De sier jeg bare må sove, jeg trenger hvile sier de. Jeg trenger krefter for morgendagen, uansett hva som skjer da. Jeg dupper litt, men det er ikke mye søvn i løpet av natten.

Han sover lenge dagen etter, og når han våkner er han i mye bedre form. Det blir en rolig dag for oss, ingenting som skjer. Annet enn at han er i bedre form, og vi utforsker avdelingen. Han er av antibiotikaen intravenøst, og får nå bare dose via sprøyte et par ganger i døgnet – så vi kan bevege oss ganske fritt.

Dagen etter er CRP sunket bra. Vi får resept på antibiotika og stesolid, og vi får hjem. Det er nyttårsaften, og vi får hjem! Kunne ikke vært mer glad! Men samtidig så utrolig engstelig: Klarer vi dette? Hva om noe skjer?

Men ingenting skjer. Formen blir bedre og bedre. Han blir mer og mer seg selv. Og etterhvert kan jeg la meg selv hvile. Henvisning til EEG, som viste normale verdier. Nå er alt vi kan gjøre å observere han, ser vi noe unormalt? Jeg merker ingenting unormalt med han, han er en livlig gutt på 2 år. Jeg er vel blitt litt mer hønemor. «Joda, han kjennes litt varm ut?!», «Har du vondt noe sted, vennen??» – måler tempen unødig mye, men da er det kjekt med thermoflash, så det ikke er til plag for han.

Han må ikke komme for langt bort fra meg. Barnehagen er greit, de vet om hendelsene. De vet hva de skal gjøre om noe skjer, de vet de skal ringe meg om han er i dårlig form. Vi må ta en del forhåndsregler, være mer obs ved forkjølelse og feber. Han er også trygg hos mormor, der har vi stesolid liggende i kjøleskapet. De er fullstendig oppdatert på alt sammen, de vet hva de skal gjøre.

Jeg mistet han ikke, og jeg kommer ikke til å miste han. Men der og da, var jeg helt overbevist om at mitt største mareritt var i ferd med å skje. Det var det aller verste jeg har vært med på, og jeg er så evig takknemlig for alle de flinke og gode menneskene vi møtte – som tok vare på både han og meg. Jeg er takknemlig for at jeg ikke mistet han – lillehjertet mitt ♡

Nå mister jeg han vel?!

(fortsettelse fra forrige innlegg … )

…inn kom de. To menn i uniform, og aldri har jeg følt meg mer trygg. Nå skulle alt bli bra!Jeg får holde ham hele veien, tett i armene mine. Kjenne pusten hans, føle pulsen hans. Han lever. Jeg mistet han ikke likevel. Og nå skal alt bli bra.

Han unge passer på oss, og tar de prøver han må. Jeg får all den informasjon jeg trenger, for å føle meg trygg. Og jeg føler meg trygg, de tar vare på oss. Og snart får vi mer hjelp. Men tiden går tregt, turen er lang. Han sover hele veien, og jeg må stadig vekk sjekke om han puster. Det gjør han.

Så er vi fremme. Og blir godt tatt i mot. Nå er han våken, begynner å bli seg selv igjen. Liker ikke å bli stukket, eller sett på i halsen og ørene.

Kort tid etter sitter vi å venter på skyss hjem, med resept i hånden mot kraftig ørebetennelse og halsbetennelse. Han er som vanlig, leker med en bil. Feberkramper/infeksjonskramper var diagnosen vi fikk, helt ufarlig. Hvem skulle tro at noe så ufarlig, skulle være så skremmende?

Så stikker det i mammahjertet nok en gang. Jeg tror jeg kjenner det på meg, før jeg ser det. Noe er galt. Han ligger på stolen, helt borte. Jeg river han med meg, og roper alt jeg kan «HJELP!! HJELP MEG!!» Og de strømmer til og tar over. Jeg går å plukker med meg sakene våre, og finner mobiltelefonen min liggende midt på gulvet. Den betydde ingenting da, men jeg er glad den ikke ble knust – og blir sint på meg selv for at jeg i det hele tatt kunne tenke dette. En knust telefon hadde ikke hatt noe å si, så lenge jeg ikke mister han!

De tar han med seg, løper inn på et annet rom og legger han i en seng, og plutselig er de mange der. Jeg blir stående i et hjørne og observere. Nå mister jeg han vel?! Så ser de meg, ber meg komme fram. Han sover igjen nå, helt borte – vi får ikke kontakt. Men de sier det er vanlig, han er utslitt og medisinert. Tårene bare triller, jeg er så redd, så utrolig redd.

Han ligger der, og da er det ikke noe de kan gjøre med han – bare følge med. Nå er det plutselig meg de konsentrer seg om. De ser meg, hvor redd jeg er. De beroliger, trøster, forklarer. Jeg føler meg sett, jeg føler meg ivaretatt, jeg føler meg trygg. De er så rolige, så trygge – og da kjenner jeg at jeg blir roligere jeg og. Det er ingenting i øynene deres, som tyder på at han skal bli borte fra meg. Alt ved dem sier meg at dette går bra.

Det skjer mye rundt oss. Telefoner, mennesker, avgjørelser. Vi skal kjøre bil igjen. Men først forberedelse. Veneflon. Han våkner, protesterer. De bruker makt, holder han fast. Mammahjertet gråter, men det er til det beste – jeg vet det. Maktbruk igjen, han må spennes fast i båren, han protesterer. Jeg er der, trøster, stryker og beroliger. Vi forlater dem med en haug lykkeønskninger og smil, og jeg takker så mye – jeg er så takknemlig!

Det blir en lang tur igjen, selv om farten er stor. Vi er en akutt-tur, alle viker for oss. Det er han som er viktig nå, han må frem, og andre må bare finne seg i det. Han sover hele veien, er helt borte – og jeg må sjekke om han fortsatt er her, palperer pulsen på arteria radialis. Det er ikke vanskelig å finne den, den er sterk – og jeg tenker at den slår litt ekstra for meg.

NÅ skal det iallefall gå bra, denne gangen går det bra. Nå kunne det vel ikke skje noe mer?

…Eller???

Da jeg mistet han, første gangen.

(Hendelsen vår nyttårshelga, skrevet på en litt annen måte… Redselen er der fortsatt når jeg tenker på det, så må skrive om det og få det ut av systemet!)

Jeg forsto med en gang at noe var galt. Jeg kunne høre det på stemmen hennes… En skjelvende redsel; «mamma!» Urolighetene på andre siden av veggen bekreftet mistanken min, noe var hendt! Jeg kastet på meg noen klær, kom meg raskt ut av rommet – selv om jeg fryktet hva som ville møte meg. Da så jeg ham, i armene hans – og jeg visste at nå mister jeg han. Jeg har ingen kontroll over meg selv lenger, jeg går rundt meg selv – roper og skriker, tårene strømmer i elver nedover kinnene mine. «Ta han med ut!» Roper jeg, men han vil ikke høre. Han bare siger ned på gulvet, med ham i armene sine. «Hva skal vi gjøre? Hva skal vi gjøre?» Skriker hun andre. «Ring!! Du må ringe» svarer jeg. Men hun klarer ikke tenke klart, hvor skal hun ringe? Panikken river i meg, men forstår at jeg må ta ansvar. «Ambulanse » svarer jeg henne. Han ligger der fortsatt i armene hans, og jeg tørr nesten ikke se på han. Vil ikke at det siste jeg ser av han er dette. Han sier det går bra, men jeg tror han ikke. Jeg ser jo at det ikke går bra!

Jeg hører henne i telefonen, med oppskakket stemme forteller hun alt, det hun glemmer spytter jeg i. Vi må komme sier dem, kjøre inn til byen. Nå er han bare rolig, helt rolig. Jeg snakker til han, «Hører du meg? Det er mamma!» Men han svarer ikke. Rører ikke på seg. Jeg tror ikke han puster en gang.

Jeg ber henne ringe igjen, vi må ha bil NÅ!

Han sover tungt i armene hans, og tiden står helt stille! Kommer de ikke snart? Jeg haster rundt sammen med henne, må ordne meg klar – mens hun pakker bag.

Så er hun lille der, henne jeg hadde glemt. Så redd og liten. Jeg forsøker å trøste henne… Hun ser nok hvor redd jeg er, og plutselig er hun som den voksne – den som trøster. Det er roligere nå, og når bilen kommer begynner han å våkne. Men de tar oss med, og vi er endelig i trygge hender. Nå skal alt bli bra!

…trodde jeg!

Slik gikk det på EEG-undersøkelsen!

Nå er det en stund siden vi var på EEG, og mange har lurt på hvordan det gikk der. Jeg har lovet en oppdatering, men pga at det har vært veldig travelt i det siste, så har jeg ikke hatt tid. Har nemlig begynt i praksis, og blir veldig sliten og føler jeg har nok å henge fingrene i.

Hvorfor EEG? Fordi Mats-Oliver hadde kramper i jula (Les mer). Og for å utelukke epilepsi, fikk vi henvisning til EEG.

Vi hadde fått time 18. januar, og var veldig spente. En slik undersøkelse krever jo at Mo er flink og rolig. Og med friskt i minne hvor krigersk han var da de på barneavdelingen skulle ta blodprøver, var jeg utrolig spent og nesten litt nervøs.

Vi ble tatt i mot av ei trivelig dame, som hadde et godt lag med barn. Hun fikk fort tillit hos Mats-Oliver. Når hun ville sette på den hetten, så ville ikke Mo være med på det. Så hun la den på sitt eget hode først, og da pekte Mo på mitt hodet – så jeg måtte også ha den på. Og når det da var hans tur etterpå, så gikk det kjempegreit.

Når den var kommet på, måtte vi fram med mobilen for å vise han hvordan han så ut – og tok da også noen bilder av han. Tror han syntes det var litt rart.
IMG_4823

 

Når alle de blå var festet i hetten, flyttet vi han over i ei seng, og sykepleieren begynte å koble til. Han hadde fått låne en traktor og kosa seg med den. Så det gikk veldig greit å koble til ledningene også.

Ettersom jeg hadde fortalt at jeg selv gikk sykepleien, forklarte hun veldig grundig alt som ble gjort – og mer til. Og det var veldig kjekt.

Når ledningene var festet, skulle han helst sitte i 20 minutter – men vi skulle ta til takke med det vi fikk til. Til små barn, bruker de ofte ikke den hyperventilere-øvelsen, så den sto vi over. Men den lys-øvelsen prøvde vi, så på skjermen at de «bølgene» endret seg – men jeg kan jo ikke avlese slik, så aner ikke om det betydde noe.

IMG_4829

 

Undersøkelsen gikk over all forventning, og Mo satt rolig i 20 minutter! Og han fikk så masse skryt! For sykepleieren sa at det var utrolig sjeldent å se unger sitte så rolig på slike undersøkelser. Og jeg er helt overraska, så aktiv som han er til vanlig.

Det gikk også veldig greit å dusje håret hans etterpå. Og han fikk derfor TO premier av sykepleieren. Flinke gode Moliven min!

Når jeg la ut bilde på facebook, fikk jeg kommentarer om at det så drastisk ut, og at det ikke var noe koselig bilde å se osv. Og det er jo ikke akkurat noe koselig, men det var ikke vondt eller noe for han. Kanskje bare litt ubehagelig. Men virket ikke som han syntes det var så veldig ubehagelig heller. Så det ser kanskje drastisk ut, men det er ikke det. Og det er jo viktig å finne ut om de anfallene hans var pga epilepsi.

Vi har fått time til barnelegen 20. februar, så det er en stund å vente. Men Mo er i god form, så det går jo bra med oss. Jeg er kanskje litt engstelig noen ganger, men prøver å slappe av og tenke på at det går bra med han. Og skulle han ha et anfall igjen, så har vi stesolid. Og jeg vet at et anfall ikke tar livet av han eller noe.

Spør gjerne om det er noe dere lurer på.

Time til EEG!

Da har vi fått time til EEG. Det gikk mye fortere enn jeg hadde trodd, og det er jo kjempebra! Fikk time fredag 18. januar – og det passer egentlig utmerket, for jeg har studiedag den dagen.

 

IMG_4774
Kjenner jeg er veldig spent på dette. Når vi var på sykehuset i romjula, var ikke Mats-Oliver så veldig samarbeidsvillig. Det måtte 3 sykepleiere + meg til å holde han når de skulle ta blodprøver. De sa at han ble litt ekstra urolig av medisinen da, i tillegg til at han var sliten og redd stakkar. Så håper at det går bedre når vi skal på EEG, da er det sikkert roligere forhold og Mo er mer våken og klar.

Ååh, som jeg håper at undersøkelsen ikke viser noen ting! Jeg tror at den ikke viser noe, men jeg er ikke helt sikker da – for som legene på barneavdelinga sa, så syntes de det var litt merkelig at han skulle få kramper så mange ganger i løpet av så kort tid. Men vi får se, greit å ha det sjekket opp iallefall.

  • Er det noen som har erfaring med EEG på så små barn?

Jeg selv var på EEG når jeg var lita, men jeg var en del år eldre enn Mo er nå da. Dette var fordi jeg datt å slo meg en gang, etter å ha hoppa over en stol (faktisk!!). Jeg besvimte, og fikk noen kramper etterpå. Var innlagt et døgn på sykehuset, for observasjon – og var også på EEG. Jeg husker ikke så mye av dette selv, og EEG’en har jeg helt glemt. Husker deler av hendelsen, og husker når vi kom inn til sykehuset og at jeg var på røntgen.

Ønsk oss lykke til! ♡

 

Min tur..

Det var ikke til å unngå nei… Nå har jeg også blitt syk. Jeg er tett, hoster, nyser, kløe i hals og ører! Jeg har vondt i brystet av hostingen! Og jeg får ikke sove!

I dag sovna jeg (!!!!) i forelesninga, fordi jeg var så trett og sliten etter ei urolig natt med mye hoste, i går natt. Og det er full dag i morgen og, så det blir tungt.

La meg bare få bittelitt fri fra hostingen, då jeg får sovna!! Ikke for mye å be om det, vel?

20130108-014159.jpg

Stigende form!

Mats-Oliver har kommet seg veldig etter sist helg. Han har vært kjempeflink til å ta medisinen sin, og jeg er så stolt av han! Det har vært tydelig at han ikke har vært helt i form også denne uka, må hvile noen ganger og har hatt litt dårlig matlyst. Men det begynner å komme seg nå, og det er så godt. Han er i godt humør om dagen, han har begynt å spise bedre igjen. Han tuller rundt, og er den gode gamle Mo igjen! Sprer latter og glede i heimen!!

I dag har vi tatt siste dose med antibiotika, så håper at ha er helt frisk nå – og holder seg frisk. Så er det bare å sitte å vente på innkalling til EEG. Det blir spennende. Jeg håper og tror at den ikke kommer til å vise noe, men man vet jo egentlig aldri. Er greit å få det sjekket iallefall.

Men da vet dere iallefall at han har det bra nå! Og jeg slenger med et bilde av moroklumpen min, som har funnet seg ny «ua» – som er lua. Det er en av boxershortsene han fikk i julegave, og han er fast bestemt på at det er ei lue! Søtingen min!!

 

IMG_4748

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Photobucket
33 år gammel sykepleier som blogger om livet som mamma til mine tre skjønne barn - Emma-Isabelle (Em), Mats-Oliver (Mo) og Kory-Evander. Em er født 17.11.03. Mo er født 16.01.11. Og Kory-Evander ble født 04.05.16. Bloggen handler i hovedsak om livet vårt, og alle de som er rundt oss. Jeg er glad i å ta bilder, så det blir delt en del bilder her inne også. Og har oppdaget en ny hobby - nemlig strikking. Bloggen er mitt sted for å dele tanker og følelser, samt å ytre meninger.

Photobucket
Lilypie First Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Lilypie Kids Birthday tickers
Daisypath Happy Birthday tickers
Daisypath Anniversary tickers
Photobucket
På 3hjerter.com ~
Denne måneden ~
Denne uken ~
I dag ~
Online nå ~

Photobucket